Park – eller middelalderpark – i Gamlebyen i Oslo?


Kulturminnefaglige innspill til «Middelalderparken Oslo. Planbeskrivelse 13.03.2015»

 

Julian Patrick Cadamarteri, Jan Brendalsmo og Egil Lindhart Bauer

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)

 

Innledning

Denne artikkelen er en utvidet versjon av kronikken med samme tittel, publisert i Aftenposten 6. april 2016. Artikkelen er basert på en gjennomgang og vurdering av landskapsplanen for den nye middelalderparken i Oslo som skal etableres etter at kulverten for Follobanen står ferdig i 2021 (se plantegning over parken i Figur 1). Riksantikvarens vurdering av og uttalelse om landskapsplanen, datert 13.9.2015, ligger også til grunn for våre innspill. Vi har i tillegg fått tilgang til en uttalelse fra interesseforeningen Middelalder-Oslo, datert 23.6.2015, og på flere punkter har vi samsvarende holdninger med interesseforeningen. I det følgende presenteres noen overordnete kommentarer til landskapsplanen, før det presenteres konkrete innspill til et utvalg av elementene som omtales i planen.

Figur_1_Landskapsplan_kart

Figur 1: Plantegning over den nye middelalderparken hentet fra dokumentet «Middelalderparken Oslo. Planbeskrivelse 13.03.2015»

 

I forslaget til landskapsplan for Middelalderparken i Oslo heter det at «Planens hovedformål er å være formidlingssted for Oslos tidligste historie, og nærpark for beboere og kontorer i Gamlebyen og Bjørvika. Aktivitet tilknyttet parkens historiske dimensjon har hatt høyeste prioritet ved valg av løsninger og funksjoner som skal ha plass i parken». Landskapsplanen, slik den foreligger, har etter vår mening ikke tilstrekkelig fokus på middelalderbyen eller på formidlingen av dette unike og verdifulle kulturminneområdet. Landskapsplanen tar sitt utgangspunkt i «nærpark», ikke «formidlingssted for Oslos tidligste historie». Planen mangler generelt en god presentasjon av hvordan man skal formidle middelalderbyen og utnytte verdien som ligger i områdets historiske dimensjon. Markeringer av bygninger og gateløp framstår etter vår oppfatning som arkitektoniske dekorelementer, ikke som forsøk på å gi besøkende innsikt i middelalderbyens tusenårige historie. Det følger en materialplan med landskapsplanen. I dette dokumentet («Middelalderparken Oslo. Materialplan 13.03.2015») heter det at de historiske elementene skal være «så subtile at det ikke virker påtrengende for den vanlige parkbruker» (side 2). Vi mener den foreslåtte «subtiliteten» svekker den historiske dimensjonen og verdien av formidlingen av middelalderaspektet ved parken. Vi mener at det er middelalderbyen som bør være i fokus, ikke parken i seg selv som grøntområde med dekorelementer. Slik planen nå foreligger, mangler elementet som vil kunne heve parken utover kun å være «nærpark» til å bli en park av nasjonal og internasjonal interesse.

Det burde for øvrig ikke være noe i veien for at middelalderen formidles aktivt i Middelalderparken, og det er ikke grunn til å tro at slik formidling vil stå i veien for at parken beholder preget av å være en nærpark. Måten Vigelands skulpturer formidles i Vigelandsparken er alt annet enn subtil, men dette hindrer ikke befolkningen i nærliggende bydeler og andre besøkende, inkludert turister, i å benytte parken uten å måtte være kunstinteresserte. Vigelands skulpturer tilfører imidlertid Vigelandsparken verdi utover selve grøntarealet. Tilsvarende er det mulig å bruke Middelalderbyen Oslos historie og byens arkeologiske spor til å tilføre den nye middelalderparken en ny og unik dimensjon. De færreste parker har en tilsvarende historisk dybde, så vi mener denne dybden burde brukes aktivt for å tilføre parken unike egenskaper. På denne måten vil den nye middelalderparken bli spennende både for Oslos befolkning og tilreisende, og således få gevinst av den samfunnsøkonomiske verdien som skapes av investeringen i området.

Kompromisser må selvsagt inngås, men slik forslaget til middelalderparken nå foreligger fremstår det mest som en arkitekttegnet park, ikke som en historiepark forankret i kulturminnefaglige og formidlingsmessige hensyn. Vi er innforstått med at landskapsplanen ikke inneholder detaljprosjektering av de enkelte områder og elementer. Dette gjør det desto viktigere å bringe inn mer kulturminnefaglig kompetanse for å fremme den historiske dimensjonen mens det fremdeles er mulig å påvirke valgene som tas. NIKU var tidlig i planprosessen involvert i utviklingen av konseptet «Historieparken» for Middelalderparken i Oslo, men da hovedsakelig som leverandør av grunndata om middelalderbyen.

Figur_2_Bygning

Figur 2: Arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning demonterer en laftet tømmerbygning fra 1100-tallet. Bygningen ble funnet under utgravninger like sør for Bispegata i Oslo høsten 2014. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Typisk for middelalderbyen var rektangulære eiendomsparseller (bygårder) vendt mot havna, og et gatenett som gjorde sjøen tilgjengelighet for alle. Bruken av parsellene ble endret over tid, og antall og typer bygninger varierte; byen var da som nå en refleksjon av samtidens dynamikk. Vi mener denne utviklingen bør presenteres med markeringer i terrenget som viser hele bygårder, inkludert bygninger, gjerder, gårdsplass og passasjer. Et utvalg typer bygårder kan plasseres suksessivt bortover i landskapet – fortrinnsvis langs et historisk gateløp – i kronologisk påfølgende utgaver (Figur 3). Ved å benytte de faktiske breddene på utgravde gateløp fra middelalderen vil formidlingen av veifarene styrkes. Gatedekket bør være av solid treverk, slik det stort sett var i middelalderen (se Figur 7 og Figur 8). Alternativt bør det velges en imitasjonsløsning hvor dekket er formet som planker (se Figur 9).

Landskapsarkitekter er glade i trær og annen vegetasjon. Trær vil uten tvil skape en god atmosfære i parken, men de formidler ikke situasjonen i middelalderbyen. Bybefolkningen i middelalderen var også glade i trevirke, men av helt andre årsaker: Det representerte byggemateriale og brensel. Det fantes ikke trær inne i middelalderbyen. Under de eldste rester av bosetning finner vi i samtlige norske middelalderbyer spor av åkerområder eller beitemark. Det ville således bli anakronistisk å beplante store deler av parkområdet. Dersom det etableres store områder med trær, gjøres dette altså av hensyn til parken, ikke til historieformidlingen. Dessuten «spiser» trærnes røtter de organiske arkeologiske kulturlagene. Skal det plantes trær, må disse plasseres der vi vet at arkeologiske undersøkelser har fjernet alle kulturlag. Her gjelder det samme prinsippet som tidligere nevnt: det må være fokus på «middelalder», ikke «park», men i dette tilfellet altså ut fra et bevaringsperspektiv. Trær bør uansett ikke plasseres slik at de ikke skaper inntrykk av at det fantes trær i middelalderbyen, men rekker av trær kan gjerne etableres som en skjerm mot de trafikkerte områdene rundt middelalderparken.

Figur_3_faser

Figur 3: Eksempel på tolkning av bygårdsutvikling gjennom ulike faser av Oslo by, tegnet av Marianne Brochmann. Eksemplet er hentet fra Schia (1987) De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, bind 3: «Søndre felt» Stratigrafi, bebyggelsesrester og daterende funngrupper.

 

Formidling og inkorporering av ny og oppdatert kunnskap

Riksantikvaren etterspør styrking og tydeliggjøring av formidlingsaspektet i landskapsplanen i og med at formidling av Oslos middelalderhistorie skal ligge som et grunnleggende premiss for landskapsplanen. Vi slutter oss til dette. For at middelalderbyen skal kunne formidles på en god måte i den kommende middelalderparken er det nødvendig å foreta tydelige prioriteringer. Dette gjelder primært hva slags og hvor mange kulturminner som skal presenteres. Den store tidsdybden i middelalderbyen er ett av de elementene som gjør området så spennende og verdifullt. Det vil ikke være mulig å presentere alle faser og endringer i byen; man må prioritere de elementene som best fremhever parkens historiske og formidlingsmessige dimensjon. I forbindelse med Follobaneprosjektet gjennomfører NIKU for tiden store utgravninger i Middelalderbyen Oslo. For at fremstillingen av middelalderbyen skal være oppdatert, må resultatene fra nye arkeologiske undersøkelser tas med i utviklingen av landskapsplanen. Et eksempel på et viktig funn som bør inkluderes i parken er fra NIKUs utgravninger i 2014, da en vollgrav ble påvist øst for kongsgårdsanlegget på Sørenga (se Figur 4). En fortsettelse av denne vollgraven er for tiden under utgravning under de fjernede fundamentene til gangbrua mellom Saxegården og kongsgårdruinen. Denne vollgraven har vesentlig innvirkning på hvordan det kongelige anlegget sør i middelalderbyen skal forstås. Andre viktige funn er to høymiddelalderske steinkjellere (se Figur 5) sør for Bispegata, like ved Oslo torg. NIKUs utgravninger i 2016 og 2017 vil gi ytterligere informasjon både om den nevnte vollgraven og området rundt og under Bispegata – gata som deler løp med middelalderens Bispeallmenning.

Figur_4_Vollgrav

Figur 4: Vollgrav under utgravning vest for Saxegården. Vollgravanlegg var ca. 9 meter bredt i dette området. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Figur_5_steinkjeller

Figur 5: Steinkjelleren som ble funnet under arbeidet med å klargjøre traseen for Follobanekulverten, sør for Bispegata. Se også nettartikkel om steinkjelleren fra januar 2016. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Arkeologien vil kontinuerlig kunne bidra med leveranse av ny kunnskap fra aktuelle utgravninger innenfor middelalderbyen. Denne kunnskapen kan enten bearbeides fra utgravningsrapporter, eller man kan se for seg en løsning hvor klargjøring av data til formidling innarbeides som en rutinemessig del av etterarbeidet fra de arkeologiske prosjektene. Det vil styrke historieformidlingen dersom det velges fleksible og fornybare løsninger som legger til rette for at resultater fra kommende utgravninger kan inkorporeres i parken – i årtier etter at den er ferdigstilt. Digital formidling er essensielt i denne forbindelse. Digital formidling muliggjør inkorporering av ny kunnskap uten at det er nødvendig med store fysiske inngrep i parken – med de kostnader det ville medføre. Fysiske skilt med generell informasjon om kulturminnene kan suppleres med QR-koder eller andre egnete tekniske løsninger som kan aktivere 3D-modeller med «time slider». Med utgangspunkt i beskjedne markeringer i terrenget kan slike modeller dermed vise flere faser av byen, bygårdene og monumentalanleggene i stein. Tekniske formidlingsløsninger mangler nesten fullstendig i den foreliggende landskapsplanen. Enkelte av løsningene som er foreslått, for eksempel bronsemodeller, er i praksis ikke-fornybare og således ikke fleksible slik som digitale løsninger som kan aktivere oppdaterte fremstillinger av området og de historiske anleggene. Bronsemodeller eller andre statiske fremstillinger kan heller ikke formidle at byen forandret seg over seks århundrer. Det er dermed vanskelig å formidle hele middelalderhistorien med slike modeller, da man blir nødt til å velge ut enkelte perioder på bekostning av andre. En annen fordel med digitale løsninger at de vil kunne formidle svært mye informasjon uten å bryte opp parkarealet med mange og store fysiske modeller. Digitale modeller er også enklere og billigere å «skjøtte».

For Bergen er det laget en digital rekonstruksjon av byen anno 1350. En tilsvarende rekonstruksjon er fullt mulig å lage av middelalderens Oslo på bakgrunn av kunnskapen vi har om byen. Det er mange måter å lage slike rekonstruksjoner på; i et studentprosjekt gjennomført ved Institutt for arkeologi, konservering og historie høsten 2015 rekonstruerte historiestudenter middelalderbyen Oslo rundt år 1300 i dataspillet Minecraft.

Formidling kan også gjennomføres ved hjelp av fysiske installasjoner; et eksempel er i forbindelse med tre planlagte utsiktspaviljonger i Håkon Vs gate. Her kan det for eksempel festes gjennomsiktige og utskiftbare bilder på glass, slik at man kan «se» gjennom glasset og inn mot middelalderbyen fra sjøsiden, med bygninger og bryggeanlegg projisert på landskapet (se Figur 6). Glasset kan evt. vinkles, slik at man kan se to eller tre ulike tablåer ved hver utsiktspaviljong. I paviljongene kan det alternativt (eller i tillegg) monteres skjermer med interaktive 3D-modeller av middelalderbyen og dens anlegg.

Figur_6_Heidentor

Figur 6: Formidling av seiersmonumentet Heidentor ved det romerske Carnuntum i Østerrike. Hentet fra http://www.curbed.com/2016/2/9/10953394/heidentor-austria-flipped

 

Innspill til et utvalg av konkrete løsninger i planen

Her følger innspill til noen av de konkrete løsningene som er valgt i planen. Først omtales de profane elementene: Oslo torg, gateløp og trehusbebyggelsen. Deretter omtales kirkeruinene, bispegården og kongsgården. I forbindelse med sistnevnte kommenteres også planene for Lokomotivverkstedet. Til slutt kommenteres noen av de praktiske løsningene for anleggelsen av parken.

 

Oslo torg

Det påpekes i landskapsplanen at løsningen med dreiing av Bispegatas løp kommer sent i arbeidet med en reguleringsplan for Bispegata, men vi mener at det er presentert så tungtveiende argumenter i planen for å velge en trasé som ligger tettere opp mot middelalderens gateløp at dette bør hensynstas i reguleringsplanarbeidet.

Det omtales planer for å sette opp en bronsemodell av middelalderbyen ved Oslo torg. Det nevnes imidlertid ingenting om hvilken periode av byen en slik modell skal vise. På samme måte som for den profane bebyggelsen planlegges dermed en form for statisk fremstilling. Framfor å velge ut én bestemt periode, bør det velges en mer interaktiv løsning. Vi mener det vil fungere godt med en digital modell ved Oslo torg, gjerne en interaktiv sådan, tilgjengeliggjort på et stort «nettbrett». En slik digital modell vil kunne redigeres fortløpende ved nye arkeologiske funn. Dette vil løfte dette formidlingselementet fra å være statisk og ikke-fornybart til å bli dynamisk og nyskapende.

 

Gateløp

Det er «lagt opp til en diskret, men tydelig synliggjøring av historiske veifar», men vi mener materialvalget ikke tydelig nok viser hva som er de historiske kontra de nyetablerte veifarene. Vi mener gatedekket i de påviste middelaldergatene bør være av tre (se Figur 7 og Figur 8), men selvfølgelig plant og tilrettelagt for ulik trafikk, inkludert rullestoler. Et alternativ til gatedekke av tre kan være en imitasjonsløsning i et egnet materiale hvor dekket er formet som planker etter format og mønster avdekket under utgravninger. Det kan gjerne brukes granitt som i eksemplet fra Zürich som er vist på side 15 i materialplanen (se Figur 9). Vi spør oss hvorfor ikke den faktiske bredden på gateløp, slik den er avdekket under utgravninger, skal benyttes. Er det ikke like viktig å få inntrykk av den middelalderske situasjonen når det gjelder gateløp som når det gjelder bygninger? Gjennom å beholde den historiske bredden vil det også fremgå tydeligere hva som er eldre gateløp og hva som er nye. De historiske gateløpene bør uansett merkes med navn; dette vil gjøre at brukerne av parken kan gjøre seg kjent i det middelalderske Oslo.

Figur_7_Bispeallmenningen

Figur 7: Middelalderens bispeallmenning, slik den ble avdekket under utgravninger under Bispegata i 1954. I bakgrunnen ligger rester av en murt kjellervegg. Foto: Cato Enger (Cf13341).

Figur_8_gateløp

Figur 8: Flere gateløp avdekket under utgravninger sør for Bispegata vinteren 2015. Fundamentene for Loenga bru har forårsaket store ødeleggelser på trekonstruksjonene. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Figur_9_Zurich

Figur 9: Eksempel på gatedekke i stein som kan imitere treverk. Hentet fra dokumentet «Middelalderparken Oslo. Materialplan 13.03.2015»

 

Plantegningene i landskapsplanen gir inntrykk av at utgravningsfeltene langs Vestre strete (Nordre felt, Mindets tomt og Søndre felt) skal markeres i terrenget. Vi spør oss hva som er grunnen til dette, og hvorfor akkurat disse feltene foreslås markert, og ikke andre.

Angående gangveisystemet i parken legges det i planen opp til at det skal etableres nye stier etterhvert som tråkk oppstår. Vi synes det høres ut som at det fort kan bli ekstremt mange stier i parken og mener at de planlagt etablerte gateløpene bør kunne fylle de fleste behov. Mange stier vil virke som forstyrrende elementer i parken og bidra til å svekke den historiske dimensjonen av middelalderparken med tanke på at middelalderbyen var et strukturert rom. Vi er også skeptisk til at det etableres soner med «engaktig karakter», da slike trolig blir tråkket ned av brukerne av parken dersom de ikke gjerdes inn. Slike områder vil også kreve skjøtsel. Dersom engsonene er ment å illudere Nord- og Sørenga, er det nødvendig å påpeke at disse termene (og selve engene) ikke eksisterte i middelalderbyen, men i stedet tilhører fasen etter at byen ble flyttet til Christiania.

 

Trehusbebyggelse

Antallet bygningsrester som formidles bør reduseres og strukturene tydeliggjøres. For at markeringene (uansett i hvilken form eller materiale de blir) skal gi mening, må det gjøres et begrunnet utvalg av strukturer som skal formidles. Som nevnt, mener vi at hele bygårder bør presenteres (se Figur 3). Dette vil gi bedre helhetsforståelse av måten byrommet var organisert på, sammenlignet med forslagene som er presentert i landskapsplanen – og slik øke verdien i denne delen av formidlingen. Vi er svært skeptiske til at det kun er strukturer hvor «omrisset er en sluttet form» som bokstavelig talt skal fremheves som en hevet horisontal flate (se Figur 11). For det første er de «sluttete formene» prisgitt arkeologiske bevaringsforhold, og for det andre bør man i stedet tørre å fremheve et utvalg av strukturer basert på faglige tolkninger og vurderinger. Vi er uansett skeptiske til forslaget om gresskledte, horisontale flater som skal representere middelalderbygninger. Man risikerer å redusere den historiske formidlingen til dekorelementer i stedet for installasjoner som bidrar til å fremme historieformidlingen i parken. Dersom det ikke er avdekket hele bygårder på noen av de stedene det er praktisk mulig å rekonstruere slike, kan det skapes én eller flere «idealbygårder» på bakgrunn av informasjon fra ulike utgravninger. Bygårder fra flere historiske faser bør presenteres på denne måten (se Figur 3). Disse kan plasseres suksessivt bortover i landskapet innenfor et avgrenset område av parken, for eksempel langs det historiske gateløpet til Clemensallmenningen. En slik trasé kan brukes av formidlere til å presentere byutviklingen – fra etableringen av Oslo og helt fram til bybrannen i 1624, da byen ble flyttet til Christiania på andre siden av Bjørvika. Bygårdene trenger ikke rekonstrueres fullstendig (jfr. Figur 10). Noen bygninger kan eventuelt være komplette med vegger og tak, mens andre kan markeres i bakken. Ved bruk av mobilapplikasjoner kan brukere av parken koble seg til digitale modeller av bygårdene. Disse modellene kan ta utgangspunkt i forholdvis beskjedne fysiske markeringer som viser bygningenes omriss. På denne måten kan hele bygårder formidles uten at de trenger å rekonstrueres fullstendig. En slik «historisk formidlingsgate» vil kunne trekke interesserte til parken og bli en attraksjon i seg selv.

Selv om omfattende bruk av treverk ville ha gjort formidlingen av middelalderbyen enklere og bedre, har vi forståelse for at slike konstruksjoner blir vanskelig å skjøtte på en god måte i tiår framover (jfr. dagens rekonstruerte bygårder på Nordre felt, sørvest for Oslo torg, se Figur 10). Generelt bør det meste som etableres være av en slik karakter at det er tilnærmet vedlikeholdsfritt. Vi er imidlertid skeptisk til bruk av svart stål, slik det foreslås i planen. Den profane bebyggelsen bør i det minste fremstilles i et materiale (metall eller stein) som imiterer treverk (se Figur 9).

Figur_10_Nordre_felt

Figur 10: Rekonstruerte bygårder på Nordre felt, sørvest for Olso torg. Rekonstruksjonene bidrar godt til å formidle middelalderske konstruksjoner, men området bærer preg av mangelfull skjøtsel. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

I landskapsplanen er det tegnet inn en brygge med sjøboder ved Vannspeilet. Riksantikvaren foreslår en eventuell reduksjon av antall sjøboder. Vi vil tvert imot foreslå et større antall, for eksempel i form av enda en utstikkerbrygge med tilhørende sjøboder plassert ute i Vannspeilet, i stedet for på land. Slike konstruksjoner har belegg i arkeologisk materiale, både fra middelalder og etterreformatorisk tid; se denne rekonstruksjonstegningen av Oslo anno 1624. En slik utstikkerbrygge foreslås plassert midt mellom Clemensbryggen og Mariakirken. Komplett konstruerte sjøboder kan benyttes til ulike formål: utleiested for skøyter om vinteren, utsalgssteder om sommeren (f.eks. i forbindelse med Middelalderfestivalen eller musikkarrangementer) osv. Dette vil kunne bidra til økt bruk av parken og skape en arena hvor Oslos befolkning i større grad kan møtes i de historiske omgivelsene parken utgjør.

Som tidligere nevnt, bør den store, høymiddelalderske steinkjelleren (se Figur 5) som ble utgravd og fjernet høsten 2014 visualiseres i terrenget. Andre kjente steinkjellere, for eksempel den kalt Belgen nordvest for Clemenskirken, kan også gjerne visualiseres. Vi spør oss om det er meningen å fjerne steinkjelleren nord i Nordre felt. Denne er i planen markert som en forhøyd gressplattform. Vi antar at dette er en feil i kartgrunnlaget, for hvordan en forhøyd gressplattform skulle kunne formidle en steinkjeller bedre enn en reell steinkjeller er et betimelig spørsmål. Vi er generelt skeptiske til disse gresskledte plattformene (se Figur 11). Disse vil trolig ikke formidle den middelalderske bebyggelsen på en god og lettfattelig måte og slik ikke bidra positivt til formidlingsverdien i parken.

Figur_11_Gressplattformer

Figur 11: Illustrasjon av profan bebyggelsestruktur nedtegnet i gressplen, slik den er presentert på side 18 i materialplanen. Vi mener det bør foretas et begrunnet utvalg av strukturer og at disse bør presenteres på en mer forståelig måte.

 

Geistlige og kongelige anlegg

Ruinene er de mest synlige og konkrete sporene etter middelalderenbyens monumentalbygninger. Dette gjør at de også er de mest verdifulle formidlings- og attraksjonselementene i parken og således burde forvaltes deretter. Ruinene i middelalderparken bør formidles som nettopp ruiner, ikke med overbygg av moderne karakter; dette vil forringe autentisiteten og formidlingsverdien i ruinene. I og med Riksantikvarens tydelige kommentarer til dette punktet i landskapsplanen, velger vi ikke å argumentere ytterligere mot overbygg på murkronene. Vi deler Riksantikvarens synspunkt på at det ikke bør være faste dekker inne i ruinene. Vi mener at det i stedet bør legges grus inne i ruinene. Dette vil skape et tydelig skille mellom inn- og utside uten å skape problemer for vedlikehold/skjøtsel eller bevaring av underliggende kulturlag.

 

Mariakirken

Det er essensielt at Mariakirkens ulike faser formidles – også den tidligste stolpekirken. På grunn av dette, men også på grunn av skjøtsel og av hensyn til underliggende kulturlag, bør ruinens innside dekkes med grus i stedet for såkalt flytende gulv. Kongegraven bør markeres i bakken; den eldste kirken og kongegraven kan gjennom fornuftig formidling utvikles til attraksjoner i seg selv. Det kan diskuteres om man skal forsøke å finne en alternativ løsning for kirkegårdsmuren som strekker seg mot Kongsgården i øst. Opprinnelig var det trolig en kobling mellom mursegmentene i dette området. En slik eventuell forlengelse bør markeres som konstruksjon, siden vi ikke kjenner den historiske situasjonen. Når det gjelder brua over Vannspeilet vest for Mariakirken kunne det være en idé å utforme denne som en utstikkerbrygge, for slik å innpasse konstruksjonen bedre i miljøet i den rekonstruerte strandsonen. Arkeologiske utgravninger har imidlertid ikke påvist bryggekonstruksjoner rett vest for Mariakirken. En alternativ plassering for brua kunne være på stedet for de sørligste funnene av bryggefundamenter/sjøboder, altså omtrent i flukt med den nordlige kirkegårdsmurens antatte beliggenhet.

 

Nikolaikirken og Clemenskirken

NIKU har nettopp gjennomført en georadarundersøkelse over det som kan være bevarte rester av Nikolaikirkens søndre korvegg eller fundamentet for denne. Den planlagte rekonstruksjonen av kirkens grunnplan bør ta hensyn til eventuelle rester av kirken som kan påvises etter behandlingen av dataene fra denne undersøkelsen. Georadarundersøkelsen kan også gi ny informasjon om avgrensningen av kirkegården til både Nikolai- og Clemenskirken. Utgravningene i 2014-15 har også gitt informasjon om kirkegårdene (se Figur 12; for mer informasjon om NIKUs utgravning av kirkegården, se dette blogginnlegget fra desember 2014). Det vil dermed være mulig å markere kirkegårdenes utstrekning i bakken. Bruk av området til formidling av middelalderens befolkning og deres liv og død kunne også være aktuelt. Den stående (og nylig rehabiliterte) bygningen Saxegaardsgata 15 vil eventuelt kunne tas i bruk i forbindelse med slik formidling.

Figur_12_kirkegård

Figur 12: Dobbeltgrav med mor og barn under utgravning på kirkegården til Nikolaikirken, høsten 2014. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Bispegården og Ladegårdshagen

En forlengelse av Ladegårdshagen er positivt, såfremt det gjøres på en måte som korresponderer med historiske parterrer og valg av planter. Noen av NIKUs funn fra utgravninger vest for barokkhagen høsten 2015 kan muligens illustreres, så lenge disse ikke kommer i konflikt med inntrykket av barokkhagen. Det er avgjørende at de ukonserverte delene av bispegårdens nordfløy inkorporeres i formidlingen av anlegget.

 

St. Hallvardskatedralen

Det er positivt at den nåværende moderne muren mot Oslo gate foreslås fjernet. Dette vil gjøre kirkeruinen og hele området fra katedralen, gjennom Olavsklosteret, og til Korskirken i nord lettere tilgjengelig. I landskapsplanen refereres det flere steder til at Hallvardskatedralen nylig er blitt konservert. Omfanget av dette konserveringsarbeidet har vært svært begrenset. Olavsklosterruinen er nylig konservert; Clemenskirkeruinen likeens. I skrivende stund pågår konserveringsarbeid på Mariakirkeruinen.

 

Lokomotivverkstedet og Kongeborgen

Den foreslåtte løsningen med Vestre strete som går inn over og ned gjennom taket på Lokomotivverkstedet er god. På denne måten vil gatens løp vil tilsvare den historiske situasjonen; i tillegg vil høydeforskjellen mellom kulverttaket og området rundt lokomotivverkstedet bli mindre problematisk. På bygningens tak kunne det med fordel anlegges en utkikksplass, om mulig med kafé. En kafé vil kunne bidra til å gjøre parken mer tilgjengelig og attraktiv og slik forbedre både formidlingsmulighetene og besøkstallet. En åpning av sørveggen i Lokomotivverkstedet er en god løsning for formidlingen av kongsgårdruinen innenfor. Lokomotivverkstedet er også et egnet bygg for formidling av middelalderbyen generelt, gjerne i form av midlertidige utstillinger i kombinasjon med permanente installasjoner, for eksempel markering av kongsgårdsmurene i gulvet. Vi liker forslaget om at teglsteinen som skal legges på aktivitetsplassen utenfor bygningen har format som den som ble produsert i Oslo i middelalderen.

 

Andre elementer i parken

Amfiet nord for Lokomotivverkstedet vil fungere godt for å utligne høydeforskjellen mellom toppen av jernbanekulverten og inngangsområdet til Lokomotivverkstedet. Amfiet egner seg også til formidlingsopplegg og andre arrangementer i parken. En slik konstruksjon bidrar til å legge til rette for ulike aktiviteter i parken, slik at området vil bli brukt mer og av ulike aktører.

Man kan med fordel benytte den vertikale flaten som utgjøres av kulvertveggen vest for jernbanetraseen til formidling. Her kan det plasseres plansjer eller for den saks skyld skjermer med bilder eller film fra utgravninger i middelalderbyen, fortrinnsvis fra det pågående Follobaneprosjektet, men også arkivmateriale fra tidligere utgravninger i Gamlebyen. Kanskje kan det også konstrueres montere i veggen hvor det kan stilles ut kopier av steinkunst fra utgravde monumentalbygninger eller andre gjenstander.

Foreningen Middelalder-Oslo påpeker at rensing av vannet som tilføres Vannspeilet må utbedres samt at det må etableres utløp via Bispekilen. Såfremt dette lar seg gjennomføre, bør det gjøres på en slik måte at Vannspeilet kan brukes som badested. Dette vil gjøre bruken av parken mer allsidig, og det vil kunne nyttiggjøre eventuelle rekonstruerte bryggekonstruksjoner som garderober eller utleie-/utsalgssteder.

Ved adkomstpunktet ved brua ved Sørenga kan det gjerne vurderes om teglstein skal benyttes som materiale i dekket. Dette vil henspille på teglverket som lå her i middelalderen og som ble brukt til produksjon av tegl blant annet til byggingen av Mariakirken.

 

Avsluttende bemerkninger

Forfatterne ønsker å understreke at det er svært positivt at det skal etableres en middelalderpark i ny drakt etter at Follobanen står ferdig på begynnelsen av 2020-tallet. Ovenstående vurdering av og kommentarer til landskapsplanen er ment som et konstruktivt innspill for å bidra til styrking av middelalderaspektet i parken – og ikke minst formidlingen av dette – til glede for både fagfolk, historieinteresserte besøkende, turister og Oslos generelle befolkning. Vi mener at dersom man ikke inkluderer og utnytter middelalderhistorien og arkeologien i planleggingen og anleggelsen av parken, vil man kaste bort muligheten til å skape en svært interessant lokal, nasjonal og internasjonal attraksjon i tilknytning til Oslos nye paradegate, Dronning Eufemias gate.

Figur_13_utgravning

Figur 13: NIKUs arkeologer graver stadig frem ny kunnskap om Oslos middelalder, her eksemplifisert med et bilde av utgravninger på Follobaneprosjektet fra mai 2016. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Litteratur

Middelalderparken Oslo. Planbeskrivelse 13.03.2015. Carl-Viggo Hølmebakk Arkitektkontor,

Conventor, Rambøll, NIKU, Knut Wold, Landskapsfabrikken, Halvor Næss Belysningsdesign

 

Middelalderparken Oslo. Materialplan 13.03.2015. Carl-Viggo Hølmebakk Arkitektkontor, Conventor,

Rambøll, NIKU, Knut Wold, Landskapsfabrikken, Halvor Næss Belysningsdesign.

 

Schia, Erik (red.) 1987: «Søndre felt»: stratigrafi, bebyggelsesrester og daterende funngrupper. De Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo 3. Alvheim & Eide, Øvre Ervik.

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i arkeologi, Gamlebyen i Oslo. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Park – eller middelalderpark – i Gamlebyen i Oslo?

  1. Dag-Ivar Rognerød sier:

    Parken bør bli et eksperimentarium for gjenskapinger av ferdselsføringer fra middelalderen og noen av de viktigste institusjonsminner fra kongemakt og biskopssete. Også sjøsiden med brygger og fartøyer bør søkes helt eller delvis gjenskapt i replika med forbilder i arkeologiske funn, som Norsk maritimt museum har ivaretatt ved utgravinger i Bjørvika. Norge må komme et skritt videre på dette felt, opp mot hvordan rekonstruksjonen stiller sterkere i mange andre land, når vi her står foran «Nordens Pompei» ….
    Viktig er å skape gjenkjennelse for middelalderen som spesifikk norsk historie skilt fra vikingtid, med tilhørende elementer som detaljering. Alt dette kan siden også nyttiggjøres på andre tomter, som i Tønsberg, for å skape tydeligere fortidsbilder til støtte for historisk formidling og innlevelse på stedet.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s