Er mange metallsøkerfunn en indikator på større arkeologiske strukturer?


Skrevet av Manuel Gabler, Lars Gustavsen, Monica Kristiansen, Erich Nau (NIKU),Christer Toning, Ragnar Orten Lie, Vibeke Lia (Vestfold fylkeskommune) og Immo Trinks, Klara Sauter (LBI ArchPro)
Metallsøkerfunn fra Sandene. Foto venstre: Betalingsgull, Leif G. Christiansen; Foto høyre: Dirhemklipp, Leif G. Christiansen.

NIKU har i samarbeid med Vestfold fylkeskommune undersøkt to gårder med geofysikk for å sammenligne dem med metallsøkerfunn.

Metallsøking har i de siste årene blitt en populær hobby, og har bidratt til å få frem unike løsfunn og hittil ukjente steder av arkeologiske interesse. Men metallsøking kan også gi store utfordringer for kulturminneforvaltningen.

Utover håndtering av de forholdsvis store funnmengdene som blir levert inn, er en kanskje viktigere problemstilling hvordan de funngivende lokalitetene skal registreres og forvaltes videre. Gjeldende praksis hos forvaltningsorganer slik som Vestfold fylkeskommune, er at man anser et funnsted som automatisk fredet etter at et visst antall funn er gjort.

Siden denne informasjonen er offentlig tilgjengelig vil en slik registrering tiltrekke seg nye metallsøkere i tilgrensende områder, noe som igjen fører til at grensene for funnene ofte må utvides og justeres for å dekke nye funn. Etter hvert kan dette føre til at hele åkerområder blir fredet.

Metallfunnene som innhentes ved hjelp av metallsøking kommer fra pløyelaget, og indikerer gjerne at arkeologiske strukturer er i ferd med å ødelegges av jordbruksaktivitet som pløying eller drenering. Selv om det finnes mengder av løsfunn i pløyelaget er det imidlertid ingen garanti for at de arkeologiske strukturene, som funnene åpenbart stammer fra, er bevart under bakken.

Eksperimenter har vist at gjenstander som har havnet i matjordslaget som et resultat av pløying, kan ende opp langt unna sitt opprinnelige opphavssted. Dette kan igjen bety at distribusjonskart laget på grunnlag av metallsøk ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av situasjonen under bakken.

En viktig oppgave for forvaltningsmyndighetene i slike tilfeller er derfor å kunne bekrefte eller avkrefte om det er arkeologiske strukturer under bakken, for på denne måten å kunne avgrense funnstedene med en viss grad av sikkerhet.

Bruk av tradisjonelle arkeologiske metoder, og da som oftest ødeleggende undersøkelsesmetoder som maskinell sjakting eller flateavdekking er ikke anbefalt ut i fra et kostnads- og bevaringsperspektiv, siden strukturene i størst mulig grad skal bevares under bakken. Spørsmålet er derfor om inngrepsfrie metoder slik som georadar kan kartfeste det som måtte befinne seg under bakken, og kanskje også si noe om de arkeologiske strukturenes bevaringsgrad.

Fikk støtte til geofysiske undersøkelser

Med denne problemstillingen som bakteppe, søkte Vestfold fylkeskommune tidligere i år Riksantikvaren om midler for å gjennomføre geofysiske undersøkelser på to svært funnrike områder, ved gårdene Auli og Sandene i henholdsvis Tønsberg og Larvik kommune.

De to casene har hatt en sammenliknbar utvikling når det gjelder antall og typen funn som er gjort. De er begge tidligere kjente lokaliteter i topografisk arkiv og Askeladden. De er ekstensivt dyrket og grøftet, og var i likhet med de fleste av Vestfolds mange kulturminneområder, ikke viet spesiell oppmerksomhet i forvaltningen, inntil fylkeskommunen fra 2014 mottok mange og til dels eksklusive funn herfra.

Riksantikvaren bevilget støtte til prosjektet og NIKU ble engasjert for å utføre feltundersøkelsene. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med Ludwig Boltzman Institute for Archaeological Prospection and Virtual Archaeology (LBI ArchPro) fra Wien.

Feltundersøkelsene fant sted i begynnelsen av oktober og ble gjennomført ved hjelp av et motorisert radarsystem (16-kanal MALÅ Imaging Radar Array -MIRA– http://www.guidelinegeo.com). Systemet består av 17 radarantenner i en boks foran et terrengkjøretøy, der antennene er plassert med 10 cm mellomrom.

Hvert sveip systemet tar dekker altså rundt 170 cm. Systemet kan føres over åkerområdene med ca. 8 km/t hastighet, noe som gjør at vi kan undersøke et sted mellom 2 og 5 hektar (20-50 mål) per dag, avhengig av forholdene. Dette gjorde at de to områdene, som til sammen måler ca. 10 hektar kunne undersøkes i løpet av to dager i felt.

mira

Figur 1: MIRA på Sandene med bautasteinen i bakgrunnen. Foto: Klara Sauter/LBI ArchPro

Under prosessering av rådataene, genereres det såkalte dybdeskiver. Georadardata inneholder informasjon om den geofysiske responsen i jordsmonnet i tre dimensjoner, og dybdeskivene består av horisontale snitt gjennom datasettene. De viser på et intuitivt vis sammenhengen mellom ulike geofysiske egenskaper i plan, og gjør det lettere for arkeologene å tolke de innhentede dataene.

Fem ukjente gravhauger ved gården Auli

Ved gården Auli er det ved hjelp av metallsøker blant annet gjort funn av en mynt fra 1000-tallet, diverse spenner, vektlodd og et sverdhjalt. I tillegg er det gjort overflatefunn av smieslagg og gjenstander av kleberstein. Funnenes datering spenner fra romertid til middelalder.

Georadardataene fra åkeren viser fem til nå ukjente gravhauger, samt trolig restene etter hus i form av en veggrøft. Gravhaugene ligger relativt spredt. I tillegg til disse strukturene ble det også observert groper og mulige steinpakninger som trolig også er arkeologi, men her er det vanskelig å avgjøre ettersom den generelle nedbrytningen er for stor og da strukturene er for fragmenterte til å konstatere dette kun ut fra georadardataene. Georadardataene viser også omfattende moderne dreneringsgrøfter over hele området.

figur-2

Figur 2: GPR dybdeskiver 30-100cm, Auli.

figur-3

Figur 3: GPR tolkning med metallsøkfunn, Auli.

11 ukjente rundhauger på Sandene Vestre

På Sandene Vestre er det gjort en større mengde metallfunn særlig av mynt, men også med av en vekthest, to urnesspenner og store mengder bly. Funnene spenner over romertid, folkevandringstid, merovingertid, vikingtid og middelalder. Sentralt i området ble det drevet et sagbruk fra 1930-tallet frem til 1980-tallet. På ortofoto tatt 15. juli 1959 er dette sagbruket i drift og vi ser flere tømmerlegger, plankestabler, driftsbygninger og veier sentralt på eiendommen. Som det går frem av jordsmonnsdata er det registrert et område vest på eiendommen, og rett nord for selve gårdstunet hvor man har planert ut masse mot bekkeleie i vest. På tross av disse moderne inngrepene er resultatene fra georadarundersøkelsene på Sandene over alle forventninger.

I den vestre delen av området, og delvis under området hvor sagbruket sto, ble det lokalisert et hittil ukjent gravfelt bestående av 11 rundhauger som varierte i størrelse fra 6 – 15m i diameter. Ved de fleste av disse haugene er det kun bevart fotgrøfter og/eller fragmenter av fotgrøfter. I tillegg ble ytterligere to rundhauger funnet om lag 70 meter nordøst for de første 11. Det ble også lokalisert to potensielle bosetningsområder innenfor undersøkelsesområdet. Det er i tillegg lagt omfattende dreneringsgrøfter over hele området som viser seg i georadardataene.

figur-4

Figur 4: Georadar dybdeskiver 30-60cm Sandene

figur-5

Figur 5: GPR tolkning med metallsøkerfunn, Sandene.

figur-6

Figur 6: GPR tolkning med metallsøkerfunn på Sandene. Flyfoto fra 1959 i bakgrunnen viser sagbruk, tømmerlegger, plankestabler, driftsbygninger og veier.

animation

Figur 7: Viser animerte dybdeskiver over gravfeltet på Sandane

Både på Sandene Vestre og Auli ble det gjort konkrete funn av arkeologiske strukturer i georadardataene som kan relateres til de innleverte metallsøkerfunnene. Begge lokalitetene bærer preg av å ha eksistert i dyrket mark i lang tid, men særlig er det funnene fra Auli som har størst nedbrytning når det gjelder deres synbarhet i georadardataene.

Omfattende grøfter til drenering er lagt på begge lokaliteter, og i flere omganger. Moderne forstyrrelser i form av sagbruk og nydyrkning på Sandene Vestre, og utfylling av tun på Auli er også faktorer vi må ta med oss når vi forsøker å forstå disse lokalitetene. Gården på Auli ligger plassert på en høyde hvor terrenget heller fra tunet, og derfor vil kulturminner under/i dyrkningslaget ofte få en røffere behandling av jordbruksredskaper og erosjon, enn tilfellet på Sandene Vestre som er en relativt lite kupert flate.

På grunn av denne situasjonen kan man ikke forvente seg en eksakt forbindelse mellom metallsøkerfunn og georadarfunn. Allikevel kan det virke som at spredningen på de innmålte metallsøkerfunnene på Auli kan relateres mer til de lokaliserte gravhaugene og hustuften.

Metallsøkerfunnene på Sandene er vanskelig å knytte opp mot lokaliseringen av de enkelte kulturminnene funnet ved hjelp av georadar. Spredningsmønsteret på funnene viser et jevnt fordelt funnbilde uten de store samlingene av funn.

Det kan være mange årsaker til dette:

  • Det er ikke nødvendigvis en kobling mellom de erkjennbare strukturene og metallsøkerfunnene. Dvs. at metallsøkerfunn også kan komme fra bosetningsaktivitet, eller fra andre slettede graver vi ikke kan erkjenne i dag.
  • Aktivitet på sagbruket kan ha forårsaket en spredning av funn.
  • Noe masse kan ha blitt spredt ved planering av selve gravhaugene i det gjenfunne gravfeltet som var beskrevet i 1887, og trolig noen 10år før ca. 1930 når sagbruket bygges.
  • Omfattende jordbruksaktivitet gjennom mange år
  • Grønnsaksproduksjon fordrer en opprensing av dyrkningslaget etter et gitt antall år, gjennomføres i dag med en grubb.
  • Flytting av masser ifb. med grøfting.

Det er altså ingen direkte årsakssammenheng mellom bevaringsgrad av kulturminner og funnspredning av metallsøkerfunn om vi sammenligner Sandene Vestre og Auli. Begge lokaliteter er preget av en moderat til dårlig bevaring av den arkeologiske konteksten på grunn av moderne jordbruk, hvor da Auli utpreger seg som lokaliteten med dårligst bevarte kulturminner men med større grad av sammenfall mellom metallsøkerfunn og georadarfunn.


Konklusjon

Metallsøking og georadar er to metoder som fungerer på forskjellige måter og som leverer forskjellige resultater. Metallsøking resulterer i funn som kan dateres og analyseres videre, og som kan gi indikasjoner på at det kan vær ukjente arkeologiske lokaliteter under matjordslaget. I tillegg kan metallsøking i pløyelaget sikre løsfunn fra videre ødeleggelse i forbindelse med jordbruksaktivitet.

Allikevel må vi være oppmerksomme på at ikke alle metallsøk gjennomføres systematisk, og at hovedfokuset for metallsøkeren gjerne dreier seg om prydfunn. Dette kan igjen føre til et skjevt bilde av funnspredningen ettersom funn av slagg, jerngjenstander og andre funnkategorier overses. I tillegg er det også en fare at uerfarne og ukvalifiserte søkere ødelegger eller forstyrrer bevarte arkeologiske kontekster ved gravning. Således kan viktig arkeologisk informasjon som kan fortelle oss om gjenstandenes sammenheng gå tapt i søken etter løsfunnene.

Bruken av georadar kan gi store fordeler her, i og med at vi kan kartlegge lokalitetene uten å ødelegge de arkeologiske strukturene under bakken. Den gir arkeologene verdifull informasjon om type strukturer, bevaringsforhold og om funnstedenes utstrekning. Georadar er imidlertid ikke et universalmiddel som kan løse alle arkeologiske problemstillinger, ettersom vi er avhengige av en geofysisk kontrast mellom strukturene og jorda rundt, og at vi ikke gjør fysiske funn som kan dateres eller analyseres videre. Det er allikevel et effektivt verktøy for arkeologisk forskning og for forvaltning av viktige kulturminnelokaliteter.

Dette prosjektet har på en god måte demonstrert hvordan ulike undersøkelsesmetoder kan komplementere hverandre, og sammen øke vår forståelse av arkeologiske funnsteder, og det har også vist hvor effektivt georadarundersøkelser kan brukes til forvaltning av funnområder som påvises ved hjelp av metallsøker.


Refereranser:

Gabler M., Nau E., Gustavsen L., Kristiansen M. 2016. Archaeological prospection at Auli and Sandene in Vestfold, NIKU oppdragsrapport 168/2016, Upublisert rapport, NIKU, Oslo.

Tonning C., Lia V., Orten Lie, R. 2016. Rapport, metallsøk og GPR, Upublisert rapport Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg.

Advertisements

Om Thomas Wrigglesworth

Kommunikasjonsrådgiver i NIKU
Dette innlegget ble publisert i geofysikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s