En vandring ned Bispegata på kuppelstein og alunskifer


Skrevet av Kristine Ødeby og Trond Engen

 

Bispegata i Oslo strekker seg i dag fra St. Hallvards gate i øst til Kong Håkon 5. gate i vest, og krysser tvers igjennom Gamlebyen i Oslo. Våren 2017 startet NIKU arkeologiske utgravninger under Bispegata i forbindelse med Follobaneprosjektet. Skriftlige kilder, gamle kart og en arkeologisk undersøkelse fra 1953-54 viser at gata har hatt omtrent det samme løpet siden middelalderen. Mellom april og juni 2017 ble det på et av utgravningsområdene avdekket fire faser av Bispegata fra etterreformatorisk tid: Under asfalten lå først et pent lagt brosteinsdekke fra 1800-tallet. Denne brosteinen finner vi igjen på fotografier fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Under dette ble det påvist tre faser av det som tolkes som 1600- og 1700-tallets kuppelsteinsdekte gateløp.

 

Figur 1. 1800-talls brostein

Figur 1. Bispegatas brosteinsdekke fra 1800-tallet med Ladegården i bakgrunnen. Brosteinen ble pent løftet opp av sanden med gravemaskin og overlevert til Oslo kommune for gjenbruk. Foto: Kristine Ødeby/NIKU.

 

Figur 2. Bispegata 1898

Figur 2. Bispegata fotografert i 1898, med det samme brosteinsdekket. Her kan Ladegården også skimtes i bakgrunnen. Foto: Gustav Jensen (http://www.oslobilder.no/OMU/OB.F01237).

 

Det måtte graves dypt gjennom påfylte masser under det øverste brosteinsdekket for å komme ned på et eldre gateløp. Hele to meter under brosteinen fra 1800-tallet støtte vi på et lag av finknust, rødbrent alunskifer, som lå som et toppdekke over et lag med kuppelstein. Steinen og skiferen antas å være anlagt samtidig, siden steinene lå såpass uregelmessig at det er vanskelig å forestille seg at de har utgjort et selvstendig veidekke i en fase før alunskiferen kom til.

 

Figur 3. Yngste fase, orthofoto

Figur 3. Ortofoto av yngste fase kuppelsteindekke gjenfylt med rødbrent alunskifer. Gata er kuttet av to moderne rørgrøfter i lengden og én i bredden, og avgrenset av redeponert bygningsstein i nord og et sandlag i sør. Foto: Line Hovd/NIKU, fotogrammetri: Joachim Åkerstrøm/NIKU.

 

Bakgrunnen for bruken av rødbrent alunskifer som fyllmasse er å finne i Alunverket som var én av de første industrielle virksomheter i Oslo. Alunverket ble startet i 1737 på Grønlia nær utløpet av Alnaelva. Alun er gjennom årene anvendt til en rekke ulike formål, blant annet garving av lær, beising av tekstiler i tøyfarverier, til maling, som legemiddel, til papirfremstilling, og til konservering. Hver vinter brøt man ut ca. 12 000 lass alunskifer som tilsvarte en produksjon på ca. 500 tønner ren alun per år. Produksjonen etterlot seg en stor mengde restavfall i form av rødbrent, finknust alunskifer. Ved de siste års arkeologiske undersøkelser i Oslo er det påvist mye rødbrent alunskifer brukt som utfylling for landutvidelse flere steder i havneområdet på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, blant annet ved Bjørvikautstikkeren, Paulsenkaia, Revierbrygga og i området ved Børsen.

 

Figur 4. Arbeidsbilde med alunskifer

Figur 4. NIKUs arkeologer renser fram yngste fase av kuppelsteinsdekket gate som er fylt opp med brent alunskifer. Foto: Jonathan Siqveland/NIKU.

 

Alunskifer brukt til veifylling er i mindre grad dokumentert, men i det tidligere gatenavnet ”Rødfyllgata” på Vaterland har vi rimelig sikkert et vitnesbyrd om nettopp bruk av rødbrent alunskifer som veifylling. Alunskiferen har antagelig vært lett å håndtere med spade, og utgjorde en nokså stabil fylling. Sammenlignet med kuppelstein har nok et dekke av alunskifer vært mer komfortabelt å ferdes på enten man gikk til fots eller kjørte hest og kjerre. Fyllmasse var en fornuftig anvendelse av restavfallet fra alunproduksjonen. Alunverket i Oslo ble avviklet i 1815. Ut fra verkets driftstid kan altså alunskiferen i Bispegata ikke ha tilkommet særlig senere enn 1815. Vi antar derfor at denne yngste fasen av kuppelsteinsdekke kan dateres til slutten av 1700-tallet eller begynnelsen av 1800-tallet.

 

Figur 5. Midterste fase, detalj

Figur 5. Detalj av mellomste fase kuppelsteinsdekke. Foto: Maria Valum/NIKU.

Figur 6. Midterste fase, orthofoto

Figur 6. Mellomste fase kuppelsteinsdekke. Deler av gatedekket er bevart langs en veiskulder bestående av bruddstein som er lagt på rekke langs søndre avgrensning av gata. Fotogrammetri: Joachim Åkerstrøm/NIKU.

Figur 7. Eldste fase

Figur 7. Eldste fase kuppelsteinsdekke, sett fra vest. Den nordre delen av gata er lagt nær sørveggen av en eldre murbygning som har stått inntil Bispegata. Foto: Jani Causevic/NIKU.

 

Direkte under den yngste fasen kuppelsteinsgate ble to eldre faser avdekt. Steindekkene i disse to fasene var noe tettere og penere, men allikevel i en ganske slett tilstand. De minnet lite om klassiske kuppelsteinsgulv, slik man ser inne i bygninger, med glatt, vannrullet stein satt på høykant i en tett struktur. Grunnen til at steindekkene vi finner fra denne tiden virker å ha så lav kvalitet som gate kan ha vært at vedlikeholdet av gatene var overlatt til gårdeierene. I tillegg er det på 1900-tallet gravd ned flere vannrør gjennom området, som gjorde at bevarte lag kun har blitt stående igjen som smale benker. Under gravingen av rørgrøftene har trolig de bevarte gatedekkene blitt en del forstyrret, og alle grøftene resulterer i et noe fragmentert bilde av gateløpet i sin helhet.

 

Til tross for fragmentarisk bevaring har vi under 1900-tallets asfalt og 1800-tallets brosteinsdekke avdekket den etterreformatoriske gata som ved tidligere arkeologiske undersøkelser har blitt nesten fullstendig oversett. Fra ulike 1700-tallskart har Bispegatas løp vært kjent, men under ulike navn. For eksempel var gata sent på 1700-tallet kjent under navnet Strandgaden, et navn den fikk etter tettstedet Stranden som lå her på 1600- og 1700-tallet. Gatas oppbygning, omfang og utseende har vi derimot visst lite om. Om ikke lenge håper vi å grave fram det enda eldre tredekket. I middelalderen var dette gateløpet kjent som Bispeallmenningen, og gikk fra Oslo torg, ved dagens Oslo gate, og vestover rett ned til sjøen. Følg med på senere blogginnlegg når vi starter vandringen ned Bispegatas trebrolegning!

 

Kilder:

Engen, Trond. 2012. Alunskifer brukt som fyllmasse – spor av en glemt industrihistorie. Norsk Maritimt Museums Årbok 2012:111–123. Norsk Maritimt Museum, Oslo.

Fischer, Gerhard. 1950. Oslo under Eikaberg: 1050-1624-1950. Oslo, Aschehoug.

Roede, Lars. 2008. Gatelangs i Oslo gjennom 400 år. Byminner nr. 1-2008.

Schia, Erik. 1995. Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen. Oslo, Aschehoug.

Advertisements

Om egilbauer

Prosjektleder Follobaneprosjektet
Dette innlegget ble publisert i archaeology, Arkeologi, Gamlebyen i Oslo. Bokmerk permalenken.

2 svar til En vandring ned Bispegata på kuppelstein og alunskifer

  1. Anonym sier:

    det lyder spændende – håber at se mange prøver fra ‘træbrolægningen’

    Lik

  2. Tilbaketråkk: På NIKUs arkeologiblogg – Et lite stykke Dovre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s