En forkrøplet hest fra middelalderbyen


I jordmassene i brønnen som NIKUs arkeologer på Follobaneprosjektet i Oslo gravde i november (https://nikuarkeologi.wordpress.com/2015/12/10/bronnen-i-bispehagen/), kom det, blant piler, tau og bøtte, fram et underlig objekt som ved første øyekast mest liknet en bit slagg. Materialet var imidlertid ikke smeltemasser, men dyrebein – ett av bare et par bein vi fant i brønnen. Knokkelen viste seg å bestå av de to nederste leddene fra beinet til en hest, men de var fullstendig sammenvokste og nesten fullstendig skjult i en monstrøs masse av sykelig forbeining (se bilde under).

Hover

Tre hestehover. Vårt funn er den til høyre.

Lateral

Profil av sammenvokst hov og knokkel.

 

Slik forbeining, eller osteomyelitt, kommer normalt som følge av en infeksjon i knokkelen – vanligvis på grunn av et åpent brudd eller en annen skade som når helt inn i beinet. Tilstanden starter i så fall med en absess, et lite bakteriebasseng inne i beinmargen. Etterhvert som infeksjonen øker i omfang mister deler av knokkelen blodtilførsel og dør, mens økende trykk gjør at bakteriene presser seg ut gjennom pusskanaler i beinet. Nytt, porøst beinvev dannes på utsiden av beinet. Et godt eksempel på tilstanden har man fra den nylige utgravningen av skjeletter fra 50 henrettede vikinger i Weymouth i England, der én av mennene hadde det ene lårbeinet fullstendig uthult av en verkende infeksjon (http://www.culture24.org.uk/history-and-heritage/archaeology/art470702-executed-vikings-oozed-smelly-pus-suffered-kidney-stones-decorated-teeth-say-archaeologists).

I dette tilfellet kunne man imidlertid sikkert tenke seg at en krigsskade var den opprinnelige årsaken.

Hos hester er osteomyelitt spesielt vanlig nederst i beina, der det ofte kalles «ringbein». Her er det stor belastning og høy risiko for betennelse, og over tid kan lidelsen føre til lammelse. Vi har også tidligere i Follobaneprosjektet funnet hestebein med alvorlige skader. Ekstra vanlig er slike belastninger hos hester som driver mye skarp dressur, og det hadde selvfølgelig vært spennende om vi kunne sagt noe slikt om vårt funn. Skaden her ser dessverre ut til å være langt mer alvorlig. Knokkelen rett over hoven (andre falanks) ser ut til å være revet ut av leddet og sitter helt skjevt fastgrodd (se bilde under). Det er dermed naturlig å anta at dette er et brudd eller en kuttskade, som deretter har fått lege seg selv uten noen synlig form for behandling.

Retning

Skjevt fastgrodd knokkelledd.

 

Resultatet er verre enn nesten alt Google kunne finne av ringbeinstilfeller. Betennelsen er så alvorlig at den godt kan ha tatt livet av hesten til slutt, og den må ha vært svært smertefull. Flere av sporene på den deformerte knokkelen ser ut til å ha vært pusskanaler, der verk har sprengt seg ut gjennom foten i stinkende åpninger.

Men hvorfor ble hesten holdt i live under slike forhold? Det er mulig at dette hadde å gjøre med datidens lover og normer. I Gulatingsloven, i et avsnitt fra etter 1164, var straffen for å spise hestekjøtt tre merker sølv i bot til biskopen. I den senere Borgartingsloven var hund, katt og hest forbudt å spise; og den som unødig spiser hestekjøtt har «forbrutt gods og fred, land og løsøre, og skal fare til et hedensk land og aldri komme dit, hvor kristne mennesker er.» Intet mindre. Men i nødstilfeller, hvis man var fanget av vær eller bølger, kunne likevel disse dyrene spises uten straff. Forutsetningen var at man først lå 7 dager uten mat, og etterpå fortalte det til en prest og skriftet. (Ta en titt på et tidligere blogginnlegg hvor det diskuteres bruk av kattekjøtt som mat: https://nikuarkeologi.wordpress.com/2015/03/30/katzenjammer-nikus-paskekrim/)

Straffen for å spise hest forsvinner i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274-76, sannsynligvis som en del av kongens forsøk på å innskrenke kirkens makt. Vi har ennå ikke noen presis datering på hestefoten vår, men stratigrafien i brønnen hvor den ble funnet, tyder på at den er mye yngre. Hestespising var altså ikke forbudt da hesten vår haltet omkring i Oslos gater, men det sosiale tabuet var sannsynligvis sterkt nok til at loven nærmest var overflødig. Fra folkekulturen kjennes det at døde hester ikke engang var egnet til grisefor, og i enkelte områder ble til og med hestekadaver gravd ned hele, med bissel og sal (arkeologi.blogspot.no/2013/03/smaken-av-hest.html). Kongelige forordninger på 1600-tallet måtte til for bare å bruke skinnet, og flåing måtte rakkeren stå for. Andre underlige skikker var også knyttet til dette tabuet, som at hester måtte slaktes med bind for øynene, med slegge av smeden. En hest hadde altså nytte som arbeidsmaskin, men liten, eller ingen verdi som slakt. Selv en halt hest kan under slike forhold ha vært bedre enn en død hest. Det var kanskje noe av grunnen til at det stakkars dyret vårt fikk leve så lenge som det gjorde?

 

 

Skrevet av Håvard Hegdal

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i arkeologi, brønn, Gamlebyen i Oslo og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s