Funn av brønn i middelalderbyen Oslo


I ett av utgravningsområdene på Follobane-prosjektet graves det nå ut en brønn fra middelalderen. Brønnen har vegger bestående av vannrette planker og halvkløyinger mellom fire loddrette hjørnestolper. Ved etableringen av brønnen ble det først gravd en stor grop ned i blåleira, før stolpene, som er spisset i enden, ble slått ned. I stolpene er det hugget inn langsgående spor hvor plankene og halvkløyvingene har blitt «sluppet ned» – derav navnet sleppverkskonstruksjon. Enkelte av plankene i brønnens vegger hadde spor som tydet på at de var gjenbrukt fra andre konstruksjoner.

Brønnen under utgravning. Blåleire ligger tettpakket på utsiden av konstruksjonen. I toppen er treverket skadet og delvis forskjøvet ut av opprinnelig posisjon, trolig forårsaket av moderne anleggsarbeider.

Brønnen under utgravning. Blåleire ligger tettpakket på utsiden av konstruksjonen. I toppen er treverket skadet og delvis forskjøvet ut av opprinnelig posisjon, trolig forårsaket av moderne anleggsarbeider.

Det er ingen andre levninger bevart omkring brønnen, så det er umulig å si om den stod i en bygård eller om den var plassert på et mer offentlig sted, for eksempel ved et gateløp. I middelalderen befant brønnen seg omtrent midt mellom Bispealmenningen og Clemensalmenningen. Det må ha vært et stort stykke arbeid å grave ut brønnen, særlig med tanke på de tunge jernskodde trespadene de brukte i middelalderen. Det er dermed naturlig å se for seg at brønnen var et samarbeidsprosjekt, enten innad i en bygård eller mellom flere bygårder. Brønner var viktige i middelalderens dagligliv, både som kilde til drikkevann og til husholdningen for øvrig. Det var også viktig med tilgang på vann til slukkingsarbeid i tilfelle brann i den tette trebebyggelsen.

Diverse trebiter i gjenfyllingen av brønnen. Til høyre i bildet sees en hork. Slike kranser ble brukt til å holde skigarder sammen.

Diverse trebiter i gjenfyllingen av brønnen. Til høyre i bildet sees en hork. Slike kranser ble brukt til å holde skigarder sammen.

Etter at brønnen gikk ut av bruk ble den gjenfylt med jord, steiner og store mengder avfall, blant annet såler fra lærsko og dyrebein, inkludert en hel hesteskalle. Mot bunnen av brønnen ble det funnet en hork og det som trolig er rester av en bøtte. Gjenstander i den nederste delen av brønnsjakta kan ha vært mistet ned i sjakta i løpet av brønnens brukstid og kan gi verdifull informasjon om aktiviteter i området. Gjenstander og jordprøver, samt dendrokronologisk analyse av treverket, gir oss mulighet til å datere konstruksjonen. Lærskoene som er funnet indikerer en datering til 12-1300-tallet.

Brønnen utgravd på Loenga, høsten 2013. Den pent framgravde konstruksjonen viser tydelig at begge ender av halvkløyvingene er kileformet for å passe inn i de loddrette sporene i hjørnestolpene.

Brønnen utgravd på Loenga, høsten 2013. Den pent framgravde konstruksjonen viser tydelig at begge ender av halvkløyvingene er kileformet for å passe inn i de loddrette sporene i hjørnestolpene.

I fjor høst gravde NIKU ut en tilsvarende brønn under jernbanetraseen på Loenga. Denne brønnen var også bygget i sleppverksteknikk, men i toppen bestod den av laftet tømmer som var tydelig gjenbruksmaterialer fra hus. Det kan være at brønnen som graves ut i disse dager også har hatt lafteomfar i den øverste delen. Toppen av brønnen er imidlertid borte, så det er uvisst hvordan den så ut lenger opp og hvor dyp brønnsjakta opprinnelig var.

Egil Bauer

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i arkeologi, brønn, Gamlebyen i Oslo. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s