Katzenjammer – NIKUs påskekrim


Arkeologene på Follobaneprosjektet i Oslo nøster i gamle forbrytelser.

IMG_5789

I nøden spiste fanden fluer, og var det ille nok, spiste mennesket katter. Den eldre Borgartingsloven fra tidlig middelalder hadde forbud mot å spise hund, katt eller hest: Og hvis en mann spiser noen ting av dette uten nødvendighet, da har han forbrutt gods og fred, land og løsøre og skal fare til hedensk land og komme aldrig der, hvor kristne mennesker er.

Hvorfor forbød Borgartingsloven å spise kattekjøtt? I verdenslitteraturen dukker et ondt sigarrøykende katteglis opp i 1930-tallets Moskva. Lenge før det, i eventyrenes verden, presenteres den behjelpelige og beregnende Katten med støvlene, senest popularisert i flere tegnefilmer. Det tydelige hybride vesen av både domestisert og vill karakter førte allerede i middelalderen til at katten kunne bli forbundet med det onde. Dermed var veien kort fra fy faen til fytti katta. Men i gamle manuskripter er også katten avbildet med mus mellom klørne. Slik sett var den byens beskytter for både kornlager og tekstiler. Og sjarmerende små kattunger varmet nok mangt et hjerte, da som nå. I dag får kattene mest klikk av alle på YouTube.

Borgartingsloven er den eneste av kristenrettene som forbød å spise kattekjøtt. Unntaket var hvis en mann lå værfast og «matlaus» i mer enn sju netter utenfor bygdene. Først da var det tillatt å spise hest, katt eller hund. For som loven sa, og som det vanskelig kan argumenteres mot; «han skal hældr eta hund enn hundr ete han». Men loven tilføyer at etter en slik synd må man skrifte til den første prest man treffer. «Men hvis han skjuler det og ikke fortælle det til nogen, og findes allikevel ben på stedet, hvor han har hat sin bod, da kan biskopens aarmand gi han sak.»

Det gjaldt altså å skjule de resterende bena som vitnet om en slik forbrytelse. Men kan en slik uhyrlighet ha foregått bare et steinkast unna Bispegården i Oslo?

Kattelevninger gjemt under trebrolegning.

Kattelevninger gjemt under trebrolegning.

Godt skjult under det som har vært en trebrolegning, rett utenfor fundamentene til et bygg fra begynnelsen av 1100-tallet, ble det nylig funnet tre katteskjeletter tett inntil hverandre. Størrelsen tyder på at dette var voksne individer. Katteskjelettene var ikke hele, delene lå litt fra hverandre, nærmest som om dyrene var parterte. De parterte delene har en mistenkelig eim, for de har neppe selv hatt bein å gå på; noen må ha gjemt dem. En ting var å spise en katt, utsultet og utenfor allfarvei. Det var tilgivelse for slikt. Men ved Bispegårdens bakgård i Oslo var det aldeles uhyrlig. Den slags gjorde man heller i Bergen. Ved utgravninger ved Bryggen i Bergen er det funnet en mengde bein fra både katt og hund som viser at de ble menneskemat. Betegnende nok står det ingenting om forbud mot å spise katt i den gamle Gulatingsloven.

Men Oslo var en sann katteby. Ved de arkeologiske utgravningene i Oslo på 1970-tallet fant man store mengder beinrester fra katt. Mye tyder på at det i middelalderen var flere katter i Oslo enn i Bergen og Trondheim. Ved dagens utgravinger for Follobanen har vi funnet flere rester av kattebein som har tydelige flåmerker. Katteskinnet var altså høyt verdsatt her i byen. Men der gikk da også grensa. Og det visste den godt, den stakkars utsultede familien som bodde rett ved Bispegårdens bakgård. Etter at magen var mettet må de ha ventet til mørket senket seg og vekterne hadde passert rett ved siden av i Bispeallmenningen. Så smøg de seg ut langs vestveggen og plasserte middagsrestene under trebrolegningen i smuget. Kanskje de rakk tre raske ave Maria før de gikk tilbake inn i huset. Det var nemlig forbudt å reke rundt i byen etter mørkets frembrudd.

Vi vet ikke om den forbrytersk mette familien sov godt den natten. Selve gudsfrykten var nok mye sterkere enn redselen for at biskopens årmann plutselig skulle inspisere smuget dagen derpå. Hvis middagsrestene mot formodning skulle bli oppdaget ville familien blånekte og mannen i huset måtte etter loven forsvare seg med jernbyrd. Det betydde at han skulle gripe et stykke jern fra kokende vann og gå ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår tre dager etter, hadde Gud selv gitt et tegn på at de snakket sant. Ble han brannskadd fikk de femtargrid, altså fem dagers frist på å komme seg ut av landet.

Sammen med den late naboen var det de selv som var forpliktet til å skjøtte den lille veistubben utenfor huset. Det opprinnelige bevismaterialet var altså godt gjemt, og de sovnet nok i visshet om at ingen mann noensinne ville kikke under trebrolegningen.

Morgenen etterpå våknet de av noen bjeff. Det var nabobikkja. Den rotet med noe utenfor husveggen. Husfar kjente et stikk i hjertet. Hadde bikkja fått snusen i familiens lille hemmelighet?

Rett sør for huset fra begynnelsen av 1100-tallet ble det under utgravning forrige uke avdekket et helt hundeskjelett. Hunden lå i en avfallshaug, rundt omkring lå det en mengde muslingskall som var slengt i dynga på samme tid. Eieren hadde ikke tatt seg bry med å begrave hunden.

Hund slengt på kjøkkendynga.

Hund slengt på kjøkkendynga.

I et middelaldersk manuskript gir fransiskanermunken Bartholomeus Anglicus følgende beskrivelse:

Og til slutt blir hunden hardhendt dratt ut av dyngen med et rep eller en pisk bundet rundt halsen, og blir druknet i elven, eller i et annet vann, og slik ender hans elendige liv. Han blir ikke flådd, heller ikke hans kjøtt spist eller gravlagt, men overlatt endelig til fluer, og andre diverse mark. (De proprietatibus rerum, min oversettelse fra Steele; http://www.gutenberg.org/dirs/etext04/mdvll10.txt)

Vi kan regne med at vår mette familie våknet før den late naboen den morgenen nabobikkja ble funnet død. Selv brydde han seg ikke så mye om vaktbikkja, den var så elendig snill. Men han hadde rett på erstatning hvis noen hadde drept den. Og drept var den helt tydelig. Men nabofamilien kunne det i alle fall ikke være, de hadde alltid vært gode mot den hunden. Og noen grunn til å drepe den hadde de vel heller ikke. Så fikk den ligge og råtne der på dynga uten noen form for erstatning.

I Södermanloven fra 1320-tallet skiller man på fem hunderaser når det gjelder boten for å drepe annen manns hund.

  • Skjødehund (lik dagens veskehund): 24 øre.
  • Hetshund (lik mynde): 12 øre
  • Jakthund (lik støver): 12 øre
  • Gjeterhund (lik belgisk fårehund): 12 øre
  • Vakthund (lik mastiff): 3 øre

I begynnelsen av mars i år, ble en mann dømt av Moss tingrett til seks måneders ubetinget fengsel for brudd på dyrevelferdsloven. Mannen hadde bundet en hund fast til en sementblokk og druknet den.  Til forskjell fra middelalderens lover tar dyrevelferdsloven utgangspunkt i dyrenes egenverdi. I Sør-Trøndelag kommer det nå i gang et forsøksprosjekt med et eget dyrepoliti som skal håndtere brudd på dyrevelferdsloven.

Vekterne som gikk ned Bispeallmenningen hørte ikke noe kattejammer den skjebnesvangre natten for 900 år siden.  For benpipenes hvisken druknet i den milde brisen som smøg seg gjennom bakgatene og utover fjorden – langt fra lovens lange arm, fra sjelefred og påskenatt.

Skrevet av Magnus Helstad, utgravningsleder på Follobaneprosjektet, NIKU.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i arkeologi og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Katzenjammer – NIKUs påskekrim

  1. Tilbaketråkk: En forkrøplet hest fra middelalderbyen | NIKUs arkeologiblogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s