«Hvorfor bodde de under jorden?» Erfaringer fra direkteformidling tilrettelagt for barn fra en arkeologisk undersøkelse i Trondheim.

Figur4_1-1

Det osteologiske materialet ligger klar i påvente av besøk fra barna. Utstilt var menneske hodeskalle, samt ulike rørbein, ett barn og forskjellige dyrebein, inkludert sau/geit, hest, ku og fugl. Foto: Anna Klintberger Wändahl / NIKU

Skrevet av Monica Fridén-Rolstadaas, Anna Helena Petersén og Nina Walter.


Når det kommer til formidling
har vår holdning vært at det å presentere foreløpige tolkninger og hypoteser, så fremt de er forankret i faglige resultater, er en mulighet som skal benyttes. Responsen så langt har vært enorm, ikke bare fra det lokale Trondheimspublikumet, men også fra nasjonal og internasjonal media.

En gruppe som vi har vært spesielt opptatt av å formidle arkeologenes arbeid til, er de som ikke umiddelbart er del av nyhetsflommen som finnes i de forskjellige medieplattformer som er integrert i samfunnet og i vår hverdag.  Barn i alderen ca. 3 – 10 år. For å nå frem til barn er det nødvendig å bruke direkteformidling og fortelling  som kanal for å få vekket barnas interesse og evne til refleksjon og undring, uansett i hvilket fagområde det gjelder.

 

Fugur2_1

Tegning fra et barn som viser hvordan barnet oppfattet utgravningsområdet, med telt og området inni teltet. Bland annet er pallen med målestokk framstilt.

 

Hvorfor er det viktig å tilby historie- og kulturformidling for barn?

Noen av de viktigste begrunnelsene for å tilby historie- og kulturformidling til barn er at de gjennom dette kan utvikle kunnskap om kulturminner, om kulturen de befinner seg i, og også om selve arkeologifaget. De kan få en forståelse for at de kulturminnene vi har ikke kan gjenskapes dersom de ødelegges, at de er en ikke-fornybar ressurs, og at de dermed er av stor betydning for vårt samfunn. Kulturell forståelse og kompetanse kan bidra positivt i barns identitetsdannelse, og kan hjelpe de med å møte ulike utfordringer i samfunnet.

Det er påvist at yngre barn først og fremst har interesse for det som finnes i lokalmiljøet de befinner seg i (Pettersen 2003:15).  I Rammeplanen står det: «Gjennom arbeid med nærmiljø og samfunn skal barnehagen bidra til at barna […] blir kjent med og deltar i samfunnet gjennom opplevelser og erfaringer i nærmiljøet» (RP 2011:47). Konklusjonen er altså at man bygger på den naturlige nysgjerrigheten barna har, og utforsker kulturminner i nærområdet sammen med dem.


Formidlingsprosjekt i Søndregate: metode, strategi og arbeidsmåte

Formidlingsmetodene må være tilpasset publikumet og de individuelle forutsetningene deltakerne har. I vårt opplegg fokuserte vi på barnehagebarn fra treårsalderen, til skolebarn i tredje klasse. Ettersom det er store forskjeller mellom en treåring og en tiåring varierte opplegget litt med hensyn til hvilken barnegruppe vi forholdt oss til, og hjelpen barna fikk av personalet under aktivitetene ble tilpasset. Erfaringene vi gjorde ved gjennomføring av opplegget viste at det fungerer godt for barn i varierende aldersklasser.


Gjennomføring

Introduksjon av temaet

For å introdusere emnet til barna begynte vi med å stille noen generelle spørsmål omkring hva arkeologi innebærer. Målet var ikke bare å introdusere dagens tema, men også å avklare hvilke forutsetninger og hvilke kunnskaper om emnet barna allerede hadde, slik at opplegget kunne tilpasses det enkelte individ.

Responsen vi fikk varierte noe, men generelt sett fantes det stor interesse blant barna. Samtidig virket det som de fleste barnehagebarn ikke kjente så mye til arkeologi og kulturminner fra før. Én skoleklasse hadde blitt forberedt på forhånd av læreren, og på grunn av dette var barna allerede nysgjerrige.

Figur3-2

Illustrasjonen av barn under potteskårpuslespill. Foto: Anna Klintberger Wändahl / NIKU

 

Visning av utgravningsområdet

Etter introduksjonen ble selve utgravningsarealet vist frem til barna. Her kunne de oppleve hvordan det ser ut under jordoverflaten, og de fikk høre historiene som kulturminnene kan fortelle arkeologene. Spesielt sterkt inntrykk på barna gjorde lukteprøvene fra en avfallsbinge med latrinefyll. Et spørsmål som ofte ble stilt av barna i etterkant var «hvorfor bodde menneskene i fortida under jorden?», og det viste seg å være veldig vanskelig å forklare dette slik at barna kunne skjønne sammenhengene.


Lek: å bli kjent med funnene

Vi bestemte oss for å gi barna muligheten til selv å være aktive gjennom tilrettelagte lekesituasjoner. Den første planlagte leken omhandlet graving og vasking av funn. Barna kunne selv grave ut funn med profesjonelt verktøy, vaske dem, og sette dem i tørkekurvene. Ved siden av «vaskearealet» ble det utstilt noen funn fra utgravningen, og den som hadde lyst kunne høre litt mer om de enkelte funnene. Vi prøvde å strukturere det fysiske miljøet innen de gitte rammene vi hadde slik at det inspirerte barna til samhandling og estetisk utforskning (etter Reggio Emilias pedagogiske filosofi blir barn også inspirert og påvirket av det fysiske miljøet de befinner seg i).

Småbarna var veldig aktive i denne leken, mens med skolebarna fokuserte vi mer på å ha samtaler om funnene. Barn fra alle aldersgrupper ga uttrykk for at det var spennende å få ta på funnene og å gjette hva gjenstandene kunne ha vært før de gikk i stykker og kom under jorden.


Bruk av det osteologiske materialet ved formidling

Det osteologiske materiale funnet ved arkeologiske undersøkelser er en flott kunnskapskilde, et unikt kildemateriale som kan lære oss om hvordan mennesker levde for flere hundre år siden. Det er viktig for barn å utvikle et forhold til hvor de kommer fra – hvem har bodd her før, og hva kan vi lære av dem? Den beste måten å lære om dette er å se på de fysiske levningene vi har; det som er etterlatt av mennesker.

 Bein er lik med død, uansett om det gjelder mennesker eller dyr. Døden tilhører vår hverdag, på godt og vondt. Det å snakke med barn om døden har i dagens samfunn blitt tabubelagt, og er forbundet med en rekke bortforklaringer.  Det å være åpen om hva som skjer med levende vesener etter at døden inntreffer bør komme helt naturlig for oss mennesker. «Døden er et sammenbrudd, derfor må vi bli åpne overfor den, derfor må barna lære døden å kjenne, og derfor må den snakkes ut om, og derfor må vi gjenvinne de ritualene som gir døden mening» (Wyller 1994:168). Dette ble ett av temaene for utgravningens formidlingsdager; hvordan vise barn skjelettdeler på en fin og lærerik måte. Temaet ble også diskutert med noen av lærerne, som i utgangspunktet var skeptiske til å vise barneskjelett til barn i niårsalderen. Det ble til slutt bestemt at utgravning av graver var en såpass stor og viktig del av det arkeologiske arbeidet som ble gjort på utgravningen, at det osteologiske materialet måtte vises fram.


Var mammaen lei seg når barnet døde?

Forskjellige dyrebein, inkludert beinelementer fra ku, fugl, sau/geit og hest ble plassert på et bord. Det samme ble beinelementer fra mennesker; både voksne og ett nesten-komplett artikulert spedbarn. En gruppe på sju elever i niårsalderen kom nesten løpende bort til bordet og smilte fra øre til øre. «Hva er det?» var et gjentagende spørsmål mens de pekte på de ulike beinelementene.

Å fortelle barn om dyrebein går veldig lett, da de fleste har spist enten kylling, koteletter på sommeren, eller sau. De kunne fortelle om alle de ulike beinelementene de hadde funnet enten på stranda eller i skogen med sine besteforeldre. Barna fikk ta og kjenne på dyrebeinene, og dette ble gjort med stor iver. Så oppdaget de barneskjelettet, og alle ble helt stille når de fikk høre hva det var. Så begynte spørsmålene: «hvor gammelt var barnet da det døde», «hvorfor døde barnet», «var mammaen lei seg når barnet døde» – alle spørsmål som man kan forestille seg at barn tenker på kom som perler på en snor. Man kunne se at barna ikke var skeptiske til skjelettet, men derimot veldig interesserte i hva som skjer når man dør. De kunne alle fortelle om en slektning som hadde dødd, og hvordan det føltes. «Jeg mente at døden ville være skummel. Tine protesterte og sa at den var trist» (Wyller 1994:167).

At det lå et voksent kranium på bordet var kjempespennende. Dette var en gyllen mulighet til å lære barna å kjenne sin egen kropp, i alle fall sitt eget hode. Det ble vist hvordan man kan se kjønn på forskjellige steder på hodet, dette likte barna tydeligvis da de gikk og kjente på hverandres bakhode.  «Et skjelett… er en sikker interessevekker» (Pettersen 2003:32), og burde virkelig brukes til å holde nysgjerrigheten ved like.

 

Figur5_1

Til høyre vises barna under potteskårpusling. Midt i bildet kan det sees to skjelett, og helt i venstre ser vi hvordan prosjektlederen viser bæsj til barna.

 

Lek: Potteskårpuslespill

Ved den siste stasjonen fikk barna mulighet til selv å undersøke potteskår og lime dem sammen. Vi hadde kjøpt inn kopper og kar fra lokale bruktbutikker, knust gjenstandene, og samlet skårene i esker. Her kunne barna i gruppearbeid utforske hvordan man håndterer funn, og erfare at arkeologi ofte har mye å gjøre med puslearbeid.

Barna var veldig ivrige i denne leken. De klarte å mestre utfordringene og var stolte over å kunne ta med et fint produkt hjem.


Refleksjon

Avslutningsvis ba vi noen barnegrupper om å gi oss respons på hva de hadde opplevd hos oss og hvordan de likte opplegget. Noen tegnet bilder, andre skrev korte setninger. Om man ser på de tegningene og beskrivelsene som barna kom med etter å ha fordøyd opplevelsene fra utgravningen, så er det påfallende at de fleste nevner «skjelett» eller har tegnet ett skjelett. Det er tydelig at formidlingen av det osteologiske materialet har gjort et positivt inntrykk på barna. Flere tegnet også arkeologene som arbeidet, kirken vi har funnet, og kong Olav Haraldsson.

Figur6_1

Barnet tegnet kirken som den kunne ha sett ut i fortida. I tillegg stilte barnet interesserte spørsmål som viser at barnet reflekterte i etterkant over det opplevde.

Målet med denne oppgaven var
på den ene siden å inspirere barna til å reflektere over det de opplevde, og på den andre siden å få tilbakemeldinger som vi kunne bruke for å utvikle og tilpasse opplegget ytterligere.

 

 

 

 

 

 

 

 

Avslutning

Utgravninger og arkeologisk feltarbeid kan sammenlignes med såkaldte «pop-ups»: De er ferskvare og eksisterer kun en begrenset periode. Den direkteformidling vi praktiserer står ikke i motsetning til bearbeidede forskningsresultater, men er i stedet en dialog mellom oss og omverdenen som inkluderer alle aldre. Vår erfaring er at miljøene utenfor er like interessert i å få beskrevet prosessen frem mot de endelige resultatene, som de er i formidlingen av resultatene i seg selv.

 

Referanser

Pettersen, J. R.
2003 Med fortida i handa, arbeid med barn og lokalhistorie. N. W Damm & Søn.

Wyller, T.
1994 Livet, døden og barna. I: Døden på Norsk, O. Aagedal, (red.), ad Notam Gyldendal, Oslo.

Andre kilder

Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver

Image | Postet den by | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

En jólefortelling

baglermerker_cropped

Tre av fire blymerker funnet ved Follobaneprosjektet. Foto: Sara Langvik Berge/NIKU

Våren 2016 ble det funnet tre merker av bly i en bygning inntil Bispegata i Oslo. Konstruksjonen hadde ikke ildsted og er tolket som et lager eller en bod. I gulvlaget, som er stratigrafisk datert til omkring 1200, ble det funnet tre merker på størrelse med en mynt. En fjerde ble oppdaget under røntgen av metallgjenstandene fra utgravningen. Merkene er preget på en side, og motivet er likt på alle fire: en bispestav, to rosetter og tre kuler. Hva merkene er og hvordan de havnet der, vet vi ikke. Historien under er kanskje like sannsynlig som noen annen:

Skrevet og fantasert av Sara Langvik Berge

Vintersolverv år 1200: Det var kveldstid noen dager før jól at Lars Torsson, en av bisp Nikolas’ oppurtinistiske noviser, var sendt ned til lagerbygningen som lå ved Biskopsallmenningen for å hente en sekk med korn. Jóle-natta nærmet seg, og etter midnattsmessen natt til 25. desember var det tid for å bryte fasten som hadde pågått hele advent. Grisen skulle slaktes dagen etter slik at den skulle få nok liggetid i saltet, og nå skulle det bakes brød og lage gildemat de siste dagene før jól.

Det hadde vært en lang og kald høst, og mens Lars hutret seg ned mot Biskopallmenningen i snøfokket tenkte han på griseribba som han snart skulle få sette tennene sine i. I et av smugene i Vestre strete fikk han øye på Magnus Dagsson, som var ute i et lite ærend. Den høye og ulenkelige bagleren satt og balanserte på en skitastokk, men rett som det var deiset han i bakken. Lars kom til og hjalp han opp igjen på stokken. Da oppdaget han at Magnus nok hadde tjuvstartet på jóleølet, selv om det var strenge regler mot sånt. Lars, som selv var svak for godt brygg, så gjennom fingrene med Magnus’ lille førjulsfyll og hastet videre ned til lagerbygningen.

Da han nesten var fremme syntes han at han hørte et smertehyl, og han stanset for å lytte. Han kunne ikke høre noe mer, og antok at det var lyden av vinden som ulte rundt hushjørnene. Redd for skrømt var han også, for selv om landet var aldri så kristent blitt, var gjenferd, uvetter og troll likevel ute i de svarte midtvintersnettene, slik de hadde vært i all fortid. De raste vel bare enda verre nå når rådveldet deres var brutt, og gode kristne hadde sluttet med å tjene dem med blot og påkalling. Spesielt i juletiden måtte kristent folk passe seg. Folk hadde signet hus og uthus med vievann og tjærekors, og slikt kunne påkalle vreden til den ufyseligste av uvetter. Lars korset seg og fortsatte.


oslovinter

Et snødekt Oslo i middelalderen. Illustrasjon av Harald Nygård.


Da Lars skulle låse opp døra til lageret oppdaget han at han slettes ikke var den første på stedet denne kvelden. Døra var brutt opp, og innenfor lå et lagget kar med sild veltet utover gulvet. Alle visste at dette var biskop Nikolas’ lager, både for eget forbruk og for varer som skulle byttes på kontinentet. Lars tente en fakkel for å få oversikt og så at deler av beholdningen manglet. På gulvet lå det tre brutte vareplomber og en tom flaske som av lukten å dømme hadde inneholdt hausbrand, brennevin ment som medisin for bispens urolige mage.

800px-monk_sneaking_a_drink

Den opportunistiske novisen Lars Torsson forsyner seg av bisp Nikolas’ vinbeholdning.

Først tenkte Lars at han måtte forte seg å varsle biskopen, men etter å ha vurdert situasjonen nøye, kjente han jo at han var både våt på beina og kald langt inn til margen. Det kunne kanskje ikke skade og få i seg varmen først, tenkte han, og satte seg ned på en uåpnet sekk med hermelinpels. Sekken var en av opprinnelig fire sekker som på grunn av birkebeinernes lille vi-sitt samme år ikke hadde kommet seg til biskopen i Danmark, hvor de skulle byttes mot litt vel fortjent luksus. De tre andre sekkene var nå borte.

Der han satt i det ferske åstedet, kom han på at det skulle være et nylig ankommet fat med vin lagret bak i lokalet. I følge gjeldende teorier om næringslære var vin varmt og tørt, og hva kunne vel være en bedre måte å komme til hektene på etter den strabasiøse turen han nettopp hadde hatt ned til Biskopallmenningen? Dessuten fortjente han vel også en liten jólepåskjønnelse. Skylden kunne legges på innbruddstyven, som Lars nesten var sikker på at var halvfulingen Gorm.

Mens han satt der med en trebolle full av vin, plukket han opp blyplombene som lå på tregulvet. De hadde biskopens merke på den ene siden. Biskop Nikolas hadde ved en anledning oppholdt seg i Danmark grunnet en aldri så liten bannlysning, og der hadde han dannet Baglerpartiet i kampen om kongemakten. Baglerne fikk sitt navn fra bagallen, ordet for bispestav. Ballene, som også var avbildet på merkene, tilhørte St. Nicholas. Dette var lenge før St. Nicholas ble til julenissen, så mer tenkte han ikke over den saken. Plutselig mistet han det ene merket, og det forsvant i en sprekk mellom trebordene. Han tyllet i seg vinen, fylte opp på nytt, og svelget unna. Det var på tide å varsle biskopen om innbruddet.

halvfuling

Er halvfulingen Gorm den skyldige?

I det Lars passerte smuget i Vestre strete der han tidligere hadde truffet på Magnus Dagsson, oppkomlingen fra Toten, hørte han grusom stønning og fortvilte rop. Litt redd det kanskje kunne være et utburd som var på jakt etter en rygg å henge seg fast på, sa han fort «Eg døyper deg på ei von, anten Kari eller Jon» og korset seg. Da han kom nærmere ble han lettet over å se at det bare var Magnus som lå og kavet i den brune snøen. Smertehylet Lars t hadde hørt tidligere kom av et ublidt møte mellom Magnus og galten som gikk rundt på parsellen, og som etter denne hendelsen ga Magnus økenavnet Einball. Mesteparten av utstyret var heldigvis berget, og denne gangen tok Lars seg tid til å hjelpe Magnus helt inn under tak. Han forsynte seg av en skål jólebrygg som stod på bordet som takk for hjelpa, han hadde tross alt vært vitne til rystende saker denne vinternatta.

top_pig_origins

Nøttespisende julegris


Den etter hvert så beduggede novisen fant veien tilbake til bispeborgen. Nå hadde det snødd så mye at sporene av de få som hadde vært ute denne kvelden, inkludert innbruddstyven, var borte. Lars nikket kort til abbed Egil Gjøransson som passerte han i gangen, men prøvde så godt han kunne å unngå konversasjon. Han ville nødig bli fersket i synd.

img_1112

Boltenøkkel. Foto: Sara Berge Langvik/ NIKU fra http://www.instagram.com/niku_archaeology

Biskopens menn ble varslet om innbruddet i lagerbygget, og fikk rapport om at det manglet tre sekker hermelinpels, en flaske brennevin og antakelig noe vin. Hvor innbruddstyven hadde tatt veien, var ikke mulig å si, da snøen og vinden hadde slettet alle spor. Smeden ble satt til å ordne ny boltelås til lagerbygningen slik at det igjen skulle være mulig å stenge døra for uvedkommende.

Endelig var tiden kommet, og Lars Torsson gikk med de andre novisene, prestene, abbedene og resten av kirkelyden til midnattsmesse i St. Hallvardskatedralen. Ute var det en isende vind, og Lars sa til Abbed Egil Gøransson at det kanskje kunne ha vært mulig å forbinde bispeborgen med domkirken via bro eller korridor over Nordre strete, slik at en slapp å gå ut når det var så kaldt. Det eneste svaret han fikk var et intetsigende blikk. Koret i kirken strålte i lys fra alle staker og lysgreier som kirken eide. Det var kaldt, men de som hadde plassen sin lengst fram fikk stå på bjørneskinnsfeller. I det Lars gikk inn noterte han seg at også bagler-Magnus hadde karet seg til kirka, han sto tett inntil bakerste veggen og var litt grå i ansiktet. I hånden knuget han et lite merke av bly, men dette var det bare Gud som kunne se. Hadde han dårlig samvittighet for noe?

img_8283

Smørspade med teksten «fub». Foto: Sara Langvik Berge/ NIKU fra http://www.instagram.com/niku_archaeology

Etter midnattsmessen satte alle seg til bords i bispeborgen. Det var tid for å bryte fasten med årets viktigste etegilde. På bordet sto det kunstferdig utformede surdeigsbrød, lefser og flatbrød, fiken og svisker, rotstuinger og svære fat med pølser. Det var boller med sodd, trefat med smør, griseribbe, og ikke minst store mengder med jóleøl. Etter at biskop Nikolas hadde signet maten, kunne de forsyne seg i tur og orden.

Adventsfasten må ha vært en alvorlig øvelse i selvtukt for de som hadde tilbredt jólefesten, og det var nå på tide å spise bordet rent. Lei som folk var av å bare spise fisk, var ribba det første som forsvant. Den ble skyllet ned med vekselsvis øl og vin, og stemningen ble lett og god. Innbruddet noen kvelder i forveien var for lengst glemt. Mens forsamlingen var opptatt med å se på den engelske narren Thomas og hans gjøglerier, klarte Lars i et ubevoktet øyeblikk å risse inn runene “fuþ” på smørkammen. Den sendte han videre til den blyge novisen Stefan Skallagrimsson, som rødmet over den skamløse teksten. Når gildet led mot slutten, reiste Abbed Egil seg og takket for maten. Takksigelsen gikk til Gud, men også til Magnus Dagsson som dagen etter vintersolverv hadde forært biskopen og hele hans følge sin aller beste gris til jól.

SLUTT

Denne historien er ikke sann, men det kunne den ha vært. De omtalte gjenstandene er virkelige funn fra Follobaneprosjektet og alle karakterene er basert på virkelige personer fra fortid og nåtid. 
Publisert i Gamlebyen i Oslo, Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dyrkingslagene på Torvet i Trondheim

Av Silje Sandø Rullestad, Feltleder Torvet i Trondheim

4 november, etter 24 uker i felt, var det på tide å avslutte årets utgravning på Torvet i Trondheim. Værgudene var tydeligvis også enige i dette, og sørget for snø og kuldegrader de siste dagene, noe som gjorde innspurten ekstra utfordrende. Men med iherdig innsats fra feltarkeologene fikk vi undersøkt en god del stolpehull, groper og grøfter som dukket opp ned mot den naturlige undergrunnen, og det blir veldig spennende å se nærmere på hva disse representerer, og hvor gamle de er.

Vi undersøkte også fossile dyrkingslag som var bevart på deler av feltet, særlig i sør og i nord. I hjørnet i sørøst, inn mot Presidentveita, har den naturlige undergrunnen et søkk, og her var dyrkingslaget opp mot 0,7 meter tykt.

Fossile dyrkingslag er enkelt forklart gammel åker eller pløyejord som har blitt til gjennom at andre aktiviteter har avsatt nye lag over den gamle åkeren. Slik har den gamle åkerjorda blitt liggende beskyttet av de yngre lagene.

img_4565

Funn av dyrkingslag fra andre steder i byen som Nordre gate og Thomas Angells gate, har gitt dateringer tilbake til 1000-1200-tallet, det vil si at områdene har blitt dyrket i tidlig middelalder. Dyrkingslaget på Torvet ser ut til å ha en sluttfase på 14-1500-tallet ut fra funnene som ble gjort i det og i lagene som lå stratigrafisk over, men vi vet foreløpig ikke nøyaktig når dyrkingen begynte. Under forundersøkelsen i 2014 ble det gravd fem grøfter på Torvet. En dateringsprøve fra grøften lengst sør daterte dyrkingslaget til 1440-1620 AD. Årets utgravning antyder at den eldste fasen av dyrkingen er mye eldre enn dette. Ved fjorårets undersøkelse av den nordøstre kvadranten ble det funnet pløyespor som ble datert til 1500-tallet. Dyrkingssporene fra årets undersøkelse er nok eldre enn dette, ettersom de ble funnet under stedvis tykke dyrkingslag.

Vi fant flere flotte gjenstander i dyrkingslaget, blant annet et vakkert spinnehjul i kleberstein, en kniv, deler av baksteheller, fragmenter av en beinkam, keramikkskår og bryner. Keramikkskårene er datert til 12-1300-tallet og blant annet keramikk produsert i Toynton All Saints, Lincolnshire i England. Dette er nok gjenstander som folk har mistet eller kastet i åkeren, eller de kan ha blitt pløyd opp fra eldre lag under.

Et dyrkingslag er mye mer spennende enn det kanskje kan høres ut som, i hvert fall for oss arkeologer. Det inneholder ikke bare gjenstander som folk har mistet eller kastet, men også mange usynlige spor etter fortidens mennesker. Naturvitenskapelige prøver, som makrofossiler, pollen og mikromorfologi benyttes for å kartlegge bestanddeler som nedbrutt gjødsel, pollen og frø fra plantene som vokste i åkeren og i nærheten, og analyser av dette kan gi informasjon om hva som ble dyrket og hva slags vegetasjon som fantes i området. I tillegg vil C14-datering av kull fra de nederste nivåene av dyrkingslaget kunne fortelle oss når Torvet først ble tatt i bruk som dyrket mark.

kjell-snitter-kokegrop

Under dyrkingslagene fant vi en god del stolpehull, grøfter og pløyespor, samt to kokegroper. Kokegroper er et kulturminne som man ofte finner ved utgravninger i Norge, og de opptrer oftest i perioden 0-600 e. Kr. https://no.wikipedia.org/wiki/Kokegrop. Innenfor «byen» mellom Nidelven og Prinsens gate er det ikke like vanlig å finne kokegroper, kun fem-seks stykker er registrert tidligere og har blitt datert til perioden mellom 300-600 e.Kr. Det blir spennende å se hvor gamle kokegropene på Torvet er!

gruppebilde

Nå har vi flyttet arbeidet inn i NIKUs varme kontorlokaler, og skal i tiden fremover jobbe med å få en oversikt over det vi har funnet gjennom flere måneder med flittig graving på Torvet i Trondheim. Vi har en stor mengde med data, foto, funn og prøver som skal registreres og systematiseres, slik at vi til slutt kan danne oss et større bilde som forteller oss hvordan området har blitt brukt gjennom en periode på flere hundre år. Følg med utover vinteren for flere oppdateringer av resultater fra utgravningen på Torvet 2016!

Publisert i archaeology, Arkeologi, Arkeologi på Torvet, brønn, dyrkningslag, keramikk, Trondheim, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Er mange metallsøkerfunn en indikator på større arkeologiske strukturer?

Skrevet av Manuel Gabler, Lars Gustavsen, Monica Kristiansen, Erich Nau (NIKU),Christer Toning, Ragnar Orten Lie, Vibeke Lia (Vestfold fylkeskommune) og Immo Trinks, Klara Sauter (LBI ArchPro)
Metallsøkerfunn fra Sandene. Foto venstre: Betalingsgull, Leif G. Christiansen; Foto høyre: Dirhemklipp, Leif G. Christiansen.

NIKU har i samarbeid med Vestfold fylkeskommune undersøkt to gårder med geofysikk for å sammenligne dem med metallsøkerfunn.

Metallsøking har i de siste årene blitt en populær hobby, og har bidratt til å få frem unike løsfunn og hittil ukjente steder av arkeologiske interesse. Men metallsøking kan også gi store utfordringer for kulturminneforvaltningen.

Utover håndtering av de forholdsvis store funnmengdene som blir levert inn, er en kanskje viktigere problemstilling hvordan de funngivende lokalitetene skal registreres og forvaltes videre. Gjeldende praksis hos forvaltningsorganer slik som Vestfold fylkeskommune, er at man anser et funnsted som automatisk fredet etter at et visst antall funn er gjort.

Siden denne informasjonen er offentlig tilgjengelig vil en slik registrering tiltrekke seg nye metallsøkere i tilgrensende områder, noe som igjen fører til at grensene for funnene ofte må utvides og justeres for å dekke nye funn. Etter hvert kan dette føre til at hele åkerområder blir fredet.

Metallfunnene som innhentes ved hjelp av metallsøking kommer fra pløyelaget, og indikerer gjerne at arkeologiske strukturer er i ferd med å ødelegges av jordbruksaktivitet som pløying eller drenering. Selv om det finnes mengder av løsfunn i pløyelaget er det imidlertid ingen garanti for at de arkeologiske strukturene, som funnene åpenbart stammer fra, er bevart under bakken.

Eksperimenter har vist at gjenstander som har havnet i matjordslaget som et resultat av pløying, kan ende opp langt unna sitt opprinnelige opphavssted. Dette kan igjen bety at distribusjonskart laget på grunnlag av metallsøk ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av situasjonen under bakken.

En viktig oppgave for forvaltningsmyndighetene i slike tilfeller er derfor å kunne bekrefte eller avkrefte om det er arkeologiske strukturer under bakken, for på denne måten å kunne avgrense funnstedene med en viss grad av sikkerhet.

Bruk av tradisjonelle arkeologiske metoder, og da som oftest ødeleggende undersøkelsesmetoder som maskinell sjakting eller flateavdekking er ikke anbefalt ut i fra et kostnads- og bevaringsperspektiv, siden strukturene i størst mulig grad skal bevares under bakken. Spørsmålet er derfor om inngrepsfrie metoder slik som georadar kan kartfeste det som måtte befinne seg under bakken, og kanskje også si noe om de arkeologiske strukturenes bevaringsgrad.

Fikk støtte til geofysiske undersøkelser

Med denne problemstillingen som bakteppe, søkte Vestfold fylkeskommune tidligere i år Riksantikvaren om midler for å gjennomføre geofysiske undersøkelser på to svært funnrike områder, ved gårdene Auli og Sandene i henholdsvis Tønsberg og Larvik kommune.

De to casene har hatt en sammenliknbar utvikling når det gjelder antall og typen funn som er gjort. De er begge tidligere kjente lokaliteter i topografisk arkiv og Askeladden. De er ekstensivt dyrket og grøftet, og var i likhet med de fleste av Vestfolds mange kulturminneområder, ikke viet spesiell oppmerksomhet i forvaltningen, inntil fylkeskommunen fra 2014 mottok mange og til dels eksklusive funn herfra.

Riksantikvaren bevilget støtte til prosjektet og NIKU ble engasjert for å utføre feltundersøkelsene. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med Ludwig Boltzman Institute for Archaeological Prospection and Virtual Archaeology (LBI ArchPro) fra Wien.

Feltundersøkelsene fant sted i begynnelsen av oktober og ble gjennomført ved hjelp av et motorisert radarsystem (16-kanal MALÅ Imaging Radar Array -MIRA– http://www.guidelinegeo.com). Systemet består av 17 radarantenner i en boks foran et terrengkjøretøy, der antennene er plassert med 10 cm mellomrom.

Hvert sveip systemet tar dekker altså rundt 170 cm. Systemet kan føres over åkerområdene med ca. 8 km/t hastighet, noe som gjør at vi kan undersøke et sted mellom 2 og 5 hektar (20-50 mål) per dag, avhengig av forholdene. Dette gjorde at de to områdene, som til sammen måler ca. 10 hektar kunne undersøkes i løpet av to dager i felt.

mira

Figur 1: MIRA på Sandene med bautasteinen i bakgrunnen. Foto: Klara Sauter/LBI ArchPro

Under prosessering av rådataene, genereres det såkalte dybdeskiver. Georadardata inneholder informasjon om den geofysiske responsen i jordsmonnet i tre dimensjoner, og dybdeskivene består av horisontale snitt gjennom datasettene. De viser på et intuitivt vis sammenhengen mellom ulike geofysiske egenskaper i plan, og gjør det lettere for arkeologene å tolke de innhentede dataene.

Fem ukjente gravhauger ved gården Auli

Ved gården Auli er det ved hjelp av metallsøker blant annet gjort funn av en mynt fra 1000-tallet, diverse spenner, vektlodd og et sverdhjalt. I tillegg er det gjort overflatefunn av smieslagg og gjenstander av kleberstein. Funnenes datering spenner fra romertid til middelalder.

Georadardataene fra åkeren viser fem til nå ukjente gravhauger, samt trolig restene etter hus i form av en veggrøft. Gravhaugene ligger relativt spredt. I tillegg til disse strukturene ble det også observert groper og mulige steinpakninger som trolig også er arkeologi, men her er det vanskelig å avgjøre ettersom den generelle nedbrytningen er for stor og da strukturene er for fragmenterte til å konstatere dette kun ut fra georadardataene. Georadardataene viser også omfattende moderne dreneringsgrøfter over hele området.

figur-2

Figur 2: GPR dybdeskiver 30-100cm, Auli.

figur-3

Figur 3: GPR tolkning med metallsøkfunn, Auli.

11 ukjente rundhauger på Sandene Vestre

På Sandene Vestre er det gjort en større mengde metallfunn særlig av mynt, men også med av en vekthest, to urnesspenner og store mengder bly. Funnene spenner over romertid, folkevandringstid, merovingertid, vikingtid og middelalder. Sentralt i området ble det drevet et sagbruk fra 1930-tallet frem til 1980-tallet. På ortofoto tatt 15. juli 1959 er dette sagbruket i drift og vi ser flere tømmerlegger, plankestabler, driftsbygninger og veier sentralt på eiendommen. Som det går frem av jordsmonnsdata er det registrert et område vest på eiendommen, og rett nord for selve gårdstunet hvor man har planert ut masse mot bekkeleie i vest. På tross av disse moderne inngrepene er resultatene fra georadarundersøkelsene på Sandene over alle forventninger.

I den vestre delen av området, og delvis under området hvor sagbruket sto, ble det lokalisert et hittil ukjent gravfelt bestående av 11 rundhauger som varierte i størrelse fra 6 – 15m i diameter. Ved de fleste av disse haugene er det kun bevart fotgrøfter og/eller fragmenter av fotgrøfter. I tillegg ble ytterligere to rundhauger funnet om lag 70 meter nordøst for de første 11. Det ble også lokalisert to potensielle bosetningsområder innenfor undersøkelsesområdet. Det er i tillegg lagt omfattende dreneringsgrøfter over hele området som viser seg i georadardataene.

figur-4

Figur 4: Georadar dybdeskiver 30-60cm Sandene

figur-5

Figur 5: GPR tolkning med metallsøkerfunn, Sandene.

figur-6

Figur 6: GPR tolkning med metallsøkerfunn på Sandene. Flyfoto fra 1959 i bakgrunnen viser sagbruk, tømmerlegger, plankestabler, driftsbygninger og veier.

animation

Figur 7: Viser animerte dybdeskiver over gravfeltet på Sandane

Både på Sandene Vestre og Auli ble det gjort konkrete funn av arkeologiske strukturer i georadardataene som kan relateres til de innleverte metallsøkerfunnene. Begge lokalitetene bærer preg av å ha eksistert i dyrket mark i lang tid, men særlig er det funnene fra Auli som har størst nedbrytning når det gjelder deres synbarhet i georadardataene.

Omfattende grøfter til drenering er lagt på begge lokaliteter, og i flere omganger. Moderne forstyrrelser i form av sagbruk og nydyrkning på Sandene Vestre, og utfylling av tun på Auli er også faktorer vi må ta med oss når vi forsøker å forstå disse lokalitetene. Gården på Auli ligger plassert på en høyde hvor terrenget heller fra tunet, og derfor vil kulturminner under/i dyrkningslaget ofte få en røffere behandling av jordbruksredskaper og erosjon, enn tilfellet på Sandene Vestre som er en relativt lite kupert flate.

På grunn av denne situasjonen kan man ikke forvente seg en eksakt forbindelse mellom metallsøkerfunn og georadarfunn. Allikevel kan det virke som at spredningen på de innmålte metallsøkerfunnene på Auli kan relateres mer til de lokaliserte gravhaugene og hustuften.

Metallsøkerfunnene på Sandene er vanskelig å knytte opp mot lokaliseringen av de enkelte kulturminnene funnet ved hjelp av georadar. Spredningsmønsteret på funnene viser et jevnt fordelt funnbilde uten de store samlingene av funn.

Det kan være mange årsaker til dette:

  • Det er ikke nødvendigvis en kobling mellom de erkjennbare strukturene og metallsøkerfunnene. Dvs. at metallsøkerfunn også kan komme fra bosetningsaktivitet, eller fra andre slettede graver vi ikke kan erkjenne i dag.
  • Aktivitet på sagbruket kan ha forårsaket en spredning av funn.
  • Noe masse kan ha blitt spredt ved planering av selve gravhaugene i det gjenfunne gravfeltet som var beskrevet i 1887, og trolig noen 10år før ca. 1930 når sagbruket bygges.
  • Omfattende jordbruksaktivitet gjennom mange år
  • Grønnsaksproduksjon fordrer en opprensing av dyrkningslaget etter et gitt antall år, gjennomføres i dag med en grubb.
  • Flytting av masser ifb. med grøfting.

Det er altså ingen direkte årsakssammenheng mellom bevaringsgrad av kulturminner og funnspredning av metallsøkerfunn om vi sammenligner Sandene Vestre og Auli. Begge lokaliteter er preget av en moderat til dårlig bevaring av den arkeologiske konteksten på grunn av moderne jordbruk, hvor da Auli utpreger seg som lokaliteten med dårligst bevarte kulturminner men med større grad av sammenfall mellom metallsøkerfunn og georadarfunn.


Konklusjon

Metallsøking og georadar er to metoder som fungerer på forskjellige måter og som leverer forskjellige resultater. Metallsøking resulterer i funn som kan dateres og analyseres videre, og som kan gi indikasjoner på at det kan vær ukjente arkeologiske lokaliteter under matjordslaget. I tillegg kan metallsøking i pløyelaget sikre løsfunn fra videre ødeleggelse i forbindelse med jordbruksaktivitet.

Allikevel må vi være oppmerksomme på at ikke alle metallsøk gjennomføres systematisk, og at hovedfokuset for metallsøkeren gjerne dreier seg om prydfunn. Dette kan igjen føre til et skjevt bilde av funnspredningen ettersom funn av slagg, jerngjenstander og andre funnkategorier overses. I tillegg er det også en fare at uerfarne og ukvalifiserte søkere ødelegger eller forstyrrer bevarte arkeologiske kontekster ved gravning. Således kan viktig arkeologisk informasjon som kan fortelle oss om gjenstandenes sammenheng gå tapt i søken etter løsfunnene.

Bruken av georadar kan gi store fordeler her, i og med at vi kan kartlegge lokalitetene uten å ødelegge de arkeologiske strukturene under bakken. Den gir arkeologene verdifull informasjon om type strukturer, bevaringsforhold og om funnstedenes utstrekning. Georadar er imidlertid ikke et universalmiddel som kan løse alle arkeologiske problemstillinger, ettersom vi er avhengige av en geofysisk kontrast mellom strukturene og jorda rundt, og at vi ikke gjør fysiske funn som kan dateres eller analyseres videre. Det er allikevel et effektivt verktøy for arkeologisk forskning og for forvaltning av viktige kulturminnelokaliteter.

Dette prosjektet har på en god måte demonstrert hvordan ulike undersøkelsesmetoder kan komplementere hverandre, og sammen øke vår forståelse av arkeologiske funnsteder, og det har også vist hvor effektivt georadarundersøkelser kan brukes til forvaltning av funnområder som påvises ved hjelp av metallsøker.


Refereranser:

Gabler M., Nau E., Gustavsen L., Kristiansen M. 2016. Archaeological prospection at Auli and Sandene in Vestfold, NIKU oppdragsrapport 168/2016, Upublisert rapport, NIKU, Oslo.

Tonning C., Lia V., Orten Lie, R. 2016. Rapport, metallsøk og GPR, Upublisert rapport Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg.

Publisert i geofysikk | Legg igjen en kommentar

Public Archaeology: engaging, involving, inspiring and evolving!

By Mark Oldham, archaeologist, The Follo Line Project

 

This blog post is about public archaeology, and uses NIKU’s recent project “Skatter i mørk jord” (“Treasures from the dark earth”) as a means to think about archaeological education and archaeologists’ attitudes to engaging with the public.

Who are ‘the public’?

The idea of the public in ‘public’ archaeology is by no means a clear and self-evident; it can be used to refer to both the public sector (i.e. heritage authorities and those responsible for excavation) as well as the general public (i.e. everyone who is not an archaeologist, including those who pay for archaeological projects). This means that both archaeology done ‘on behalf of’ or ‘for’ and archaeology done ‘by’ the public can be seen as public archaeology. This broad concept of the public thus means that we must acknowledge how bound together archaeology and the public are, and, as archaeologist Akira Matsuda (2016: 2) notes, recognise that public archaeology must form a part of our thinking about archaeology as archaeology always has some public aspect. In Norway, this is most clearly seen through the large, publicly-mandated rescue excavations.

Classifying public archaeology

Public archaeology has often been ‘used’ to meet broader financial, social and political goals (Gould 2016: 4) as well as reforming the way in which archaeology, archaeologists and the wider public interact with each other. These forms of practice have been theorized and interpreted, arguably starting with Merriman’s (2004) division between the ‘deficit model’ and the ‘multiple perspectives model’. Over time, these concepts have been debated, developed and nuanced, but the main dividing line between more practice-oriented and more theory-oriented approaches remains.

Matsuda and Okamura (2011; Matsuda 2016: 2) have argued that the field can be subdivided into four main approaches: educational, public relations, pluralist and critical – with the former two seen as more practice-oriented and the latter two more theory-oriented.

Public archaeology projects are, however, often a combination of these approaches and are thus more difficult to place. This is especially the case for those on the more practically-oriented side: there is undoubtedly more room for overlap between the education, PR and pluralist approaches than between them and a critical approach. NIKU’s project, “Skatter i mørk jord” was arguably no exception to this.

“Skatter i mørk jord” and archaeological education

As part of the 2015–16 Follo Line excavations in Oslo’s medieval core, NIKU ran the outreach project “Skatter i mørk jord”. This project was directed at schoolchildren aged 10–12 and involved four different, but complementary, activities: an introductory presentation on medieval Oslo and a brief history of archaeological investigations in the area; the presentation of finds from the current excavation, with the opportunity for the children to touch, feel and think about the finds; a brief guided walk from/to the starting point and host location, Oslo Ladegård, through the remains (both in terms of ruins and reconstructions and in terms of urban space) of the medieval town to/from the excavation area; and a ‘controlled’ excavation outside the ‘live’ excavation area, but with real and unexamined deposits. The finds made by the schoolchildren were later presented to the public as part of the exhibition “Glimt fra hverdagen” (“Glimpses of everday life”).

5a-bjorndal-skole-002-med-sofie-pa-oslo-torg

An archaeologist takes schoolchildren on a walk through Oslo Old Town.

 

As a follow-up to the project, a brief survey of the archaeologists involved in the project was undertaken. This is a small group, just six people, and so should not be seen as being statistically significant; broader conclusions cannot be made from this data, but it gives us an indication of what archaeologists involved in a public archaeology project think about their roles, the aims of the project, and how public-oriented archaeology should be.

One question aimed to place the project within the four categories suggested by Matsuda (2016). As noted above, the project was aimed at schoolchildren and was constructed to fit in with the curriculum. It was also covered in the media – both during the excavation stage and the exhibition stage. One would thus expect that the ‘educational’ and ‘public relations’ categories would dominate the responses, and these were indeed common answers from the archaeologists involved.

Another question asked was, “Should archaeologists and the public collaborate in order to create enthusiasm for heritage?”. All six respondents replied yes to this, and so were asked to explain why and how so; the responses here varied somewhat, but show a clear tendency towards instrumental, expert and monumental ideas of heritage and conservation. There is an acceptance that archaeology needs to reach out to the public, but a wariness about how much control the public should wield: there is a sense that communication should be one-way, with information flowing from us to them. Nevertheless, there is a clear awareness of the need to collaborate, and a concern for the destruction of heritage and how the past is used in the present.

This survey, as well as a more latent scepticism towards the role of the public within heritage management, seems to suggest that the deficit model is very much dominant within Norwegian archaeology. To put it bluntly, the sector feels that engagement with the public is to be done on our terms (cf. Grima 2016), that the public need to be informed and educated, and that we have nothing to learn from them (cf. Matsuda 2016: 4). Whilst keeping in mind that public archaeology in Norway is in its infancy, I do not feel that this is a sustainable strategy – and is not really public archaeology.

img_8173

Schoolchildren excavate ‘live’ medieval layers by the excavation area, together with Oslo’s Vice Mayor for Education Tone Tellevik Dahl.

 

What next?

To be a fully integrated and worthwhile part of archaeological practice, public archaeology must have rigorous methodologies and clear goals. This is essential in order to know that the desired outcomes – which can be desired by either archaeologists or the public or both – are indeed being realised, no matter whether an educational, public relations, pluralist or critical approach is being taken.

This is an especially important point given the need to ensure that archaeological projects of all kinds have ‘public benefit’. The fact that we as archaeologists say that a project was a success does not make it so (e.g. Gould 2016: 14); the effects on the ‘audience’ need to be evaluated and quantified.

For us at NIKU, the survey and our evaluation of “Skatter i mørk jord” (NIKU 2016) give us plenty to think about for when we are planning our future interactions with the public, and a more reflexive and self-critical approach could have positive consequences. We need to be more engaged with the people out there, and ask them to be part of what we do, rather than just providing them with content. I will certainly be thinking more about this over the coming months, and welcome suggestions from readers.

 

References

Gould, P.G. (2016) On the Case: Method in Public and Community Archaeology. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1199942

Grima, R. (2016) But Isn’t All Archaeology ‘Public’ Archaeology? In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1200350

Matsuda, A. (2016) A Consideration of Public Archaeology Theories. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1209377

Matsuda, A. and K. Okamura (2011) New Perspectives in Global Public Archaeology. New York: Springer.

Merriman, N. (2004) Public Archaeology. London: Routledge.

NIKU (2016) Evaluering av “Skatter i mørkt jord”. NIKU Oppdragsrapport 80/2016.

Publisert i archaeology, Arkeologi | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Klemensmäss

saintclementmartyr

The Martyrdom of Saint Clement. Maleri, ca 1480 av Bernardino Fungai. Kilde: Wikimedia Commons

Skrevet av Anna Klintberger Wändahl, arkeolog ve utgravningen på Søndre gate

Denne teksten er også publisert på norsk på Kulturminnebloggen

Idag, den 23 november, firas klemensmäss och detta vill vi som jobbar vid den arkeologiska utgrävningen av Klemenskyrkan i Trondheim gärna uppmärksamma. Klemensmäss firas till minne av sankt Klemens, men vem var han egentligen?

Klemens föddes i Rom i mitten av första århundradet och tros ha varit en frigiven slav eller son till en frigiven slav. Han fostrades i den hedniska tron, men kom att omvändas efter att ha hört en predikan av apostelen Barnabas. Klemens var en av de första påvarna från Rom, och är känd för sitt brev till församlingen i Korinth, Första Clemensbrevet (Odden 2016).

Enligt tidiga skrifter ska Klemens ha blivit bannlyst från Rom av kejsaren Trajan och skickad till slavarbete i Krim. I Krim arbetade Klemens med att missionera för den kristna tron, vilket inte uppskattades av kejsaren. Hans arbete fick ett hastigt slut då han led martyrdöden ca år 100 e.kr. Han ska ha dödats genom att bli slängd i Svarta havet med ett ankare fäst runt halsen, och är därför ofta avbildad med ett ankare.

På grund av omständigheterna kring hans död så förknippas Klemens med de som riskerar dras ner och drunkna i havet och är därmed ett av skyddshelgonen för sjöfarare. St Klemens kopplingar till vatten förklarar kanske varför många av de kyrkor som dedikerats till honom är placerade i anknytning till vadställen och områden som översvämmas (Crawford 2004:102f; Odden 2016). Det verkar även kunna stämma med vår utgrävningsplats, när kyrkan byggdes måste vattenlinjen ha varit mycket nära kyrkan.

stone-platform-and-parts-of-the-church

Restene av Klemenskirken i Trondheim.

Enligt legenden ska delar av St Klemens kropp inklusive hans huvud ha hamnat hos den kungliga familjen i Kiev. Om man ska tro Snorres saga var Olav Tryggvesson mycket uppskattad av kungen och drottningen där (Crawford 2004:103).

Vi vet att den kyrka som Olav Tryggvesson grundade på sent 900-tal var helgad till St Klemens och det är ju lätt att tänka sig att han kanske fick en relik med sig hem som gåva från kungligheterna i Kiev. Detta skulle kunna förklara varför han valde att bygga en St Klemenskyrka, den kyrkan som vi arkeologer i Trondheim just nu arbetar med. Det finns en intressant koppling också mellan Olav Haraldsson och St Klemens, båda är nära förknippade med källor, och likväl som det finns Olofskällor finns det St Klemenskällor.

I Norge kallas dagen också för båtsok, det är då fjordarna börjar att frysa till och det var dags att ta upp båtarna på land (enligt traditionen). Dagen markerar även ankomsten av vintern och dess vinterstormar, och enligt folktro visar dagens väder vilket väder som kan förväntas under den kommande vintern. Är det kallt denna dagen kommer det även vara kallt den kommande tiden, men om klemens är mild kommer vintern att bli mild. Så den snö som just nu faller i Trondheim kan betyda att vi får en snöfylld vinter och kanske till och med en vit jul…

Referenslista

Crawford, Barbara E., 2004. The churches dedicated to St. Clement in Norway, s. 100-131. Collegium Medivale. Universitetet i Oslo.

Odden, Per Einar, 2016. Biografi av den hellige pave Klemens I (-~97). Den katolske kirke. Norge. [22.11.2016]
http://www.katolsk.no/biografier/historisk/clemens1

Publisert i Søndre gate, Trondheim, Trondheim | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

En tidsreise i kulturlandskapet på Nidarneset rundt år 1020

trondheim_snorre-bjerck-med-rodt-kryss

Illustrasjon av Sorre Bjerck i Riksantikvarens skrifter nr. 7, 1994. Det røde krysset markerer dagens utgravning og Klememskirkens lokalitet.

Skrevet av Anna Petersén, NIKU. Prosjektleder for utgravningene i Søndre gate 7- 11.

Se for deg at det var mulig å reise i tid og rom og du kunnet knappe inn år 1020 på displayet for tid og østre side av Nidarneset på displayet for sted i din tidsmaskin, hva vil du sett da, hvis du ramlet ut av maskinen en tidlig morgen utenfor Dronningens gate 1B, ved Krambugata i Trondheims sentrum?

Før du fått stablet deg på beinene hadde du kjent lukten av røk fra fyring og bål blandet med lukten fra sjø og vann. Reiser du deg og ser fremover mot sør, kan du se en enkel kjerrevei som går ned mot vannet, omtrent der Folkebiblioteket ligger i dag.

Du hadde også kunnet se elven på din venstre side, og strandkanten omtrent halvveis opp i vollen på Kjøpmannsgaten. Du hadde også kunnet se vann på din høyre side, og skjønt at elven på den her tiden dannet en vik inn fra Kongens gate og opp i Søndre gate.

Snur du deg og ser mot nord, oppdager du at fjorden ligger mye nærmere deg enn du trodd. Nordsiden av Olav Tryggvasons gate finnes ikke, her er det kun vann, og du kan se møtet mellom fjorden og Nidelven omtrent der du er vant til å se Bakke bru.

Du kan også se at elven danner en vik til, omtrent ved Cicignons plass. Denne vil du se å være litt mindre enn den du har i sør, men en vik er det.

Snur du deg igjen mot sør og ser så langt du kan, vil du se at landskapet omtrent der Domkirken står i dag, ligger høyere enn der du står. Det du ikke kan vite er at det rundt år 0 gikk et stort leirskred som muligens begynte fra Lerkendalområdet, og kvikkleiren kom fossende ned i dalføret og stoppet nord for Bispegata. Den størknete kvikkleiren skapte om terrenget med flere høydemeter i denne del.

Men du ser annet også.  Du ser at det står enkle hus på begge sider av veien, ned mot vannet og det kommer røyk opp ur en åpning i taket fra noen av dem. Du ser fartøyer, store og mindre skip og andre båter som ligger fortøyd i den søndre viken fremfor deg, og fremfor skipene, helt nære strandkanten der området er litt høyre en ellers, står det en bygning.

Holtålen stavkirke, Haltdalen stavkirke

Haltdalen stavkrike, Sverresborg museum. Foto: Riskantikvaren

Har du besøkt Haltdalen stavkirke på Sverresborg museum, så hadde du kjent igjen denne bygningen og skjønt at dette må være en kirke. Nå hører du klokkeklang og du ser folk komme ut ur kirken. Mannen som går først ser bestemt ut, og etter han kommer et følge med andre menn, noen har vanlige klær, men en har presteklær. Du hører at noen synger, men du skjønner ikke ordene. Nå oppdager du andre mennesker rundt deg. De bukker og nikker til mannen som går først, og han hilser tilbake. Hele følget går nesten helt inntil deg før de forsvinner inn i noen store bygninger rett bak deg.

Som arkeolog er det viktig å forstå de levninger vi graver frem, rekonstruere dem etter hvordan de kan ha sett ut i samtiden og plassere inn dem i de landskap eller miljø de hørte hjemme i.

Den lille fiktive fortellingen som vi gjorde innledningsvis er et forsøk å visualisere hvordan området rundt Søndre gate 9 gestaltet seg tidlig på 1000-tallet, med utgangspunkt i de arkeologiske funn vi gjør nå på utgraving som pågår, og det arbeid vi gjort tidligere med basis i terrengmodeller og andre utgravninger som for eksempel Folkebibliotekstomten 1973 – 1985.

situationvattenniv

Strandlinje på 1000-tallet i grått. Tidligere utgravningsområde i mørkt grått, og dagens utgravning i grønt og rødt. Illustrasjon: Axel Chrisophersen/ Egil Horg i Riksantikvarens skrifter nr 7, 1994.

Rekonstruksjonsarbeidet kan sammenlignes med et gigantisk pusselarbeid, der brikker som allerede er lagt må flyttes om når nye brikker kommer til. Funnet av kirken fra tidlig 1000-tall på eiendommen til Søndre gate 9 er en slik ny brikke, og denne nye brikke bidrar til at tidligere oppfattinger av hvordan det første byområdet så ut, må revurderes. Vi er fortsatt i et tidlig stadium der tolkninger og påstand er preliminære og i form av hypoteser.

Dette til tross, denne kirkebygningen, som mye taler for er kongens egen kirke, viet til St Klemens, er et helt sentralt element i den tidlige bystrukturen. Det faktum at den ligger der den ligger, hjelper oss å forstå hvordan andre materielle og ikke-materielle elementer som for eksempel bygninger, behov, funksjoner, ideologi og tankeverden kommer sammen i måten disse mennesker med kongen i spissen organiserte det fysiske rommet innenfor det eksisterende landskapet langs med Nidelvens vestre bredd.

Publisert i Søndre gate, Trondheim, Trondheim | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Det har varit extra mycket aktivitet vid Klementskyrkan

Skrivet av Anna Klintberger Wändahl, arkeolog och arbetar med förmedling på Søndre gate i Trondheim.

I dagarna släpptes nyheten om att Klementskyrkan har återfunnits vid Søndre gate i Trondheim. Nyheten togs väl emot och resulterade att vi fått besök av såväl press som från Riksantikvaren, NTNU och kollegor på NIKU.

 

På onsdagen kom lokaltidningen Adressa för att filma vår upptäckt, och både filmen och artikeln släpptes på kvällen.

Projektledare Anna Petersén intervjuas av Adressa. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

 

På torsdagen fick vi finbesök i form av riksantikvar Jørn Holme som hyllade upptäckten och förklarade att det var «Et av de viktigste arkeologiske funnene i Norge etter krigen». Besöket dokumenterades av adressa, nrk (nrk mittnytt) och tv2, och vi fick möjlighet att äntligen berätta för alla om vår fantastiska upptäckt!

img_1683_red

Riksantikvar Jørn Holme berättar om Klemenskirken. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

 

img_1092_red

Pressen på plats, och Riksantikvar Jørn Holme intervjas av NRK. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl. 

 

img_1703_red

Riksantikvar Jørn Holme intervjas av NRK. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

 

img_1712

Projektledaren Anna Petersén intervjuas av NRK. Fotograf: Thomas Wrigglesworth

 

img_1731_red

Riksantikvar Jørn Holme samtalar med Sissel Ramstad Skoglund från Riksantikvaren och Lise-Marie Bye Johansen från NIKU. Fotograf: Thomas Wrigglesworth 

 

 

Under veckan har vi även fått besök av olika experter och beslutsfattande från olika instanser, och vi vill tacka alla för de givande mötena som ämnar resultera i beslut kring hur vi fortsatt ska dokumentera samt bevara de funna lämningarna av Klemenskyrkan.

Bilderna visar givande stunder av kunskaputbyten. Längst upp till vänster ser vi fr.v. Lise-Marie Bye Johansen, Øyvind Lunde, Leif Anker och Axel Christophersen . Bilden under är vår fyndansvarige Nina Walter som visar ett urval av de fynd vi har gjort. Till höger om dessa ser vi Øystein Ekroll, Øyvind Lunde och Leif Anker vilka diskuterar en gravsten. Längst ner till vänster sittter de redo att få se en visning av de 3D-modeller vilka har gjorts under arbetets gång, och längst ner till höger avnjuts en trevlig lunch tillsammans. 

Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

 

Men besöken fortsätter än och idag fick vi besök av nrk radio som intervjuade vår fältledare Ingeborg Sæhle. Strax därpå kom Alf Tore Hommedal, middelalderarkeolog och expert kring kyrkor, i syfte att dela med sig av sina kunskaper. På eftermiddagen fick vi storbesök av NTNU Vitenskapelige museum, vilka fick en guidad tur både ute i fält och inne på kontoret.

img_1110_red

Fältledare Ingeborg Sæhle blir intervjuad av NRK radio. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

 

 

img_1142-_red

Alf Tore Hommedal delger sina kunskaper för fr.v. Kristoffer Brink, Cristina Belmonte och Ingeborg Sæhle. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

 

 

img_1152_red

NTNU Vitenskapelige museum på besök. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

img_1160_red

Projektledaren Anna Petersén berättar om utgrävningen. Fotograf: Anna Klintberger Wändahl

Publisert i archaeology, Arkeologi, kirkegård, Søndre gate, Trondheim, Trondheim | Merket med , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Utgravningen av Klemenskirken i Trondheim

img_1507

Utgravninsstedet i Søndre gate i Trondheim.

Skrevet av Ingeborg Sæhle, utgravningsleder for Søndre gate i Trondheim.

I 2015 foretok Anna Petsersén i regi av NIKU en arkeologisk forundersøkelse av grunnen under Søndregate 9-11. Resultatene var overraskende og meget spennende. I begge de anlagte prøvegrøftene kunne hun påvise rester etter en tidlig kirke med tilhørende gravplass. C14 analyser har datert kirkerestene til tiden omkring 1015-1050 AD, og den tilhørende kirkegården til perioden 1165-1275 AD (Petersen & Lovvik in prep.).

Å finne restene av en kirke fra tidlig middelalder i dette området av Trondheim var ikke forventet. Basert på funn av menneskelige levninger under Søndre gate 7 i 1978 har man hatt mistanke om at det kan ligge en kirke i området omkring Krambugata og Søndre gate (Petersén & Lovvik in prep.).

Man antok at det menneskelige beinmaterialet stammet fra en nærliggende kirkegård, men det er først gjennom NIKUs forundersøkelser i 2015 at man har kunnet påvise at de menneskelige levn faktisk tilhører en in-situ gravplass tilknyttet en eksisterende kirke. At denne kirken i tillegg skulle vise seg å være en av de tidligste kirkene i Trondheim har man ikke forutsett.

Begynte å grave i august

fig1

Fig. 1. Kart over NIKUs utgravningsområde i Søndre gate 9-11. Markert på kartet er også Anna Peterséns søkegrøfter fra 2015.

I slutten av august 2016 startet NIKU opp arkeologiske undersøkelser ved Søndre gate 9-11, med sikte på forhåpentligvis å kunne definere kirken og den tilhørende kirkegården som ble funnet i 2015 (fig.1). Et utgravningsområde på ca. 8 m x 9 m ble åpnet i forlengelse av de gamle søkegrøftene.

Sjakting med maskin tillot oss å komme langt nedover i kulturlagene, og ved utgravningens start var vi allerede 1,5 m nede i undergrunnen. Etter å ha fjernet etterreformatoriske kulturlag knyttet til bakgårdsbebyggelse og eiendomsparseller, kom vi til slutt i kontakt med middelalderen i Krambugata.

Den etterreformatoriske keramikken ble plutselig erstattet av karakteristisk engelsk import fra 12-og 1300-tallet, og murverk tilhørende kirkebygningen ble gradvis synlig. I feltets nordlige og sydlige del dukket kirkegården opp, og det ble hurtig tydelig at de fremkomne gravene alle respekterte steinfundamentene knyttet til kirken. Anna Peterséns teori fra 2015 var nå uomtvistelig bekreftet; en ny middelalderkirke var funnet i Trondheim.

Kirken i Søndre gate

Hvordan ser den så ut, kirken vi har funnet i Krambugata?

Da Anna prøvegravde området i 2015 fant hun tre separate steinfundament (fig. 1). De består alle av grovt tuktet stein og markstein, lagt direkte ovenpå et underlag av sand. Fundamentene er såkalte tørrmurer, hvilket betyr at steinskiftene i muren er lagt direkte ovenpå hverandre, uten bindemiddel. De to fundamentene i den sydlige prøvegrøften består av fem skift med stein, hvor man mellom de større steinene har lagt en pakning av mindre rullestein og markstein (fig. 2).

fig-2

Fig.2: Den sydvestligste mur som ble funnet i 2015.

En tørrmur uten bindemiddel, lagt direkte ovenpå sand uten en fundamenteringsgrøft, er ikke særlig stabil. Det er derfor ikke sannsynlig at murene representerer bærende elementer i en steinkirke. Murene skal nok heller ses som tilhørende en trekirke, hvor den underliggende tømmerrammen hviler på steinfundamenter for å løfte bygningen opp fra bakken (Christie 1874: 17f). Når vi gikk i gang med utgravningene i august i år var det derfor grunnplanen til en stavkirke vi hadde sett for oss å finne.

Vårt første møte med kirkerestene i Krambugata ble dramatisk: Under tømmingen av en kjellernedgravning fra 1700-tallet dukket det plutselig opp et gravlagt individ i kanten av nedgravningen. Videre utgravning av kjelleren viste at personen var gravlagt helt inntil et påkostet murverk med tilhuggede sten – ganske ulikt de murrestene som ble funnet i 2015 (fig. 3).

fig-3

fig.3: Profilbilde av alterkonstruksjon og begravelse.

Murverket viste seg å være en opphøyd plattform, rektangulær i form, bestående av minst fire skift med tuktet- og tilhuggede stein. Plattformen er så langt det eneste murverket hvor mørtel er brukt i konstruksjonen. Det øvre skiftet består av flate stein, hvor det er tydelig at steinene har fungert som en øvre pyntekant. Plattformen var unektelig noe av det mest forseggjorte vi hadde sett så langt, men hvordan passet den inn i kirkens grunnplan?

Når vi startet gravningene på Søndre gate i august, forventet vi å finne en kirke med en rektangulær grunnplan. Gjennom våre utgravninger så langt i 2016 har vi imidlertid måttet gå bort fra denne teorien. Etter hvert som vi har gravd oss gjennom destruksjonslag fra 12- og 1300 tallet har mer og mer av kirken blitt synlig. I tillegg til plattformen i øst, har vi nå rester av kirkens yttervegg i sør og nord, samt en avrundet apsid som omkranser plattformen (fig.4). Ytterveggene er ikke helt fremkommet på nåværende tidspunkt, og vi skal derfor være forsiktige med å uttale oss om deres konstruksjon. Mye taler dog for at dette også er tørrmurskonstruksjoner, av noenlunde samme karakter som murene fra 2015.

fig-4

fig.4: Oversiktsbilde av utgravningsområdet og kirkemurene som situasjonen så ut d. 29.10.2016.

Basert på de elementene som er fremkommet så langt, har vi forsøkt å rekonstruere kirkens grunnplan som vi forstår den i dag (fig. 5). Figuren representerer vår forståelse av kirkens siste bruksfase, hvor et steingulv markerer korets avgrensing. Plattformen forstår vi nå som en type alter, eller høyalter, som har ligget innerst i koret. Et trappetrinn i sydvest viser at man har kunnet bestige alteret. Basert på de konstruksjonselementene som vi har avdekket per dags dato, forstår vi stadig kirken som værende en trekirke med steinfundament. Dette kan dog endre seg når vi graver oss lenger ned i kirkens indre
stratigrafi.

fig-5

fig.5: Oversiktsbilde av utgravningsområdet og kirkemurene somsituasjonen så ut d. 29.10.2016. De røde linjene representerer de murrestene vi med sikkerhet kan se. Den blå linjen representerer alteret/platformen. Den grønne stiplede linjen indikerer forventet fortsettelse av kor/apsisvegg. Den gule stiplede linjen markerer avslutningen av koret, markert ved en stenbelagt overflate.

 

En tidligere kirke?

Den ovenfor beskrevne kirken representerer det vi på nåværende tidspunkt mener er den siste bruksfasen av kirken under Søndre gate 9-11. I tillegg til denne har vi minst én tidligere fase av kirkebygget. Under steinlegningen i koret er det dukket opp et massivt stolpehull, med en diameter på 60 cm, og en estimert dybde på ca.1 m.

Et lignende stolpehull er dukket opp i sydvest, i samme fase av stratigrafien. To mulige stolpehull kommer gradvis frem i nordvest og sydøst, og sammen danner de fire en mulig stolpegravd bygning. Stolpehullene følger den samme grunnplanen som den senere kirken med steinmur, og det er derfor nærliggende å tro at vi har funnet restene av en tidlig stolpegravd kirke på stedet.

Et tregulv kan muligvis settes i forbindelse med denne fasen av kirken. Tregulvet er så langt kun synlig i profil, og dets tilknytning til stolpene kan derfor ikke bekreftes før de overliggende lag er ferdiggravde. Over tregulvet er det påført et tykt lag med nesten ren sand. Denne sanden finnes i hele kirkebygget, og virker til å være et hurtig tilført lag som har hatt til hensikt å høyne og planere ut kirkerommet for å kunne skape den senere fasen med steinbelagt gulvoverflate og tilhørende korvegger og apsis i stein.

Vi kjenner ikke så mye til hvordan de stolpegravde kirkene har sett ut, men vi vet at de tilhører den tidligste fasen av kirker i Norge, og at de skal ses som forløperne for de senere stavkirkene (Jensenius 2001). Det er ikke funnet mange av disse i Norge, og hvis vi har funnet en stolpegravd kirke i Krambugata tyder det på at den kan representere en av de tidligste kirkene i Trondheimsområdet, muligvis anlagt allerede på overgangen mellom vikingtid og Middelalder.

Klemenskirken

De tidligste kirkene i Norge kan alle knyttes til kongemakten, da det var denne som sørget for kristningen av landet. De tidlige kongene reiste rundt og anla kirker på strategiske plasser, ofte som en del av et intrikat politisk spill, hvor man ved å erklære seg kristen viste at man hadde tette bånd med den europeiske maktelite. De aller tidligste kirkene lå som regel i forbindelse med en kongsgård, og har altså sannsynligvis fungert som kongenes egne kirker.

Dateringen av kirkemuren under Søndre gate 9 til 1015-1050 AD indikerer at vi her har å gjøre med en tidlig kirke. Den mulige stolpegravde forgjengeren er beviselig enda eldre, og sannsynliggjør at dette dreier seg om en kirke som kan settes i direkte sammenheng med en av de tidlige konger.

Ifølge Heimskringla er det to norske konger som oppfører kirker i Trondheim i det aktuelle tidsrommet: Olav 1. Tryggvasson, og Olav 2. Haraldsson. Sagaen sier at Olav Haraldsson bygger en Klemenskirke av tre i år 1016 AD (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, kap. 53). Om Olav Haraldssons Klemenskirke står det, at den ble oppført «på samme sted som den står nå», altså på samme sted som den stod på Snorre Sturlassons tid (tidlig 1200-tall). Olavs Klemenskirke settes her i sammenheng med kongsgården.

I forbindelse med Olav Haraldssons død gravlegges han etter noen tid utenfor sin egen kirke: Klemenskirken. Etter et år og fem dager graves han opp igjen, og etter at biskop Grimkjell givetvis har observert flere mirakler omkring Olavs kropp velger man å plassere kongens legeme på høyalteret i Klemenskirken (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga: kap. 244). Det er her Olav blir helgenerklært, og han for evig blir kjent som Olav den Hellige. Ettersom ryktene sprer seg om at det skjer mirakler ved Olavs grav begynner folk å valfarte til Klemenskirken for å be forbønn og bli helbredet.

Klemenskirken går gradvis ut av bruk og Olavs kropp blir tatt ut av Klemenskirken og  etterhvert satt in i Nidarosdomen omkring 1090. Etter noen tid gjøres kirken om til sognekirke, og det er i den forbindelse at man anlegger en kirkegård på stedet. En av meget få skriftlige kilder som omtaler det middelalderlige Nidaros er Trondheimsversjonen av vekterrutene fra senmiddelalder. Her beskrives mange av Trondheims middelalderkirker ved navn, og påfallende nok nevnes kun Klemenskirkegård i teksten – ikke Klemenskirken (Blom1974: 118f). Dette tyder på at kirken har gått ut av bruk på dette tidspunkt, men at kirkegården stadig var synlig, og muligvis også stadig i i bruk.

Beskrivelsene av Olav den Helliges Klemenskirke stemmer påfallende godt overens med de arkeologiske funnene som er gjort under Søndre gate 9. Vi vet at vi har en tidlig stolpegravd kirke, muligvis enda en trebygd fase, samt en siste fase med stenbygde fundamenter og et høyalter av stein. Et slikt alter av stein er ikke noe man normalt ser i kirker fra denne tiden, og det er helt tydelig at dette er påkostet. Kan man eventuelt forestille seg at denne utbedringen av kirken ble gjort i sammenheng med at Olav ble helgenerklært og lagt inn i kirken til skue?

Vekterrutene beskriver Klemenskirkegård, og vi vet at Klemenskirken i dens siste fase ble omgjort til en sognekirke. Det er tydelig på utgravningene i Søndre gate 9 at kirkegården og de tilhørende gravene representerer den absolutt yngste bruksfasen av kirken. I tillegg ser vi at et større antall barnegraver (i flere tilfeller nyfødte eller premature barn) er nedlagt langs østsiden av apsis, i en fase hvor kirken faktisk er gått ut av bruk. Gravene er anlagt ovenpå kollapset murverk, og kirken kan kun ha vært synlig som en ruin på det tidspunkt gravene er nedlagt. Kan man forestille seg at man har valgt å gravlegge udøpte barn her i skjul, nær plassen hvor Olav en gang lå?

Forsatt mye å oppdage

De siste måneders utgravninger på Søndre gate 9-11 har produsert en rekke spennende strukturer og funn. Det står klart for oss at vi står ovenfor en tidlig kirke med flere bruksfaser – trolig en av de tidligste i Trondheim. Basert på arkeologiske funn og stratigrafi, kombinert med skriftlige kilder og topografiske studier, er det trolig at vi her har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke – kirken hvor han selv senere ble helgenerklært og lagt på høyalter.

Det er likevel viktig å poengtere at utgravningene i Søndre gate ikke er ferdige ennå. Det arkeologiske arbeidet er i virkeligheten en lang rekke teorier og hypoteser som enten be- eller avkreftes gjennom utgravning. Vår forståelse og tolkning av strukturer og anlegg endrer seg fra dag til dag, og baserer seg på den indre stratigrafien av en lokalitet. Dette betyr at det som virker åpenbart i dag hurtig kan endre seg i morgen, og at man ikke skal utlede for mye før man har styr på de stratigrafiske relasjonene.

Mye tyder på at vi har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke i Trondheim. Dette vil dog aldri kunne absolutt bekreftes, og en stor del av vårt videre arbeid vil ligge i å gå igjennom tidligere arkeologiske utgravninger, og å forsøke å sette kirken inn i et større bilde av middelalderbyen Trondheim. Vi går en fortsatt spennende utgravning i møte, og en like spennende etterarbeidsfase!

Se 3D-modeller fra utgravningsstedet.

 

Referanser:

Blom, G. A. 1974. Magnus Lagabøtes bylov og Trondheim. Trondhjemske samlinger, vol.9 (2). 99- 145

Christie,H. 1974. Middelalderen bygger i tre. Universitets forlaget, Oslo.

Jensenius, J.H.2001. Trekirkene før stavkirkene.En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca.år 1100. Upublisert doktorgradsavhandling, Arkitekthøyskolen, Oslo.

Petersén & Lorvik. in prep.  NIKU oppdragsrapport 2015.

Sturlasson, S. 1957. Snorres Kongesagaer. Gyldendal, Oslo. 210-482

 

 

 

Publisert i Søndre gate, Trondheim, Trondheim | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Nye spor fra middelalderbergen?

Skrevet av Halldis Hobæk, arkeolog og prosjektleder

utgravningsstedet-i-bergen

Oversikt over utgravningsområdet i Bergen

NIKU Bergen er i gang med arkeologisk utgravning i et lite felt i Bryggesporden ved innløpet til Kong Oscars gate.

I forbindelse med opprustning av Kong Oscars gate skal en vannkum byttes ut, og etter fjerning av gammel kum og pigging av betong er vi endelig nede i spennende nivåer.

Området vi graver i var opprinnelig del av Vågen, men ble fylt ut i løpet av middelalderen.

Funnet en gammel kaifront?

Vi har fått fram gammelt tømmer i profilveggene i feltet – er det del av en gammel kaifront, eller kanskje et bolverkskar?

Det blir spennende å finne ut mer om hvordan denne delen av byen ble bygd ut.

Tross skader fra den gamle vannkummen på stedet har kulturlag fra middelalder klart seg langs sidene av feltet.

arkeolog-dunlop

Arkeolog A. Rory Dunlop fra NIKU Undersøker kulturlag i profilvegg i utgravningsfeltet

Samarbeid med museet i Bergen

paleobotaniker-overland

Paleobotaniker Anette Overland fra Bergen Museum tar ut pollen- og makrofossilprøver.

Kulturlagene blir nå gravd ut, og til nå har vi bl.a. funnet skår av keramikk, fragmenter av lær og et par biter av baksteheller.

Skall av hasselnøtter er det mye av, slik det ofte er i kulturlag fra middelalder, men i tillegg inneholder lagene her også mye dyrebein.

NIKUs arkeologer samarbeider med paleozoolog og paleobotaniker fra museet i Bergen for å kunne hente ut mest mulig kunnskap fra kulturlagene.

Paleozoologen analyserer dyrebein og paleobotanikeren pollen samt frø og andre planterester.

Vi oppdaterer her på Arkeologibloggen etter hvert som vi får resultater fra utgravningen, så følg med!

Her kan du finne mer informasjon om Statens Vegvesens opprustning av Kong Oscars gate.

Publisert i Arkeologi, Bergen | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar