Siegburgkanne fra Torvet

På nest siste dag av utgravingen på Torvet i Trondheim ble det i en avfallsgrop sør på feltet funnet en neste hel steingodskanne. Kannen er av en type kjent som trichterhalskrug, og fikk sitt navn på grunn av dens traktformet hals som mangler på vårt eksempel. Kannen er laget i en lyst grått steingods med brunflekket lys grå saltglasur. Kannen er dekorert med 3 identiske runde medaljonger med et våpenskjold, våpenskjold er ennå ikke identifisert. Kannen er ca 15 cm høy uten halsen. Denne typen kanner ble produsert i Siegburg i Tyskland mellom 1550-1600 og kannen fra Torvet er stemplet med årstallet 1584/6.

 

av Ian W. Reed

Reklamer
Publisert i archaeology, Arkeologi, keramikk, Trondheim | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

En gjemt eller glemt pil

Ukas funn på Follobaneprosjektet i Middelalderbyen Oslo er en pil avdekket inne i en stor tønne. Tønna var gravd ned i leiregrunnen og har fungert som en cisterne rett vest for Bispegården i Oslo. Denne cisternen har vært del av et vannforsyningsanlegg i middelalderen. (Mer om dette vannforsyningsanlegget kommer i et senere blogginnlegg).

IMG_5307

Funnstedet: i en tønne som inngår som en del av et vannforsyningsanlegg vest for den middelalderske bispegården i Oslo

Funnstedet: i en tønne som inngår som en del av et vannforsyningsanlegg vest for den middelalderske bispegården i Oslo

Pilen har en lengde på 64,5 cm og diameteren på treverket varierer fra 8 mm til 17 mm. Foran har pilen en butt metallkappe. Dette kan tyde på at det er en jaktpil beregnet på småvilt som hare, ekorn, fugler etc. En slik butt spiss gjorde at dyret ble svimeslått eller drept uten at skinnet ble skadet. Vi tar gjerne imot innspill dersom noen kjenner til alternative bruksområder for slike piler.

Det er vanskelig å si noe mer om hvordan spissen ser ut før pilen blir ordentlig undersøkt med røntgen og senere renset. Like bak spissen er pilen på sitt tykkeste. Dette har trolig å gjøre med pilens tyngdepunkt, og dermed stabilitet, på sin ferd gjennom lufta mot målet. Lengden på det tykkeste partiet måler ca. 6 cm. Deretter smalner pilens diameter til 10 mm, noe som forblir uforandret inntil de siste 10 cm av pilen, der den smalner ytterligere til 8 mm i diameter. Dette kan ha å gjøre med styringsfjærene som har vært montert her.

IMG_5305

Ingen av fjærene er bevart, men det er tydelige spor i pilen etter den tynne tråden som er brukt for å feste disse. Sporene avtegner seg som tynne kutt med et par millimeters mellomrom. I området hvor styrefjærene har sittet ble det funnet rester av mose.

I bakenden av pilen er det et 3 mm dypt hakk til buestrengen. Pilen er dermed bevart i hele sin opprinnelige lengde. Dette indikerer at pilen har vært brukt sammen med en vanlig bue i stedet for en armbrøst der man sjelden brukte piler/bolter med lengde over 60 cm.

Spenn buen og fyr løs dersom du har innspill til funnet!

Skrevet av Øystein Dahle og Magnus Helstad

Publisert i archaeology, Arkeologi, brønn, Gamlebyen i Oslo | Merket med , , , | 7 kommentarer

Funn av 1600-talls mynt på Torvet i Trondheim

Under fjerningen av det nederste laget over dyrkingslaget på Torvet dukket det opp fire mynter i en radius på 1 m. En av myntene ble funnet forrige onsdag, mens de tre siste ble funnet idag. Alle myntene ser ut til å stamme fra tiden mellom 1586-1635.

To av myntene det dreier seg om er to 1 skillinger preget for Christian IV (1588-1648). De to myntene er av en type som ble preget mellom 1619 og 1622. På den ene mynten kan årstallet leses og denne er stemplet 1620.

Den tredje mynten var en Duit fra Gelderland preget i 1635. Myntenheten duit har gitt opphav til det norske uttrykket «døyt» noe som kanskje sier noe om hvor vanlige disse var i Norge.

Den siste «mynten» er egentlig ikke en mynt, men en sjetong. Sjetonger ble brukt som regnepenger for å holde oversikten når man regner. I prinsippet som kuler på en kuleramme. Sjetongen er preget av Hanns Krauwinckel i Nuremburg mellom 1586-1635 og har omskriften «GLVCK BESCHERT IST VNGEWERT» som betyr «Fortune given is not guaranteed».

Laget myntene dukket opp i er ett svært organisk sandlag og kan være rester av hagene som skal ha ligget i området. Om myntene er mistet samlet eller stammer fra flere hendelser kan vi ikke vite. Men det er lett å forstille at en uheldig Trondhjemmer på 1600-tallet mistet pengepungen sin eller oppdaget hullet i lommen litt for sent..

Publisert i archaeology, Arkeologi, Arkeologi på Torvet, dyrkningslag, Trondheim | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«All Along The Watchtower»

Excavating in small trenches is often frustrating and fruitless. If you manage to find anything then you can guarantee that the stuff you find will throw up more questions than answers. Unlike on Time Team, these trenches usually can’t be moved, let alone extended to follow the archaeology.

Sometimes however, the trenches behave and you find that they’re not only in the right place but that the archaeology makes sense. This unusual occurrence happened in Gamlebyen last year during excavations conducted as part of the Follo Line Project (Follobaneprosjektet). The area in question was centred on the eastern side of the Klypen railway embankment, close to Saxegårdsgata 15.

The initial excavation uncovered a cemetery related to the church (see http://www.niku.no/no/arkeologi/utgravninger_og_funn/follobane-prosjektet/Over+100+graver+avdekket+ved+Nikolaikirkens+kirkeg%C3%A5rd+i+Oslo.9UFRzU2V.ips) . This in itself was very interesting, however it quickly became apparent that the burial ground had been cut into pre-existing buildings. Most of these buildings survived only as clay floors while some had traces of preserved timbers. One building, however, was very different from the others. The building appears to have been constructed on a mound which in turn was surrounded by posts (see figure 2 and overview in figure 1). One possible interpretation is that the postholes which lie around the mound are remnants of a defensive wall. This fits in well with the building’s elevated position both on the mound and in the landscape.

Figure 1: Plan of Kongsgården with possible defensive measures.

Figure 1: Plan of Kongsgården with possible defensive measures.

Figure 2: Plan of the excavated feature.

Figure 2: Plan of the excavated features.

The mound material was seen in the sections of two small trenches lying several meters apart. Without these trenches it would have been very easy to misinterpret the mound as just a series of disconnected layers. Once the presence of a mound was established it became easier to interpret which features were contemporary with this possible defensive structure. The result is the plan you see below. The original building consisted of a clay floor which was laid directly onto the mound. No other building remains survived, however it’s probable that any timber would have been removed and re-used elsewhere.

Ok, what is this building and why is it here? Well I don’t know, but I can make a good guess that it probably had something to do with Kongsgården which lay roughly 40 meters to the south-west of the area. Kongsgården was the king’s residence which was established in the middle of the 11th-century and continued in use right up until the late medieval period. Østre strete was one two main thoroughfares leading through town to Kongsgården. It would therefore have been important that all traffic coming into and leaving Kongsgården could be controlled and monitored. The excavated building itself lay alongside Østre strete and would have been an imposing site for those approaching the defences. The building remains could have been part of an early warning system outside Kongsgården, comprising watchtowers and sentry posts.

What would strengthen this system would be if Østre strete was flanked by two such buildings. While there’s no evidence for another building, there is a natural place where one could stand, that is under Saxegården. Saxegården occupies an elevated position in the landscape which falls steeply in all directions away from Østre strete (see figure 3). In the medieval period the Alna river meandered around the back of this area. The river would have further enhanced the defences around Kongsgården. In addition to this, a 9.5 meter wide defensive ditch unearthed in 2014 may have protected the eastern wall of Kongsgården, forming part of a solidly defended stronghold.

Figure 3: Alna river and Saxegården, seen from the south-east. Oslo Museum (OB.F07053). Photo: Holland, Fritz Albrecht Grevelius. http://www.oslobilder.no/OMU/OB.F07053

Figure 3: Alna river and Saxegården, seen from the south-east. Oslo Museum (OB.F07053). Photo: Holland, Fritz Albrecht Grevelius.
http://www.oslobilder.no/OMU/OB.F07053

So there you have it: mounds, postholes and a floor – all found in a few small trenches. Put them together and you come up with a medieval defensive structure. Well not really. The stratigraphy stays the same but interpretation in the post-excavation phase can be very fluid. Don’t be surprised if next year the building is downgraded to a simple dwelling!

 Skrevet av feltleder Mick Derrick.

Publisert i archaeology, Arkeologi, Gamlebyen i Oslo, kirkegård | Merket med , , , | 4 kommentarer

På sporet av 1600-tallets håndverkere på Torvet i Trondheim

Under Torvet i Trondheim ligger restene av en bydel fra 15/1600-tallet. Frem til den store bybrannen som la middelalderbyen i aske i 1681 var området hvor Torvet idag ligger ett håndverkerstrøk. Fra de få historiske kildene som har overlevd alle bybrannene i Trondheim vet vi at det bodde smeder og andre håndverkere i området.

Bilde av laget tatt med fotostang

Bilde av laget tatt med fotostang

Under det vi antar er det eldste brolagte dekket på Torvet kom vi ned på ett lag med mye brent leire, slagg og kull. Med tanke på at området var lagt øde av en av de store bybrannene antok vi at dette var restene av brannen, men når vi begynte å grave laget skiftet vi mening. Laget består av biter av brent og ubrent leire, slagg, bronseavklipp og smeltet bronse. Når vi gravde ut laget dukket det opp flere fragmenterte små digler og mengder av fragmenter av støpeformer.

Liten digel i brent leire

Liten digel i brent leire

Del av liten digel

Del av liten digel

Del av digel

Del av digel

Fragment av støpeform i leire.

Fragment av støpeform i leire.

Det virker som om metallstøperen som holdt til på tomta har arbeidet etter cire perdue metoden. Støpeformene ble lagd i leire som ble formet rundt en voksmodell av gjenstanden som skulle støpes. Formen ble så varmet opp slik av voksen smeltet og rant ut av støpeformen. Deretter ble smeltet metall helt inn i hulrommet, når metallet hadde kjølnet ble leirformen slått istykker og ta ut den støpte gjenstanden. Laget vi hadde funnet var fullt av små biter av slike støpeformer!

Det var ingen strukturer i laget foruten ett lite område med en grov tråkkeoverflate, vi tror derfor ikke det dreier seg om selve smia eller støperiet. Mest sannsynlig er dette ett område med avfall fra ett støpeverksted. Slikt avfall ble sikkert deponert på den samme eiendommen og eventuelt brukt som avrettingslag i bakgården eller området rundt selve verkstedet.

Rett øst for utkastlaget ligger det flere groper, en av disse var gravd ned fra samme nivå som utkastlaget lå på. Denne viste seg etter tømming å ha vært en kvadratisk eller rektangulær steinmurt cisterne eller binge som var ihvertfall 1,2 m dyp. Steinmuren var brutt ned og de fleste steinene var plukket ut av gropa, men deler av det nederste omfaret var bevart. Gropa var gjenfylt med sand og husholdningsavfall som knuste kokepotter og dyrebein. Hva gropa har vært brukt til har vi ikke noen gode forslag til, men om man har hatt støperiet og smier i området var det sikkert en god ide å ha tilgang til vann om varmen kom ut av kontroll.

Den murte cisternen, det er kun rester av muren bevart

Den murte cisternen, det er kun rester av muren bevart

Vi vet ikke hva som ble støpt på feltet enda, men vi håper at det kan finnes noen spor på delene av støpeformer vi har tatt vare på. En gjenstand man vet ble støpt på denne måten på 1600-tallet er kjeler. Vi har funnet to føtter fra senmiddelalderske kjeler på feltet samt en del av ett gryteøre. Dette kan dreie seg om deler som skulle brukes som modeller eller rester av eldre gryter som skulle smeltes om.

Del av gryteøre fra middelaldersk bronsegryte

Del av gryteøre fra middelaldersk bronsegryte

Grytefot fra middelalderske eller tidlig etterreformatosrisk gryte

Grytefot fra middelalderske eller tidlig etterreformatosrisk gryte

Igår kom vi ned på ett nytt lag med mye brent leire og slagg litt lenger nord på feltet. Under opprensing av laget dukket det opp flere fragmenter av støpeformer. Mest sannsynlig har vi funnet enda mer av avfallet fra støpeaktiviter på 1600-tallet i området som idag er Trondheim Torv!

Følg oss gjerne på facebook fremover, mens vi under innspurten på årets utgraving graver oss enda dypere ned i Trondheim historie!

Publisert i Arkeologi, Arkeologi på Torvet, brønn, dyrkningslag, keramikk, Smie, Trondheim | Merket med , , , , | 1 kommentar

En bygning i gjørma ved Bispeallmenningen

Utgravningene på Follobaneprosjektet har avdekket flere bygninger. En av dem ligger rett ved avkjøringen fra Bispegata inn til nr. 16. Også i middelalderen gikk det en gate her, fra havna og opp til Bispeborgen. Denne ble kalt Bispeallmeningen og må ha vært en viktig del av infrastrukturen i middelalderbyen. Helt nøyaktig hvor Bispeallmenningen har gått så langt vest i byen vet vi foreløpig ikke, men det er mulig vi vil finne spor av den senere i utgravningen. Videre vest for bygningen vi undersøker nå har det ikke vært langt til bryggene, blant annet biskopens egen brygge ved enden av Bispeallmeningen. Biskopene i middelalderen hadde stor verdslig makt og var tungt involvert både i internasjonal handel og omfordeling av varer og verdier innenlands.

Et av spørsmålene vi jobber med i denne delen av utgravningen er hvordan byen har sett ut nede ved havna, altså mellom bryggene og den bedre kjente bygårdsbebyggelsen i øst. Av rene tilfeldigheter er denne delen av middelalderbyen lite undersøkt fra før. Utgravningen skal fortsette opptil 40 m vestover i retning bryggene, og vi regner med å finne flere bygninger her.

Huset under utgravning av NIKUs arkeologer - her representert ved Tharald Bull Strømnes og Per Christian Underhaug. Bildet er tatt mot sørøst. Skadene øst i nordveggen og midt på østveggen er et resultat av moderne grøftegraving.

Huset under utgravning av NIKUs arkeologer – her representert ved Tharald Bull Strømnes (foran) og Per Christian Underhaug. Bildet er tatt mot sørøst. Skadene øst i nordveggen og midt på østveggen er et resultat av moderne grøftegraving.

Bygningen vi jobber med her kan høre til den bebyggelsen vi er på jakt etter. Den skiller seg tilsynelatende noe fra det som er den vanlige byggeskikken i de områdene som NIKUs arkeologer har undersøkt lenger øst i middelalderbyen, og det er foreløpig ikke mulig å si sikkert hva bygningen har vært brukt til. Basert på størrelse, form og funnmateriale, tenkte vi først at det var sannsynlig at det var et bolighus. Funnene i de øverste lagene inni og rett utenfor bygget var slike som man kan forvente å finne i bolighus, nemlig spinnehjul, synål og spillebrikke. Dessuten ble det funnet en pilegrimsampulle (en liten metallflaske til å henge på et kjede), men denne kommer vi tilbake til i et senere blogginnlegg.

I de dypere lagene har det imidlertid vært nærmest funntomt, og det har vist seg at de laftede veggene var bevart dypere enn vi først var klart over, slik at det nå er minst tre omfar bevart. De nederste stokkene ligger så langt ned at det er vanskelig å knytte gjenstandsfunnene til bruken av bygningen, hvis man skal anta at gulvnivået har ligget omtrent på høyde med de nederste stokkene i veggene, slik man vanligvis ser.

Videre finnes det et par stokker som deler huset i to midt på. Disse stokkene er laftet inn i veggen. I utgangspunktet ble dette tolket som en skillevegg, men ved videre utgraving viste det seg at det ikke var flere stokker lenger ned, slik at de to vi har blir hengende i luften minst 30 cm over nivået de nederste veggstokkene ligger på. Med mindre det har vært gulv høyere opp i bygningen, kan dette vanskelig tolkes som en vegg.

Mystiske stokker midt i huset. Målestokken er 1 m lang, med den røde enden pekende mot nord.

Mystiske stokker midt i huset. Målestokken er 1 m lang, med den røde enden pekende mot nord.

Stokkene inni bygningen kan være et underlag for et gulv høyere opp. Dette er ikke en vanlig byggemåte for gulv i middelalderhus, men om det stemmer, har gulvet ligget over de veggene vi har funnet. Det er nemlig ikke påvist noe tydelig gulvlag inni bygningen der man kunne regne med å påtreffe et eventuelt jordgulv. Det er heller ikke spor av ildsted eller døråpning, noe som enten betyr at disse og gulvet har ligget høyere, eller at bygningen ikke har hatt ildsted og vanlig dør på bakkeplan.

Bygninger uten ildsted er ikke uvanlige, men de er ikke boliger. Mangelen på dør er vanskeligere å forklare. Man kunne eventuelt tenke seg en løsning med døren plassert høyere på veggen enn normalt. I så fall må man ha hatt en slags trapp, liten låvebru eller lignende, som ledet opp til inngangen. Dette ville for så vidt rime med en form for lagerbygning hvor man er interessert i å gjøre tilgangen vanskeligere for forskjellige dyr, men igjen er det en byggemåte vi ikke har sett før i våre utgravningsområder.

Alternativt utgjør veggene et kjellerrom, eller kanskje mer sannsynlig en form for fundamentering. Vanligvis brukte man nedgravde stabber under veggene der det var nødvendig å fundamentere. Disse stod spredt eller tettstilt under alle de nederste veggstokkene, eventuelt bare under noen av veggene eller under hjørnene. En mulig indikasjon på at trestokkene vi har avdekket er et laftet fundament er at det under nordveggen ved nordvestre hjørne ligger en stokk på rundt en meter, som nederste stokk i vestveggen ser ut til å være laftet direkte på. Forklaringen på denne byggemåten er trolig at grunnforholdene har vært fuktigere og mykere her enn høyere i terrenget mot øst i middelalderbyen, slik at stabber ikke ville være tilstrekkelig stabile og gulvet måtte heves enda høyere enn vanlig. Et slikt laftet fundament trenger ikke være gravd noe særlig ned, det kan ha vært fylt opp med masser inni og rundt for å komme langt nok opp fra grunnvannet. Høyere gulv og utfylling av terrenget kan begge deler være tiltak for å holde føttene og bygningen noenlunde tørre. I middelalderen var det relative havnivået to til tre meter høyere enn i dag, og grunnvannsstanden må derfor også ha vært høyere uten at vi har noen presist tall på dette.

På østsiden av bygningen har vi avdekket en stabberekke helt inntil det nordøstre hjørnet, og på denne ligger det rester av en stokk. Denne ser ut til å være en fortsettelse av øverste stokk i nordveggen på bygningen. Hvis bygningen har hatt en fortsettelse mot øst er det vanskelig å forklare hvorfor den er fundamentert på to forskjellige måter, og hvorfor den laftede østveggen ikke bare kunne være plassert en eller to meter lengre øst. Det er meget mulig at situasjonen representerer en påbygningen eller endring av en allerede stående bygning. En annen indikasjon på at dette er den store forskjellen mellom de øverste og de nederste veggstokkene i konstruksjonen. Disse er av svært forskellige dimensjoner (se bildet øverst i innlegget). Dessverre er området rett utenfor bygningens sørøstre hjørne ødelagt, så det vil ikke være mulig å undersøke om det har vært en lignende situasjon.

Stabberekke ved nordøstre hjørne, med moderne ødeleggelser foran og på begge sider.

Stabberekke ved nordøstre hjørne, med moderne ødeleggelser foran og på begge sider.

Bygningene her nede mellom bryggene og den eldre bykjernen kan altså ha vært bygget på for oss ukjente måter, på grunn av funksjonen, på grunn av grunnforholdene eller på grunn av en hittil udokumentert utvikling i byggeskikken i løpet av middelalderen. Landhevingen har nemlig gjort at dette området antagelig først ble mulig å bygge på etter at byen var godt etablert i området rundt Kanslergata og Oslogate. Videre undersøkelser vil gi flere svar på spørsmål om byggemåte, datering og hva slags miljø som har vært rundt bygningen. Hvorvidt vi kan si noe sikkert om bygningens funksjon vil vi måtte vurdere når all dokumentasjon er sammenstilt, men undersøkelsen av resten av det nærliggende området vil trolig bidra til å kunne tolke bruken av den aktuelle bygningen og ikke minst arealet rundt den i denne forholdsvis ukjente overgangssonen mellom by og havn.

Skrevet av feltleder Erlend Nordlie

Publisert i archaeology, Arkeologi, Gamlebyen i Oslo, laft | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Radarundersøkelser ved Fyrilund kirkested

Denne uken har våre «prospektører» Erich, Monica og Lars vært på gården Kirkhus ved Brandval nord for Kongsvinger. Som gårdsnavnet antyder har det her stått en kirke, og på oppdrag fra Riksantikvaren har vi gjennomført en georadarundersøkelse for å forsøke å kartfeste kirkestedet.

MALÅ MIRA georadarsystem ved Fyrilund kirkested, Kongsvinger. Foto:Lars Gustavsen, NIKU

MALÅ MIRA georadarsystem ved Fyrilund kirkested, Kongsvinger. Foto: Lars Gustavsen, NIKU

Fyrilund kirke

Fra skriftlige kilder vet vi at Fyrilund (Furulund) kirke skal ha stått på stedet fram til 1648. Kirken var da svært forfallen, og til tross for at restaurering ble vurdert, ble både Fyrilund og Berger kirke noen kilometer lenger sørøst lagt ned og revet. En ny kirke, felles for de to gamle sognene, ble i 1651 oppført på gården Brandval en kilometer sør for Kirkhus. Det er mulig at enkelte bygningsdeler fra Fyrilund og Berger ble gjenbrukt i den nye kirken.

Lite er kjent om kirken som en gang sto på gården Kirkhus’ grunn. Navnet er spesielt, da middelalderkirker vanligvis er oppkalt etter gården der kirken ble reist. Da kirken i sin tid lå under hovedgården Foss må vi anta at den har stått i en furulund som har vært såpass spesiell at kirken har fått sitt navn etter denne og ikke etter gården.

Fyrilund kirke skal ha vært viet til St. Lavrans (Laurentius av Roma), og er nevnt i Biskop Eysteins jordebok (også kjent som Den røde bok eller Rødeboken), en fortegnelse fra omkring år 1400 over kirkens eiendommer på Østlandet. I følge denne skulle biskopen i år 1400 ha 3 nattleger «ferir Grow (Grue), Fyrilunda ok Berghar og han tok (samlet) æi mæir en 6 huder i katedratikum». Videre kan vi lese fra biskop Jens Nilssøns opptegnelser fra bispevisitasen i 1597 at Fyrilund kirke bare holdt gudstjeneste hver fjerde søndag.

Skal man dømme etter størrelsen på kirkeklokken må kirkebygget ha vært nokså lite. I et byggeregnskap fra 1600-tallet framgår det at klokkene fra Fyrilund og Berger ble smeltet ned for å støpe klokke til den nye kirken på Brandval, men den samlede vekten på de to klokkene var bare 54 kilo. 216 kilo malm måtte derfor kjøpes inn for å kunne støpe den nye klokken.

Av kirkens inventar sies det at en døpefont som i dag befinner seg i Brandval kirke skal stamme fra Fyrilund, selv om det også er en mulighet for at den kommer fra Berger. Døpefonten er av kleberstein og er datert til perioden 1175-1250. Videre skal en helgenfigur av St. Olav (?) fra ca. 1457-58, være fra Fyrilund, men den eksakte proveniensen er uklar. Helgenfiguren er i dag i privat eie.

Kirkegården

Om vi vet lite om selve kirken, vet vi enda mindre om kirkegården som antakeligvis omkranset kirkebygget. Det vi vet, er at man fram til 1930-tallet hadde problemer med pløying over det antatte kirkestedet, da plogen til stadighet satte seg fast i store steiner. Mengder av disse ble fjernet, og det kan vel antas at steinene enten var en del av kirkens grunnmur, eller kanskje heller en steinmur som avgrenset kirkegården. En stein som i dag oppbevares på gården skal stamme fra kirken og sies å være en del av trappa inn til kirken, selv om den selvsagt like godt kan ha vært en del av kirkegårdsmuren.

Furulund kirkested, Kongsvinger

Fyrilund kirkested, Kongsvinger. Foto: Rebecca Cannell

Rundt 1980 ble det anlagt en vannledning like nord for det antatte kirkestedet. I den forbindelse skal det ha blitt observert en rekke graver med bevarte skjeletter. Det er også påtruffet konsentrasjoner av jernnagler og -spiker, sannsynligvis fra da kirken ble revet, eller kan det være fra kistene som har gått i oppløsning? Basert på funnspredningen har grunneier på eget initiativ satt av et lite stykke av åkeren som et minnesmerke over kirkestedet og dets antatte kirkegård.

Kirkestedets plassering og utstrekning

Det er ikke gjennomført arkeologiske utgravninger eller andre inngrep i området. Kirkestedets nøyaktige plassering og utstrekning er derfor ikke kjent. Representanter fra Riksantikvaren og fylkeskommunen har tidligere avgrenset området basert på observasjoner gjort i overflaten og av terrenget. Ut fra disse undersøkelsene har det vært antatt at kirkegården har målt ca. 30 m i diameter og at den har strukket seg ca. 20 m nordover fra eiendommen som ligger sør for kirkestedet.

I 2014 ble det, ved hjelp av midler fra NIKUs forskningsprosjekt Tekno-SIS, gjennomført jordkjemiske analyser over området. Små jordprøver ble tatt ut i bunnen av matjordslaget ved hjelp av jordbor, og disse ble deretter analysert ved hjelp av XRF (Røntgenfluoresence). På denne måten kan man spore grunnstoffer i jordsmonnet som til stadighet bringes opp i matjorda ved pløying. XRF-analysen ga interessante resultater, og ga oss tydelige indikasjoner på kirkegårdens faktiske plassering og utstrekning.

Opprinnelig besto årets oppdrag i å gjennomføre en liten georadarundersøkelse med en enkeltkanalsradar. Således ville vi kunne ha dekket et område på ca. 2,5 mål i løpet av to dager, da med en radarprofilavstand på 25 cm. Erfaringsmessig vet vi imidlertid at jo større områder man dekker, og jo høyere datasettenes oppløsning er, jo større er sjansen for å få gode og tolkbare data. Derfor bestemte vi oss for å teste ut vårt motoriserte flerkanalssystem, der radarantennene sitter plassert med 10 cm mellomrom i en ca. 2 m lang kasse montert på et hydraulisk løftesystem. Hele radarsystemet drives fremover av et terrenggående kjøretøy og ved ukens georadarundersøkelse, har vi dekket nærmere 20 mål i løpet av noen timers feltarbeid.

De første resultatene fra undersøkelsen er lovende, selv om geologien i området er svært fremtredende. Utover vinteren vil vi derfor jobbe mer med datasettene. Vil vi da blant annet prøve å finne de optimale prosesseringsstegene for datasettet, for på denne måten å kunne filtrere vekk de mest markante geologiske formasjonene. Da vil de arkeologiske strukturene i datasettet tre bedre frem, og vi kan forhåpentligvis kunne stedfeste både kirke og kirkegård.

Kilder

Publisert i Arkeologi, geofysikk, kirkegård, kirkested | Legg igjen en kommentar

«Finner du no’ gull?»

«Finner du no’ gull?» De fleste arkeologer har fått dette spørsmålet. Og nei, stort sett finner ikke arkeologer gull, men feltarkeolog Line Hovd på Folloneprosjektet gjorde nylig det!

23 karat gull, blomsterdekor på ringskinnen og cabosjongslepen sten - trolig granat.

23 karat gull, blomsterdekor på ringskinnen og cabosjongslepen sten – trolig granat.

Det pågår for tiden utgravninger mellom fundamentsmurene til bygningen kalt Borgen, som ble revet sommeren 2013, og det var her ringen ble funnet. Den lå under en meter tykke kulturlag med store mengder dyremøkk, men få bygingsrester, så området er foreløpig tolket som en dyreinnhegning. Her har ringen ligget de siste 700-800 år.

Ringen er av gull og har innfattet en lyserød cabosjongslepet sten. NIKU-konservator Susanne Kaun har gjennomført en XRF-skann av ringen og stenen. Denne type undersøkelse detekterer hvilke grunnstoffer som er til stede og i hvilken mengde. Ringen består av hele 87 % gull, noe som tilsvarer 23 karat. Rent gull er 24 karat, og til sammenligning er det oftest 14 karat gull i en vanlig, moderne giftering. Målingen fra stenen viste en rekke grunnstoffer, blant annet jern, silisium og aluminium, samt noe kalsium, mangan og trolig litt krom. Sammensetningen av grunnstoffer indikerer at stenen er en granat – kanskje en såkalt almandin. Denne type granat forekommer i Norge, blant annet på Nesodden.

Feltarkeolog Line Hovd viser fram ringen og stedet hun fant den. NRK Østlandssendingen fanger øyeblikket på film.

Feltarkeolog Line Hovd viser fram ringen og stedet hun fant den. NRK Østlandssendingen fanger øyeblikket på film.

Det er mulig at noen av de detekterte grunnstoffene kommer fra en metallfolie lagt på undersiden av stenen. Denne metoden for å manipulere utseendet på edelsteiner (eller glass) forekom i middelalderen. Alternativt kunne bunnen av kasseinnfatningen bli pusset, slik at metallet skulle skinne sterkere gjennom edelstenen. I middelalderen hadde man ingen mulighet til å identifisere smykkestener på bakgrunn av kjemisk sammensetning. Granater, rubiner og andre rødfargete stener ble kalt karfunkler, og de ble tildelt magiske egenskaper.

Ringskinnen på begge sider av stenen er dekorert med et blomstermotiv: en firbladet rosett og fire tynne blader. Inni kronbladene er det ørsmå linjer risset inn – nesten ikke synlig for det blotte øye. Ifølge Marianne Vedeler ved Kulturhistorisk museum peker kombinasjonen av stenens slip, fatning og dekorelementene mot en datering til 12-1300-tallet. Den firbladete rosetten er et vanlig dekorelement på ringskinner fra denne perioden, og det finnes lignende elementer på ringer funnet i flere deler av landet. Den arkeologiske konteksten, med de øvrige gjenstandsfunn (blant annet lærsko og keramikk), underbygger dateringen til 12-1300-tallet.

Stenen er trolig granat, kanskje almandin - en edelsten som forekommer flere steder i Norge. Fargen på stenen varierer avhengig av lys og vinkel, noe som kan tyde på at bunnen av kassefatningen er dekket av en metallfolie, alternativt at den er slepen for å få stenen til å se flottere ut.

Stenen er trolig en granat, kanskje almandin – en edelsten som forekommer flere steder i Norge. Vi har lagt merke til at fargen på stenen varierer avhengig av lys og vinkel, fra brunoransje, via rød til rosa og nærmest fiolett. Denne variasjonen kan tyde på at bunnen av kassefatningen er dekket av en metallfolie.

Å finne en gullring fra middelalderen tilhører sjeldenhetene. Kun 20 middelalderringer er kjent fra Oslo, og selv på landsbasis er antallet ringer kun drøyt 100. 13 av de 20 Oslo-ringene er av gull, og kun ni av ringene er bevart med sten.

Vi har spekulert i hvem som kan ha eid en slik ring. Selv om ringen er liten betyr ikke det nødvendigvis at det er en damering. Velstående middelaldermennesker kunne gjerne bruke ringer på alle fingrene, også lillefingeren. Og både menn og kvinner brukte ringer. Undersiden av ringen kan gi oss et lite hint om hvem eieren var: vi ser nemlig spor av det som kan være et dextrarum iunctio-motiv: altså to høyrehender som griper om hverandre (se bilde under). Dette kan symbolisere en inngått pakt eller avtale, og motivet går igjen i flere middelalderringer. Det kan for eksempel symbolisere en forlovelse. Kanskje denne ringen er en forlovelsesring? Dextratum iuncito-motivet kan gjerne være stilisert, noe som kan være tilfelle på vår ring. Videre er utformingen av motivet i det myke gullet tilnærmet hvisket ut – trolig gjennom mange års bruk. Dette indikerer i det minste at avtalen ble holdt!

På undersiden av ringen er det vi tolker som et nesten borthvisket dextrarum iunctio-motiv: to høyrehender som møtes i et håndslag.

På undersiden av ringen er det vi tolker som et nesten borthvisket dextrarum iunctio-motiv: to høyrehender som møtes i et håndslag.

Tusen takk til KHMs Marianne Vedeler og gullsmed Hans-Gerhard Loos hos Esaias Solberg A/S for innspill vedrørende ring og sten. I artikkelen Fra troskap til svindel – fingerringer og smykkesteiner fra middelalderens Oslo (under trykking), ser Marianne Vedeler og Hartmut Kutzke på ringers og edelesteners tillagte egenskaper. Her diskuteres også hvordan utseendet på glass eller edelstener kunne endres av datidens gullsmeder.

 

Her er en oversikt over mediedekningen gullringen fra Follobaneprosjektet har fått:

Dagsrevyen 12. oktober kl. 19:28:

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19101215/12-10-2015#t=28m19s

NRK Østlandssendingen radio:

https://radio.nrk.no/direkte/p1_oslo_akershus#start=07:09:08

NRK Østlandssendingen nettsak:

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/fant-700-ar-gammel-ring-i-gjorma-1.12594662

 

For smykkeinteresserte anbefales utstillingen «Ta det peronsonlig» på Kulturhistorisk museum i Frederiks gate 2. Der kan man se et utvalg av de andre middelalderringene i museets samlinger:

http://www.khm.uio.no/forskning/prosjekter/ta-det-personlig/index.html

 

Skrevet av prosjektleder Egil Lindhart Bauer

 

Litteratur:

Almandin. (2012, 9. november). I Store norske leksikon. Hentet 15. oktober 2015 fra https://snl.no/almandin.

Karfunkel. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 12. oktober 2015 fra https://snl.no/karfunkel.

Vedeler, Marianne og Hartmut Kutzke: Fra troskap til svindel – fingerringer og smykkesteiner fra middelalderens Oslo. Artikkel under trykking.

 

 

Publisert i archaeology, Arkeologi, Gamlebyen i Oslo | Merket med , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Hvem var denne kvinnen, og hvorfor led hun en så brutal død?

Under fjorårets utgravning av Nikolaikirkens kirkegård i Gamlebyen i Oslo ble det, blant de mer enn hundre gravene, funnet et kranium av en eldre kvinne (60+ år) med flere påførte skader. Kraniet lå ikke som del av et intakt skjelett, men lå i stedet i en grop hvor knokler fra flere individer var deponert. I dagene framover vil resten av disse beina bli gjennomgått for å se om noen av dem tilhører den samme kvinnen som kraniet stammer fra. Forhåpentligvis får vi dermed mer informasjon om henne og det livet hun levde – kanskje også mer informasjon om hvordan hun døde. Det er imidlertid ingen tvil om at hun led en grusom død, men hvorfor en eldre kvinne måtte dø så brutalt kan det kun spekuleres i. Var hun et offer i borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet; ble hun henrettet; var hun utsatt for vold i en nær relasjon; eller var hun rett og slett på feil sted til feil tid?

Figur 1: kraniet sett forfra og ovenfra med to skader synlig: den største av de to frakturer er antakeligvis påført etter at døden inntraff, og den minste frakturen kan ha skjedd like før eller idet døden inntraff.

Figur 1: kraniet sett forfra og ovenfra med to skader synlig: den største av de to frakturer er antakeligvis påført etter at døden inntraff, og den minste frakturen kan ha skjedd like før eller idet døden inntraff.

Som figur 1 illustrerer, er det to frakturer i pannen på kraniet. Den største av de to skadene er med stor sannsynlighet inntruffet etter døden inntraff (postmortem), og kan ha skjedd da kraniet ble gravd opp i forbindelse med en senere gravlegging på kirkegården mens den fremdeles var i bruk i middelalderen. Den minste frakturen måler 5,62×4,7 mm og har ikke brutt gjennom pannebeinet. Det kan se ut som om denne skaden har skjedd rett før eller idet døden inntraff (perimortem). Skaden har trolig skjedd med en gjenstand, kanskje et slagvåpen, men av uviss type.

Kraniet viser to andre skader/frakturer påført henholdsvis på toppen av kraniet og på bakhodet. Frakturen på toppen av kraniet (øverst på figur 2) er sirkulær og måler 11,76 mm i diameter. Den ser ut som en skade etter et stikk eller slag med en gjenstand eller våpen med spiss ende, kanskje en dolk eller en stridshammer.

Figur 2: Kraniet sett bakfra med to frakturer: på toppen av kraniet (øverst på bildet) og på bakhodet (nederst på bildet).

Figur 2: Kraniet sett bakfra med to frakturer: på toppen av kraniet (øverst på bildet) og på bakhodet (nederst på bildet).

Frakturen på bakhodet har et mer avlangt snitt og måler 11,76×6,97 mm. Det er vanskelig å si hva slags gjenstand/våpen som kan ha forårsaket det, men skaden har uten tvil vært dødelig.

På undersiden av kraniet er det et kutt som går fra øre til øre (figur 3), og retningen på kuttet ser ut til å ha kommet bakfra. I og med at den øverste halsvirvelen ikke er tilgjengelig er det vanskelig å si det følgende med sikkerhet, men det er mulig at kvinnen – i tillegg til å ha blitt påført de andre brutale skadene – har blitt halshugd. Vi må sammenligne skaden med bekreftede halshugginger fra andre arkeologiske utgravninger før det kan konkluderes, men muligheten utelukkes ikke. I forbindelse med at hypotesen om halshugging ble fremsatt har vi også diskutert muligheten for at skaden på toppen av kraniet kan være fra at hodet ble satt på en påle eller et spyd etter den eventuelle halshuggingen.

Figur 3: Kutt på undersiden av kraniet – mulig halshugging.

Figur 3: Kutt på undersiden av kraniet – mulig halshugging.

Uansett hvilken skade hun døde av og hva som skjedde med henne etter at hun ble drept, led denne kvinnen en brutal død. Under utgravning av kirkegården tilhørende Clemenskirken, som ligger bare noen titalls meter fra der hvor Nikolaikirken lå, er det blant annet funnet et skjelett fra en kvinne med skader i kraniet som kan ha blitt påført med morgenstjerne – en slegge med pigghode. Kvinner ble altså på ingen måte skånet i voldelige episoder i middelalderens Oslo.

Skrevet av osteoarkeolog Anne Østergaard Jensen

 

Publisert i archaeology, Arkeologi, Gamlebyen i Oslo | Merket med , , | 1 kommentar

Skjønnhet og søt musikk fra Anders Madsens gate, Tønsberg: Ukas funn

Denne uka har det virkelig kommet fram noen fine og spesielle funn fra utgravningen vår i Anders Madsens gate. Det mest fascinerende funnet er en liten gjenstand, som trolig er laget av horn. Vår første tolkning er at dette er en liten fløyte. Den er ca. 6 cm lang, og litt bredere i den ene enden enn i den andre. I åpningen øverst ser vi at den er hul, men i den andre enden er det to hull. Et hull tvers over i øvre del av gjenstanden ligner på luftehullet de fleste tradisjonelle fløyter har. I øvre del er det også to hull på hver side. Vi tenker at dette enten er fra en snor som fløyten har hengt i – eller så er det festehull for noe annet. Kanskje er dette et munnstykke på en lengre fløyte? Vi blir glade for innspill, kanskje noen har sett noe slikt før?

IMG_0265

Sett ovenfra, legg merke til luftehullet. Ser det ikke veldig ut som en fløyte?

IMG_0266

Sett fra siden. Her sees luftehullet og et av de to hullene i den ene enden. Er det et munnstykke eller er det for å henge en snor i?

IMG_0267

Bildet prøver å vise at det er to løp i den bredeste enden. I den andre enden er det kun et løp.

IMG_0268

Er det en fløyte eller noe helt annet?

Dersom det er en liten fløyte er det kanskje en liten gutt eller pike som har brukt den til å lokke på dyrene sine? Det får vi nok aldri vite, men den er funnet i et område hvor vi tror det har vært dyrket mark og beite for dyr. Nå holder vi på å grave flere staurhull som kan tyde på at det har vært områder avgrenset med en slags inngjerding.

Personlige gjenstander gir en spesiell følelse av nærhet til fortidens mennesker. Denne uken fant vi et par kammer. Dette er personlige ting, som forteller oss om både hygiene og et ønske om å ta seg godt ut. Kammakeri var et av håndverkene man fant spor av da man gravde på Baglergaten 2 på 1980-tallet, så kanskje er den laget rett i nærheten?

IMG_0308

En kam sammensatt av flere deler. Legg merke til merkene etter bronsenitene som har holdt sammen kammen.

Vi fant også en annen type kam denne uken, en såkalt langtannet kam. Disse omtales ofte som vevkammer i arkeologisk literatur, men det er usikkerhet om hva disse egentlig ble brukt til. Flere forskere har påpekt at de ikke egner seg så godt hverken til å slå inn veftet i veven eller til å kjemme ull. Det er kanskje mer sannsynlig at også dette er en kam til å gre hår eller skjegg med.

IMG_0303

Denne uken har vi også tatt inn to små funnmysterier. Det ene ser ut til å være en nål i en kobberlegering. Den er kapslet inn i hard masse, og vi har valgt å ikke gjøre noe mer med den i felt, av frykt for å ødelegge noe fint.

IMG_0298

Hva er inni klumpen? En nål stikker ut av massene.

Den andre tingen håper vi kanskje noen har innspill på hva kan være? En klump av tre og metall ser ut til å være festet på en pinne. Hva kan det være?

IMG_0302

Tre og metall – hva er det?

Publisert i Arkeologi, Tønsberg | Merket med | 1 kommentar