En jólefortelling


baglermerker_cropped

Tre av fire blymerker funnet ved Follobaneprosjektet. Foto: Sara Langvik Berge/NIKU

Våren 2016 ble det funnet tre merker av bly i en bygning inntil Bispegata i Oslo. Konstruksjonen hadde ikke ildsted og er tolket som et lager eller en bod. I gulvlaget, som er stratigrafisk datert til omkring 1200, ble det funnet tre merker på størrelse med en mynt. En fjerde ble oppdaget under røntgen av metallgjenstandene fra utgravningen. Merkene er preget på en side, og motivet er likt på alle fire: en bispestav, to rosetter og tre kuler. Hva merkene er og hvordan de havnet der, vet vi ikke. Historien under er kanskje like sannsynlig som noen annen:

Skrevet og fantasert av Sara Langvik Berge

Vintersolverv år 1200: Det var kveldstid noen dager før jól at Lars Torsson, en av bisp Nikolas’ oppurtinistiske noviser, var sendt ned til lagerbygningen som lå ved Biskopsallmenningen for å hente en sekk med korn. Jóle-natta nærmet seg, og etter midnattsmessen natt til 25. desember var det tid for å bryte fasten som hadde pågått hele advent. Grisen skulle slaktes dagen etter slik at den skulle få nok liggetid i saltet, og nå skulle det bakes brød og lage gildemat de siste dagene før jól.

Det hadde vært en lang og kald høst, og mens Lars hutret seg ned mot Biskopallmenningen i snøfokket tenkte han på griseribba som han snart skulle få sette tennene sine i. I et av smugene i Vestre strete fikk han øye på Magnus Dagsson, som var ute i et lite ærend. Den høye og ulenkelige bagleren satt og balanserte på en skitastokk, men rett som det var deiset han i bakken. Lars kom til og hjalp han opp igjen på stokken. Da oppdaget han at Magnus nok hadde tjuvstartet på jóleølet, selv om det var strenge regler mot sånt. Lars, som selv var svak for godt brygg, så gjennom fingrene med Magnus’ lille førjulsfyll og hastet videre ned til lagerbygningen.

Da han nesten var fremme syntes han at han hørte et smertehyl, og han stanset for å lytte. Han kunne ikke høre noe mer, og antok at det var lyden av vinden som ulte rundt hushjørnene. Redd for skrømt var han også, for selv om landet var aldri så kristent blitt, var gjenferd, uvetter og troll likevel ute i de svarte midtvintersnettene, slik de hadde vært i all fortid. De raste vel bare enda verre nå når rådveldet deres var brutt, og gode kristne hadde sluttet med å tjene dem med blot og påkalling. Spesielt i juletiden måtte kristent folk passe seg. Folk hadde signet hus og uthus med vievann og tjærekors, og slikt kunne påkalle vreden til den ufyseligste av uvetter. Lars korset seg og fortsatte.


oslovinter

Et snødekt Oslo i middelalderen. Illustrasjon av Harald Nygård.


Da Lars skulle låse opp døra til lageret oppdaget han at han slettes ikke var den første på stedet denne kvelden. Døra var brutt opp, og innenfor lå et lagget kar med sild veltet utover gulvet. Alle visste at dette var biskop Nikolas’ lager, både for eget forbruk og for varer som skulle byttes på kontinentet. Lars tente en fakkel for å få oversikt og så at deler av beholdningen manglet. På gulvet lå det tre brutte vareplomber og en tom flaske som av lukten å dømme hadde inneholdt hausbrand, brennevin ment som medisin for bispens urolige mage.

800px-monk_sneaking_a_drink

Den opportunistiske novisen Lars Torsson forsyner seg av bisp Nikolas’ vinbeholdning.

Først tenkte Lars at han måtte forte seg å varsle biskopen, men etter å ha vurdert situasjonen nøye, kjente han jo at han var både våt på beina og kald langt inn til margen. Det kunne kanskje ikke skade og få i seg varmen først, tenkte han, og satte seg ned på en uåpnet sekk med hermelinpels. Sekken var en av opprinnelig fire sekker som på grunn av birkebeinernes lille vi-sitt samme år ikke hadde kommet seg til biskopen i Danmark, hvor de skulle byttes mot litt vel fortjent luksus. De tre andre sekkene var nå borte.

Der han satt i det ferske åstedet, kom han på at det skulle være et nylig ankommet fat med vin lagret bak i lokalet. I følge gjeldende teorier om næringslære var vin varmt og tørt, og hva kunne vel være en bedre måte å komme til hektene på etter den strabasiøse turen han nettopp hadde hatt ned til Biskopallmenningen? Dessuten fortjente han vel også en liten jólepåskjønnelse. Skylden kunne legges på innbruddstyven, som Lars nesten var sikker på at var halvfulingen Gorm.

Mens han satt der med en trebolle full av vin, plukket han opp blyplombene som lå på tregulvet. De hadde biskopens merke på den ene siden. Biskop Nikolas hadde ved en anledning oppholdt seg i Danmark grunnet en aldri så liten bannlysning, og der hadde han dannet Baglerpartiet i kampen om kongemakten. Baglerne fikk sitt navn fra bagallen, ordet for bispestav. Ballene, som også var avbildet på merkene, tilhørte St. Nicholas. Dette var lenge før St. Nicholas ble til julenissen, så mer tenkte han ikke over den saken. Plutselig mistet han det ene merket, og det forsvant i en sprekk mellom trebordene. Han tyllet i seg vinen, fylte opp på nytt, og svelget unna. Det var på tide å varsle biskopen om innbruddet.

halvfuling

Er halvfulingen Gorm den skyldige?

I det Lars passerte smuget i Vestre strete der han tidligere hadde truffet på Magnus Dagsson, oppkomlingen fra Toten, hørte han grusom stønning og fortvilte rop. Litt redd det kanskje kunne være et utburd som var på jakt etter en rygg å henge seg fast på, sa han fort «Eg døyper deg på ei von, anten Kari eller Jon» og korset seg. Da han kom nærmere ble han lettet over å se at det bare var Magnus som lå og kavet i den brune snøen. Smertehylet Lars t hadde hørt tidligere kom av et ublidt møte mellom Magnus og galten som gikk rundt på parsellen, og som etter denne hendelsen ga Magnus økenavnet Einball. Mesteparten av utstyret var heldigvis berget, og denne gangen tok Lars seg tid til å hjelpe Magnus helt inn under tak. Han forsynte seg av en skål jólebrygg som stod på bordet som takk for hjelpa, han hadde tross alt vært vitne til rystende saker denne vinternatta.

top_pig_origins

Nøttespisende julegris


Den etter hvert så beduggede novisen fant veien tilbake til bispeborgen. Nå hadde det snødd så mye at sporene av de få som hadde vært ute denne kvelden, inkludert innbruddstyven, var borte. Lars nikket kort til abbed Egil Gjøransson som passerte han i gangen, men prøvde så godt han kunne å unngå konversasjon. Han ville nødig bli fersket i synd.

img_1112

Boltenøkkel. Foto: Sara Berge Langvik/ NIKU fra http://www.instagram.com/niku_archaeology

Biskopens menn ble varslet om innbruddet i lagerbygget, og fikk rapport om at det manglet tre sekker hermelinpels, en flaske brennevin og antakelig noe vin. Hvor innbruddstyven hadde tatt veien, var ikke mulig å si, da snøen og vinden hadde slettet alle spor. Smeden ble satt til å ordne ny boltelås til lagerbygningen slik at det igjen skulle være mulig å stenge døra for uvedkommende.

Endelig var tiden kommet, og Lars Torsson gikk med de andre novisene, prestene, abbedene og resten av kirkelyden til midnattsmesse i St. Hallvardskatedralen. Ute var det en isende vind, og Lars sa til Abbed Egil Gøransson at det kanskje kunne ha vært mulig å forbinde bispeborgen med domkirken via bro eller korridor over Nordre strete, slik at en slapp å gå ut når det var så kaldt. Det eneste svaret han fikk var et intetsigende blikk. Koret i kirken strålte i lys fra alle staker og lysgreier som kirken eide. Det var kaldt, men de som hadde plassen sin lengst fram fikk stå på bjørneskinnsfeller. I det Lars gikk inn noterte han seg at også bagler-Magnus hadde karet seg til kirka, han sto tett inntil bakerste veggen og var litt grå i ansiktet. I hånden knuget han et lite merke av bly, men dette var det bare Gud som kunne se. Hadde han dårlig samvittighet for noe?

img_8283

Smørspade med teksten «fub». Foto: Sara Langvik Berge/ NIKU fra http://www.instagram.com/niku_archaeology

Etter midnattsmessen satte alle seg til bords i bispeborgen. Det var tid for å bryte fasten med årets viktigste etegilde. På bordet sto det kunstferdig utformede surdeigsbrød, lefser og flatbrød, fiken og svisker, rotstuinger og svære fat med pølser. Det var boller med sodd, trefat med smør, griseribbe, og ikke minst store mengder med jóleøl. Etter at biskop Nikolas hadde signet maten, kunne de forsyne seg i tur og orden.

Adventsfasten må ha vært en alvorlig øvelse i selvtukt for de som hadde tilbredt jólefesten, og det var nå på tide å spise bordet rent. Lei som folk var av å bare spise fisk, var ribba det første som forsvant. Den ble skyllet ned med vekselsvis øl og vin, og stemningen ble lett og god. Innbruddet noen kvelder i forveien var for lengst glemt. Mens forsamlingen var opptatt med å se på den engelske narren Thomas og hans gjøglerier, klarte Lars i et ubevoktet øyeblikk å risse inn runene “fuþ” på smørkammen. Den sendte han videre til den blyge novisen Stefan Skallagrimsson, som rødmet over den skamløse teksten. Når gildet led mot slutten, reiste Abbed Egil seg og takket for maten. Takksigelsen gikk til Gud, men også til Magnus Dagsson som dagen etter vintersolverv hadde forært biskopen og hele hans følge sin aller beste gris til jól.

SLUTT

Denne historien er ikke sann, men det kunne den ha vært. De omtalte gjenstandene er virkelige funn fra Follobaneprosjektet og alle karakterene er basert på virkelige personer fra fortid og nåtid. 
Advertisements

Om Thomas Wrigglesworth

Kommunikasjonsrådgiver i NIKU
Dette innlegget ble publisert i Gamlebyen i Oslo, Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s