Trøndersk matfestival og arkeologiformidling på Torvet i Trondheim

12593591_10157253288240430_1817729345058279433_o

Under Trøndersk matfestival deltok de arkeologiske utgravingene på Torvet med en egen stand hvor vi viste frem noen av de matrelaterte funnene vi finner. Temaet for årets festival var «historisk mat og malt» og ble valgt med utgangspunk i utgravingene på Torvet ifjor og iår. Trøndersk matfestival er en matfestival som skal gi ett innblikk i den lokale matproduksjonen i Trøndelag og være en mulighet for aktører innenfor produksjon, foredling og restaurantnæringen å vise seg frem. Iår var det 135 utstillere og det var ventet opp mot 200 000 besøkende. Dette var en sjanse til formidling i stor skala som vi ikke kunne la gå fra oss!

Formidling av funn og resultater fra utgravingene er noe som de fleste arkeologer vil gjøre mer av. Desverre blir dette ofte nedprioritert til fordel for faktisk graving og dokumentasjon om ikke sjansen til formidlingsstunt byr seg. Dette skjer ofte på grunn av tidspress og stramme budsjetter. På Torvet er vi i den heldige situasjonen at vi graver midt i det offentlige rom, vi kunne ikke unngått å formidle om vi prøvde på det. Trondheim kommune og Riksantikvaren ser verdien i at vi formidler aktivt og vi har derfor svært gode rammer for å kunne arbeide opp mot publikum! Derfor har vi trukket gjerdene så nært utgravingen som mulig og intensjonelt tatt en veldig åpen profil i forhold til publikum. Dette fordi vi føler at det er særdeles viktig å møte publikum og fortelle dem om hvorfor vi graver slik at de forstår at det vi graver fram er knyttet til byens og vår felles historie.

This slideshow requires JavaScript.

Mesteparten av de funnene vi gjør gjenstander fra dagliglivet til tidligere mennesker og som idag utgjorde mat og drikke en stor del av hverdagen da. Ved utgravinger av middelalderske og etter-reformatoriske lag utgjør keramikken en stor andel av funnmengden, og mye av keramikken kommer fra kopper og kar. I standen hadde vi lagt ut ett bord med funn knyttet til mat og drikke, med alt fra kleberkar og baksteheller fra tidlig middelalder til sølvplettskjeer fra 1860-tallet. Dette for å vise litt av tidsdybden vi har på Torvet. Våre to osteologer hadde gått igjennom endel av dyrebeinene vi har funnet og plukket ut bein fra typiske kjøttfe og dyrebein som viste spor etter slakting/partering. Disse ble sortert etter art og lagt frem på ett bord sammen med oppstykkingskart for de forskjellige artene. Slik kunne de besøkende få en direkte sammenheng mellom beinene og de forskjellige kjøttstykkene.

This slideshow requires JavaScript.

Standen var svært godt besøkt, såpass godt besøkt at alle fire som stod mest i den ikke hadde stemme etter avsluttet festival! Påtross av at vi kanskje ble litt lei av å si; «Ja, vi har funnet alt dette på Torvet!» så var dette en fantastisk artig opplevelse.

Veldig mange startet besøket i standen som litt skeptiske og forlot den med å si; «Joda! Dette var interessant og spennende!». Det er nettopp derfor det er viktig at arkeologien formidles, uten formidling blir arkeologien noe for spesielt interesserte, med skikkelig formidling kan man forhåpentligvis få fram hva arkeologien egentlig er. En inngangsport til vår felles historie og de tingene som ligger til grunn for at samfunnet og vi er som vi er idag! Tilbakemeldingene vi fikk var utelukkende positive, og mange ønsket at mer av materialet fra Torvet skulle stilles ut slik at publikum kunne se det. Dette er noe vi skal jobbe videre med fremover forhåpentligvis får vi mer av funnene ut til Trondheims befolkning og andre interesserte!

 

 

Publisert i archaeology, arkeologi, keramikk, Trondheim, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ancient Sofia – deltakelse i EØS-prosjekt i Bulgaria.

NIKU er partner i et EØS-prosjekt i Sofia, Bulgaria, i samarbeid med Sofia kommune og Sofia History Museum. Vi har tilbrakt 3 uker i Bulgaria (4.-23. juli 2016) med arkeologisk feltarbeid på to av de tre lokalitetene som inngår i prosjektet – Santa Sofia-basilikaen og Western Gate of Serdica. Den tredje lokaliteten er et av de trekantede tårnene som har inngått i bymuren (fig. 1). Det tårnet står nå i kjelleren på en bygning fra kommunisttiden.

Roman_town_Serdica_Sofia_3Figur 1. Plan over romertidsbyen Serdica med markering av vestporten, trekanttårnet og Santa Sofia. Det markerte feltet for T-banestasjonen kan fylles med like mange bygningsspor som i tilsvarende området mot øst.

Hovedtemaer for prosjektet er in situ bevaring, sikring mot jordskjelv og formidling av kulturminner til et bredere publikum. For å nå dit må man starte med arkeologiske undersøkelser! Serdica er navnet på den byen som thrakerne bygget og romerne overtok, midt i sentrum av det moderne Sofia. Utrolig mye av byen er bevart – der man gravde ut til T-banestasjonen Serdika, er det funnet hele kvartaler med boliger, kirke, badehus, vannledninger i både bly og keramikk, og ikke minst selve gatene. Hele det utgravde komplekset er nå gjort om til et in situ-museum. Deler er under tak, mens annet ligger åpent for publikum, vind og vær.

SantaSofia_plan_edited3Figur 2. Plan over museet under Santa Sofia.

Vi både startet og avsluttet oppholdet i Bulgaria ved Santa Sofia-basilikaen (fig. 2). Den er et fantastisk bygningsverk der de eldste delene av den nå stående kirken går tilbake til slutten av 500-tallet. Dagens basilika er minst den tredje versjonen av kirken. De eldste sporene av kirkebygning på stedet er fra 300-tallet, og den har også i en periode hatt funksjon som moské. Basilikaen er bygget oppå det som var romertidsbyens nekropol, og noen av de eldste gravene som er funnet der er fra overgangen til 200-tallet. Det var åpnet sjakter både på syd- og nordsiden av kirken for å sikre den mot jordskjelv (fig. 3 & 4). Det siste store skjelvet var i 1858; da var kirken moské, og Sofia en provinsby i det ottomanske imperiet. I ettertid har det vært flere større skjelv, senest i 2012. En ortodoks kirke fra 500-tallet er en sjeldenhet, og Santa Sofia er i tillegg bygget oppå romerske graver og tidligere kirkeversjoner med flotte mosaikkgulv (alt kan sees i museet under kirken). Dessverre har utgravningene der man har fått frem disse fantastiske funnene gjort den stående bygningen mindre motstandsdyktig mot jordskjelv, derfor er det nå nødvendig med utvendig sikringsarbeid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Figur 3. Sjakten nord for kirken dokumenteres. Sarkofag og gravkammer i profil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Figur 4. Sjakten syd for kirken under utgraving.

De nye utgravningene har ført til spennende funn (fig. 5 & 6) med gjenutgraving av tidligere undersøkte gravkamre og funn av nye graver og skjeletter – sterkt innfiltret i rotnettet på trær som parkvesenet i byen har plantet for å forskjønne den. Trærne ga behagelig skygge på utgravningsfeltet, men de er ikke akkurat bra for kulturminnebevaring.

SONY DSC

SONY DSC

Figur 5. Nyoppdaget gravkammer, delvis under eldre kirkemur.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Figur 6. Skjeletter i rotkaos.

Vestporten (Western Gate) i romertidsbyen Serdica var befestet med både et trekantet og et femkantet tårn (fig. 7 & 8). Begge er senromerske tilføyelser, mens den opprinnelige porten lå på selve hovedveien, decumanus maximus. Man kan nå se hvordan porten var murt igjen, siden en ny port via det femkantede tårnet ble åpnet, trolig på 400-tallet. I denne delen av samarbeidsprosjektet var de arkeologiske undersøkelsene nesten ferdige, men til gjengjeld pågikk sikring av murverket og delvis rekonstruksjon av det trekantede tårnet. Det skal bli enda en del i det store sentrale in situ-museet. Siden temperaturene i Sofia kan svinge mellom mer enn 40 varmegrader på sommeren og inntil 20 minusgrader på vinteren, er det en utfordring å finne en mørtelblanding som kan passe. Man har derfor forsøkt i størst mulig grad å kopiere romertidsmørtelen. Blandingen består av knust romertidstegl, hydraulisk kalk, sand, grus og vann og brukes til å gjenoppmure deler av murverket til en viss høyde så det er mulig å formidle formen på festningstårn og mur (fig. 9 & 10).

WesternGate_planFigur 7. Plan over Western Gate of Serdica.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Figur 8. Foto over Western Gate of Serdica (sett mot sydøst).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Figur 9. Manuell knusing av romersk tegl til rekonstruksjonsmørtel.

SONY DSC

SONY DSC

Figur 10. Manuelt knust romersk tegl (funnet uten for kontekst) til bruk i mørtel.

Selv om vårt bidrag i utgravingsfasen nå er avsluttet, gjenstår fremdeles en del arbeid i prosjektet med sikring av murverk og formidling. Det skal også utarbeides en brosjyre som skal fordeles både i Bulgaria og Norge. Brosjyren vil formidle om prosjektets formål, gjennomføring og resultater.

Skrevet av Kristine Ødeby & Vibeke Vandrup Martens.

Publisert i archaeology, arkeologi, kirkegård, Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Bøtta fra brønnen i bispehagen

I desember i fjor blogget Follobaneprosjektet om brønnen i bispehagen, hvor vi blant annet fant flere piler og en bøtte. I dag undersøkte vi denne bøtta i Follobaneprosjektet nye lokaler, og vi inviterte like godt våre kolleger på kontoret til å se på mens vi gravde gjennom sedimentene i bøtta før den skal sendes avgårde til konservering.

Bøtta er lagd av bøyd bark, men er i relativ dårlig stand og så ut til å ha mistet bunnen. Det var derfor viktig å støtte den slik at den ikke gikk i stykker under undersøkelsen. Vi brukte fleksibel plastnetting på utsiden for å beskytte barken og for å holde fragmentene sammen.

Etter en gjennomgang av feltdokumentasjon, hvor det var informasjon om konteksten bøtta stammet fra, ble det bestemt at det ville være hensiktsmessig å ta en makroprøve av sedimentene inni bøtta. I feltdokumentasjonen hadde arkeologen som fant bøtta skrevet at innholdet var av en annen karakter enn sedimentene rundt bøtta – altså inni brønnen. Det er dermed mulig at vi kan lære noe om prosessen rundt gjenfyllingen av brønnen fra disse prøvene.

Maria og Mari graver

Maria og Mari graver og formidler til interesserte kolleger.

Underveis i miniutgravningen ble det funnet en del ting i bøtta: Dyrebein, sannsynligvis fra storfe, noen steiner og en hork tyder på at bøtta ble kastet ned i brønnen etter at den hadde gått ut av bruk. Vi tenkte først at det var mulig at horken var brukt som hank, men ved nærmere undersøkelse oppdaget vi noen taurester sydd inn i barken; det er dermed mer sannsynlig at dette er det som er igjen av hanken. Bunnen til bøtta ble også funnet; den var ikke synlig i felt fordi den hadde løsnet og blitt presset oppover inni bøtta. Bunnen var også laget av bark, men satt altså dessverre ikke lenger fast.

Hork og stein

Hork og stein mot bunnen av bøtta.

Det var veldig hyggelig at så mange interesserte kolleger stakk innom! Og tusen takk til den nye arkeologlærlingen Thomas (NIKUs nye kommunikasjonsrådgiver) for god hjelp med undersøkelsen!

Thomas

Thomas graver gjennom sedimentene i bøtta.

 

Skrevet av Mark Oldham

Publisert i archaeology, arkeologi, brønn, Gamlebyen i Oslo, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Utgravingene på Torvet i Trondheim

 

11886158_10155954432130430_6938538981180409236_oFølgende tekst ble trykket som kronikk i adresseavisen 17.06.2016

«Trondheim var en viktig handelsby for tømmer, fisk og kobber på 1600-tallet. Årets utgravinger vil trolig avdekke hvordan byens borgere levde for 400 år siden.

Under dagens torg ligger det spor av 1000 år byhistorie, fra middelalderens åker til rester av bebyggelsen som gikk tapt i bybrannen i 1681 samt 300 år med torg. I fjor gjennomførte Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) en arkeologisk utgraving på den nordlige delen av Torvet i Trondheim i forbindelse med renoveringen av dekket. I år fortsetter utgravingen på den sørlige delen. Det som er spesielt med Torvet til forskjell fra resten av byen, er at dette har vært en stor offentlig plass etter 1681. Anleggelsen av Torvet sikret derfor de arkeologiske sporene mot å bli ødelagt i sammenheng med senere utbygging. Dette gir oss en unik mulighet til å undersøke de arkeologiske sporene som finnes og hva disse kan fortelle oss om byens historie.

Kulturminneloven i Norge sier at alle spor etter menneskelig aktivitet som er eldre enn reformasjonen i 1537 er fredet som en del av vår felles kulturarv. Den som skal gjennomføre et tiltak som fjerner eller forringer verdien av et fredet kulturminne er pliktig til å betale for å sikre dokumentasjon av det som går tapt. Arkeologiske spor fra etter 1537 har derimot ikke noe lovmessig vern, men Riksantikvaren og Trondheim kommune har i dette tilfellet gått sammen for å sørge for at også denne delen av historien dokumenteres og formidles. Under fjorårets utgraving fant vi få spor fra middelalderen, et lag av åkerjord var blant de eldste sporene vi fant. Prøver fra åkerlagene kan fortelle oss om hva som ble dyrket og hvordan vegetasjonen var på Nidarneset. Området ser ut til å ha blitt dyrket fram til overgangen mellom 1500 og 1600-tallet.

kart

til venstre Cicignons kart fra 1681. til høyre: Nauclers kart fra 1658 som viser byen før bybrannen. Området hvor Torvet ligger idag er angitt med rød firkant.

 

1600-tallet var en periode preget av stor vekst for Trondheim. Fra slutten av 1500-tallet ble byen en viktig handelsby, først handel med fisk, deretter tømmer og fra rundt 1650 også kobber. Mange nye innflyttere, impulser og varer nådde Trondheim i denne tiden. Byen vokste utover middelalderbyens grense som lå lenger øst. Akkurat når området der Torvet ligger i dag ble bebygd vet vi ikke sikkert ennå, men dette er noe utgravningene vil gi svar på. På det tidligste kartet som er kjent over Trondheim er området markert som bebygd. Kartet ble tegnet i forbindelse med den svenske okkupasjonen i 1658 og er det eneste sikre kartet vi har fra før brannen i 1681. Torvet var etter brannen og den nye byplanen i 1681 tiltenkt en rolle som byens sentrale offentlige rom, men det er mye som tyder på at det ikke ble slik. Kongen ønsket å bygge opp rådhuset som gikk tapt i brannen ved det nye Torvet, men det ønsket ikke borgerne. De ville heller bygge rådhuset der det lå før brannen. Dette var mer sentralt i forhold til deres eiendommer. I 1706 måtte kongen føye seg og arbeidet med å bygge opp rådhuset startet.

Dette rådhuset utgjør nå den eldste delen av Folkebiblioteket mot Kongens gate. Det er tydelig at borgerne i byen ikke ønsket å flytte sentrum i byen opp til Torvet. Funnene fra utgravingen tyder også på at Torvet ikke hadde noen glanstid på 1700-tallet. Fra skriftlige kilder vet vi at flere borgere klaget på at Torvet og gatene var i dårlig stand. Grøftene langs gatene ble fylt igjen av søppel og man kunne ikke komme seg over Torvet når det regnet ettersom de som bodde i området hadde «båret sine urenheter dit». Under utgravingen fant vi store mengder avfall spredd utover grove tråkkeflater og rester av grove brulegninger. Først på 1800-tallet fikk Torvet et skikkelig dekke.

Formidling var et satsingsområde for utgravningen på Torvet. I fjor trakk vi gjerdene rundt utgravningen så nær feltkanten som mulig. Slik var det mulig for alle som hadde et ærend på Torvet å se på utgravningen, og snakke med arkeologene. Dette var noe mange satte stor pris på og som vi også fikk mye positivt ut av. Det gikk ikke en dag uten at det hang en barnehagegruppe på gjerdet og lurte på hva vi gjorde, hvilke dyr beinene vi hadde samlet sammen kom fra eller om vi fant noen dinosaurer. Forhåpentligvis fikk vi fortalt om funnene og historien til Trondheim uten at skuffelsen over de manglende dinosaurene ble for stor for de små.

Det er viktig å formidle resultatene av arkeologiske utgravninger og å opprettholde kontakten med publikum. Gjennom å formidle og kommunisere funnene skaper man engasjement og interesse for arkeologien og de historiene den kan fortelle. Det var utrolig givende å se interessen folk hadde for utgravingen og å møte folk som kom forbi hver gang de var innom Torvet for å se om vi hadde funnet noe nytt! Spenningen rundt hva som vil dukke opp på årets utgravning er stor. I tillegg til det eldste torvet gravde vi i fjor i det som mest sannsynlig var bakgårder fra tiden før torvet ble anlagt. I år graver vi i et område hvor vi vet at det har gått en gate som het Smidesgjeilan før brannen i 1681.
Under en prøveundersøkelse i 2014 gravde vi oss ned i en smie fra slutten av 1500-tallet, som har ligget opp mot denne gaten. Sjansen for at vi finner flere hus langs gaten er stor.

Årets utgravning vil forhåpentligvis avdekke materielle spor etter 1600-tallets byborgere som kan gi innsikt i hvordan de levde og organiserte eiendommene sine, hva de spiste og produserte. Dette er en del av befolkningen man har få spor etter i samtidige skriftlige kilder og hvor arkeologien er en veldig viktig kilde til ny kunnskap. I fjor var de eldste sporene som ble funnet fra 1200-tallet, men like vest for Torvet er det funnet spor etter aktivitet fra så langt tilbake som 300-tallet! Hvor langt tilbake i tid kan vi komme under årets utgravning?

Vi sees på Torvet!»
Publisert i archaeology, arkeologi, Trondheim, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Park – eller middelalderpark – i Gamlebyen i Oslo?

Kulturminnefaglige innspill til «Middelalderparken Oslo. Planbeskrivelse 13.03.2015»

 

Julian Patrick Cadamarteri, Jan Brendalsmo og Egil Lindhart Bauer

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)

 

Innledning

Denne artikkelen er en utvidet versjon av kronikken med samme tittel, publisert i Aftenposten 6. april 2016. Artikkelen er basert på en gjennomgang og vurdering av landskapsplanen for den nye middelalderparken i Oslo som skal etableres etter at kulverten for Follobanen står ferdig i 2021 (se plantegning over parken i Figur 1). Riksantikvarens vurdering av og uttalelse om landskapsplanen, datert 13.9.2015, ligger også til grunn for våre innspill. Vi har i tillegg fått tilgang til en uttalelse fra interesseforeningen Middelalder-Oslo, datert 23.6.2015, og på flere punkter har vi samsvarende holdninger med interesseforeningen. I det følgende presenteres noen overordnete kommentarer til landskapsplanen, før det presenteres konkrete innspill til et utvalg av elementene som omtales i planen.

Figur_1_Landskapsplan_kart

Figur 1: Plantegning over den nye middelalderparken hentet fra dokumentet «Middelalderparken Oslo. Planbeskrivelse 13.03.2015»

 

I forslaget til landskapsplan for Middelalderparken i Oslo heter det at «Planens hovedformål er å være formidlingssted for Oslos tidligste historie, og nærpark for beboere og kontorer i Gamlebyen og Bjørvika. Aktivitet tilknyttet parkens historiske dimensjon har hatt høyeste prioritet ved valg av løsninger og funksjoner som skal ha plass i parken». Landskapsplanen, slik den foreligger, har etter vår mening ikke tilstrekkelig fokus på middelalderbyen eller på formidlingen av dette unike og verdifulle kulturminneområdet. Landskapsplanen tar sitt utgangspunkt i «nærpark», ikke «formidlingssted for Oslos tidligste historie». Planen mangler generelt en god presentasjon av hvordan man skal formidle middelalderbyen og utnytte verdien som ligger i områdets historiske dimensjon. Markeringer av bygninger og gateløp framstår etter vår oppfatning som arkitektoniske dekorelementer, ikke som forsøk på å gi besøkende innsikt i middelalderbyens tusenårige historie. Det følger en materialplan med landskapsplanen. I dette dokumentet («Middelalderparken Oslo. Materialplan 13.03.2015») heter det at de historiske elementene skal være «så subtile at det ikke virker påtrengende for den vanlige parkbruker» (side 2). Vi mener den foreslåtte «subtiliteten» svekker den historiske dimensjonen og verdien av formidlingen av middelalderaspektet ved parken. Vi mener at det er middelalderbyen som bør være i fokus, ikke parken i seg selv som grøntområde med dekorelementer. Slik planen nå foreligger, mangler elementet som vil kunne heve parken utover kun å være «nærpark» til å bli en park av nasjonal og internasjonal interesse.

Det burde for øvrig ikke være noe i veien for at middelalderen formidles aktivt i Middelalderparken, og det er ikke grunn til å tro at slik formidling vil stå i veien for at parken beholder preget av å være en nærpark. Måten Vigelands skulpturer formidles i Vigelandsparken er alt annet enn subtil, men dette hindrer ikke befolkningen i nærliggende bydeler og andre besøkende, inkludert turister, i å benytte parken uten å måtte være kunstinteresserte. Vigelands skulpturer tilfører imidlertid Vigelandsparken verdi utover selve grøntarealet. Tilsvarende er det mulig å bruke Middelalderbyen Oslos historie og byens arkeologiske spor til å tilføre den nye middelalderparken en ny og unik dimensjon. De færreste parker har en tilsvarende historisk dybde, så vi mener denne dybden burde brukes aktivt for å tilføre parken unike egenskaper. På denne måten vil den nye middelalderparken bli spennende både for Oslos befolkning og tilreisende, og således få gevinst av den samfunnsøkonomiske verdien som skapes av investeringen i området.

Kompromisser må selvsagt inngås, men slik forslaget til middelalderparken nå foreligger fremstår det mest som en arkitekttegnet park, ikke som en historiepark forankret i kulturminnefaglige og formidlingsmessige hensyn. Vi er innforstått med at landskapsplanen ikke inneholder detaljprosjektering av de enkelte områder og elementer. Dette gjør det desto viktigere å bringe inn mer kulturminnefaglig kompetanse for å fremme den historiske dimensjonen mens det fremdeles er mulig å påvirke valgene som tas. NIKU var tidlig i planprosessen involvert i utviklingen av konseptet «Historieparken» for Middelalderparken i Oslo, men da hovedsakelig som leverandør av grunndata om middelalderbyen.

Figur_2_Bygning

Figur 2: Arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning demonterer en laftet tømmerbygning fra 1100-tallet. Bygningen ble funnet under utgravninger like sør for Bispegata i Oslo høsten 2014. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Typisk for middelalderbyen var rektangulære eiendomsparseller (bygårder) vendt mot havna, og et gatenett som gjorde sjøen tilgjengelighet for alle. Bruken av parsellene ble endret over tid, og antall og typer bygninger varierte; byen var da som nå en refleksjon av samtidens dynamikk. Vi mener denne utviklingen bør presenteres med markeringer i terrenget som viser hele bygårder, inkludert bygninger, gjerder, gårdsplass og passasjer. Et utvalg typer bygårder kan plasseres suksessivt bortover i landskapet – fortrinnsvis langs et historisk gateløp – i kronologisk påfølgende utgaver (Figur 3). Ved å benytte de faktiske breddene på utgravde gateløp fra middelalderen vil formidlingen av veifarene styrkes. Gatedekket bør være av solid treverk, slik det stort sett var i middelalderen (se Figur 7 og Figur 8). Alternativt bør det velges en imitasjonsløsning hvor dekket er formet som planker (se Figur 9).

Landskapsarkitekter er glade i trær og annen vegetasjon. Trær vil uten tvil skape en god atmosfære i parken, men de formidler ikke situasjonen i middelalderbyen. Bybefolkningen i middelalderen var også glade i trevirke, men av helt andre årsaker: Det representerte byggemateriale og brensel. Det fantes ikke trær inne i middelalderbyen. Under de eldste rester av bosetning finner vi i samtlige norske middelalderbyer spor av åkerområder eller beitemark. Det ville således bli anakronistisk å beplante store deler av parkområdet. Dersom det etableres store områder med trær, gjøres dette altså av hensyn til parken, ikke til historieformidlingen. Dessuten «spiser» trærnes røtter de organiske arkeologiske kulturlagene. Skal det plantes trær, må disse plasseres der vi vet at arkeologiske undersøkelser har fjernet alle kulturlag. Her gjelder det samme prinsippet som tidligere nevnt: det må være fokus på «middelalder», ikke «park», men i dette tilfellet altså ut fra et bevaringsperspektiv. Trær bør uansett ikke plasseres slik at de ikke skaper inntrykk av at det fantes trær i middelalderbyen, men rekker av trær kan gjerne etableres som en skjerm mot de trafikkerte områdene rundt middelalderparken.

Figur_3_faser

Figur 3: Eksempel på tolkning av bygårdsutvikling gjennom ulike faser av Oslo by, tegnet av Marianne Brochmann. Eksemplet er hentet fra Schia (1987) De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, bind 3: «Søndre felt» Stratigrafi, bebyggelsesrester og daterende funngrupper.

 

Formidling og inkorporering av ny og oppdatert kunnskap

Riksantikvaren etterspør styrking og tydeliggjøring av formidlingsaspektet i landskapsplanen i og med at formidling av Oslos middelalderhistorie skal ligge som et grunnleggende premiss for landskapsplanen. Vi slutter oss til dette. For at middelalderbyen skal kunne formidles på en god måte i den kommende middelalderparken er det nødvendig å foreta tydelige prioriteringer. Dette gjelder primært hva slags og hvor mange kulturminner som skal presenteres. Den store tidsdybden i middelalderbyen er ett av de elementene som gjør området så spennende og verdifullt. Det vil ikke være mulig å presentere alle faser og endringer i byen; man må prioritere de elementene som best fremhever parkens historiske og formidlingsmessige dimensjon. I forbindelse med Follobaneprosjektet gjennomfører NIKU for tiden store utgravninger i Middelalderbyen Oslo. For at fremstillingen av middelalderbyen skal være oppdatert, må resultatene fra nye arkeologiske undersøkelser tas med i utviklingen av landskapsplanen. Et eksempel på et viktig funn som bør inkluderes i parken er fra NIKUs utgravninger i 2014, da en vollgrav ble påvist øst for kongsgårdsanlegget på Sørenga (se Figur 4). En fortsettelse av denne vollgraven er for tiden under utgravning under de fjernede fundamentene til gangbrua mellom Saxegården og kongsgårdruinen. Denne vollgraven har vesentlig innvirkning på hvordan det kongelige anlegget sør i middelalderbyen skal forstås. Andre viktige funn er to høymiddelalderske steinkjellere (se Figur 5) sør for Bispegata, like ved Oslo torg. NIKUs utgravninger i 2016 og 2017 vil gi ytterligere informasjon både om den nevnte vollgraven og området rundt og under Bispegata – gata som deler løp med middelalderens Bispeallmenning.

Figur_4_Vollgrav

Figur 4: Vollgrav under utgravning vest for Saxegården. Vollgravanlegg var ca. 9 meter bredt i dette området. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Figur_5_steinkjeller

Figur 5: Steinkjelleren som ble funnet under arbeidet med å klargjøre traseen for Follobanekulverten, sør for Bispegata. Se også nettartikkel om steinkjelleren fra januar 2016. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Arkeologien vil kontinuerlig kunne bidra med leveranse av ny kunnskap fra aktuelle utgravninger innenfor middelalderbyen. Denne kunnskapen kan enten bearbeides fra utgravningsrapporter, eller man kan se for seg en løsning hvor klargjøring av data til formidling innarbeides som en rutinemessig del av etterarbeidet fra de arkeologiske prosjektene. Det vil styrke historieformidlingen dersom det velges fleksible og fornybare løsninger som legger til rette for at resultater fra kommende utgravninger kan inkorporeres i parken – i årtier etter at den er ferdigstilt. Digital formidling er essensielt i denne forbindelse. Digital formidling muliggjør inkorporering av ny kunnskap uten at det er nødvendig med store fysiske inngrep i parken – med de kostnader det ville medføre. Fysiske skilt med generell informasjon om kulturminnene kan suppleres med QR-koder eller andre egnete tekniske løsninger som kan aktivere 3D-modeller med «time slider». Med utgangspunkt i beskjedne markeringer i terrenget kan slike modeller dermed vise flere faser av byen, bygårdene og monumentalanleggene i stein. Tekniske formidlingsløsninger mangler nesten fullstendig i den foreliggende landskapsplanen. Enkelte av løsningene som er foreslått, for eksempel bronsemodeller, er i praksis ikke-fornybare og således ikke fleksible slik som digitale løsninger som kan aktivere oppdaterte fremstillinger av området og de historiske anleggene. Bronsemodeller eller andre statiske fremstillinger kan heller ikke formidle at byen forandret seg over seks århundrer. Det er dermed vanskelig å formidle hele middelalderhistorien med slike modeller, da man blir nødt til å velge ut enkelte perioder på bekostning av andre. En annen fordel med digitale løsninger at de vil kunne formidle svært mye informasjon uten å bryte opp parkarealet med mange og store fysiske modeller. Digitale modeller er også enklere og billigere å «skjøtte».

For Bergen er det laget en digital rekonstruksjon av byen anno 1350. En tilsvarende rekonstruksjon er fullt mulig å lage av middelalderens Oslo på bakgrunn av kunnskapen vi har om byen. Det er mange måter å lage slike rekonstruksjoner på; i et studentprosjekt gjennomført ved Institutt for arkeologi, konservering og historie høsten 2015 rekonstruerte historiestudenter middelalderbyen Oslo rundt år 1300 i dataspillet Minecraft.

Formidling kan også gjennomføres ved hjelp av fysiske installasjoner; et eksempel er i forbindelse med tre planlagte utsiktspaviljonger i Håkon Vs gate. Her kan det for eksempel festes gjennomsiktige og utskiftbare bilder på glass, slik at man kan «se» gjennom glasset og inn mot middelalderbyen fra sjøsiden, med bygninger og bryggeanlegg projisert på landskapet (se Figur 6). Glasset kan evt. vinkles, slik at man kan se to eller tre ulike tablåer ved hver utsiktspaviljong. I paviljongene kan det alternativt (eller i tillegg) monteres skjermer med interaktive 3D-modeller av middelalderbyen og dens anlegg.

Figur_6_Heidentor

Figur 6: Formidling av seiersmonumentet Heidentor ved det romerske Carnuntum i Østerrike. Hentet fra http://www.curbed.com/2016/2/9/10953394/heidentor-austria-flipped

 

Innspill til et utvalg av konkrete løsninger i planen

Her følger innspill til noen av de konkrete løsningene som er valgt i planen. Først omtales de profane elementene: Oslo torg, gateløp og trehusbebyggelsen. Deretter omtales kirkeruinene, bispegården og kongsgården. I forbindelse med sistnevnte kommenteres også planene for Lokomotivverkstedet. Til slutt kommenteres noen av de praktiske løsningene for anleggelsen av parken.

 

Oslo torg

Det påpekes i landskapsplanen at løsningen med dreiing av Bispegatas løp kommer sent i arbeidet med en reguleringsplan for Bispegata, men vi mener at det er presentert så tungtveiende argumenter i planen for å velge en trasé som ligger tettere opp mot middelalderens gateløp at dette bør hensynstas i reguleringsplanarbeidet.

Det omtales planer for å sette opp en bronsemodell av middelalderbyen ved Oslo torg. Det nevnes imidlertid ingenting om hvilken periode av byen en slik modell skal vise. På samme måte som for den profane bebyggelsen planlegges dermed en form for statisk fremstilling. Framfor å velge ut én bestemt periode, bør det velges en mer interaktiv løsning. Vi mener det vil fungere godt med en digital modell ved Oslo torg, gjerne en interaktiv sådan, tilgjengeliggjort på et stort «nettbrett». En slik digital modell vil kunne redigeres fortløpende ved nye arkeologiske funn. Dette vil løfte dette formidlingselementet fra å være statisk og ikke-fornybart til å bli dynamisk og nyskapende.

 

Gateløp

Det er «lagt opp til en diskret, men tydelig synliggjøring av historiske veifar», men vi mener materialvalget ikke tydelig nok viser hva som er de historiske kontra de nyetablerte veifarene. Vi mener gatedekket i de påviste middelaldergatene bør være av tre (se Figur 7 og Figur 8), men selvfølgelig plant og tilrettelagt for ulik trafikk, inkludert rullestoler. Et alternativ til gatedekke av tre kan være en imitasjonsløsning i et egnet materiale hvor dekket er formet som planker etter format og mønster avdekket under utgravninger. Det kan gjerne brukes granitt som i eksemplet fra Zürich som er vist på side 15 i materialplanen (se Figur 9). Vi spør oss hvorfor ikke den faktiske bredden på gateløp, slik den er avdekket under utgravninger, skal benyttes. Er det ikke like viktig å få inntrykk av den middelalderske situasjonen når det gjelder gateløp som når det gjelder bygninger? Gjennom å beholde den historiske bredden vil det også fremgå tydeligere hva som er eldre gateløp og hva som er nye. De historiske gateløpene bør uansett merkes med navn; dette vil gjøre at brukerne av parken kan gjøre seg kjent i det middelalderske Oslo.

Figur_7_Bispeallmenningen

Figur 7: Middelalderens bispeallmenning, slik den ble avdekket under utgravninger under Bispegata i 1954. I bakgrunnen ligger rester av en murt kjellervegg. Foto: Cato Enger (Cf13341).

Figur_8_gateløp

Figur 8: Flere gateløp avdekket under utgravninger sør for Bispegata vinteren 2015. Fundamentene for Loenga bru har forårsaket store ødeleggelser på trekonstruksjonene. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Figur_9_Zurich

Figur 9: Eksempel på gatedekke i stein som kan imitere treverk. Hentet fra dokumentet «Middelalderparken Oslo. Materialplan 13.03.2015»

 

Plantegningene i landskapsplanen gir inntrykk av at utgravningsfeltene langs Vestre strete (Nordre felt, Mindets tomt og Søndre felt) skal markeres i terrenget. Vi spør oss hva som er grunnen til dette, og hvorfor akkurat disse feltene foreslås markert, og ikke andre.

Angående gangveisystemet i parken legges det i planen opp til at det skal etableres nye stier etterhvert som tråkk oppstår. Vi synes det høres ut som at det fort kan bli ekstremt mange stier i parken og mener at de planlagt etablerte gateløpene bør kunne fylle de fleste behov. Mange stier vil virke som forstyrrende elementer i parken og bidra til å svekke den historiske dimensjonen av middelalderparken med tanke på at middelalderbyen var et strukturert rom. Vi er også skeptisk til at det etableres soner med «engaktig karakter», da slike trolig blir tråkket ned av brukerne av parken dersom de ikke gjerdes inn. Slike områder vil også kreve skjøtsel. Dersom engsonene er ment å illudere Nord- og Sørenga, er det nødvendig å påpeke at disse termene (og selve engene) ikke eksisterte i middelalderbyen, men i stedet tilhører fasen etter at byen ble flyttet til Christiania.

 

Trehusbebyggelse

Antallet bygningsrester som formidles bør reduseres og strukturene tydeliggjøres. For at markeringene (uansett i hvilken form eller materiale de blir) skal gi mening, må det gjøres et begrunnet utvalg av strukturer som skal formidles. Som nevnt, mener vi at hele bygårder bør presenteres (se Figur 3). Dette vil gi bedre helhetsforståelse av måten byrommet var organisert på, sammenlignet med forslagene som er presentert i landskapsplanen – og slik øke verdien i denne delen av formidlingen. Vi er svært skeptiske til at det kun er strukturer hvor «omrisset er en sluttet form» som bokstavelig talt skal fremheves som en hevet horisontal flate (se Figur 11). For det første er de «sluttete formene» prisgitt arkeologiske bevaringsforhold, og for det andre bør man i stedet tørre å fremheve et utvalg av strukturer basert på faglige tolkninger og vurderinger. Vi er uansett skeptiske til forslaget om gresskledte, horisontale flater som skal representere middelalderbygninger. Man risikerer å redusere den historiske formidlingen til dekorelementer i stedet for installasjoner som bidrar til å fremme historieformidlingen i parken. Dersom det ikke er avdekket hele bygårder på noen av de stedene det er praktisk mulig å rekonstruere slike, kan det skapes én eller flere «idealbygårder» på bakgrunn av informasjon fra ulike utgravninger. Bygårder fra flere historiske faser bør presenteres på denne måten (se Figur 3). Disse kan plasseres suksessivt bortover i landskapet innenfor et avgrenset område av parken, for eksempel langs det historiske gateløpet til Clemensallmenningen. En slik trasé kan brukes av formidlere til å presentere byutviklingen – fra etableringen av Oslo og helt fram til bybrannen i 1624, da byen ble flyttet til Christiania på andre siden av Bjørvika. Bygårdene trenger ikke rekonstrueres fullstendig (jfr. Figur 10). Noen bygninger kan eventuelt være komplette med vegger og tak, mens andre kan markeres i bakken. Ved bruk av mobilapplikasjoner kan brukere av parken koble seg til digitale modeller av bygårdene. Disse modellene kan ta utgangspunkt i forholdvis beskjedne fysiske markeringer som viser bygningenes omriss. På denne måten kan hele bygårder formidles uten at de trenger å rekonstrueres fullstendig. En slik «historisk formidlingsgate» vil kunne trekke interesserte til parken og bli en attraksjon i seg selv.

Selv om omfattende bruk av treverk ville ha gjort formidlingen av middelalderbyen enklere og bedre, har vi forståelse for at slike konstruksjoner blir vanskelig å skjøtte på en god måte i tiår framover (jfr. dagens rekonstruerte bygårder på Nordre felt, sørvest for Oslo torg, jfr. Figur 10). Generelt bør det meste som etableres være av en slik karakter at det er tilnærmet vedlikeholdsfritt. Vi er imidlertid skeptisk til bruk av svart stål, slik det foreslås i planen. Den profane bebyggelsen bør i det minste fremstilles i et materiale (metall eller stein) som imiterer treverk (se Figur 9).

Figur_10_Nordre_felt

Figur 10: Rekonstruerte bygårder på Nordre felt, sørvest for Olso torg. Rekonstruksjonene bidrar godt til å formidle middelalderske konstruksjoner, men området bærer preg av mangelfull skjøtsel. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

I landskapsplanen er det tegnet inn en brygge med sjøboder ved Vannspeilet. Riksantikvaren foreslår en eventuell reduksjon av antall sjøboder. Vi vil tvert imot foreslå et større antall, for eksempel i form av enda en utstikkerbrygge med tilhørende sjøboder plassert ute i Vannspeilet, i stedet for på land. Slike konstruksjoner har belegg i arkeologisk materiale, både fra middelalder og etterreformatorisk tid; se denne rekonstruksjonstegningen av Oslo anno 1624. En slik utstikkerbrygge foreslås plassert midt mellom Clemensbryggen og Mariakirken. Komplett konstruerte sjøboder kan benyttes til ulike formål: utleiested for skøyter om vinteren, utsalgssteder om sommeren (f.eks. i forbindelse med Middelalderfestivalen eller musikkarrangementer) osv. Dette vil kunne bidra til økt bruk av parken og skape en arena hvor Oslos befolkning i større grad kan møtes i de historiske omgivelsene parken utgjør.

Som tidligere nevnt, bør den store, høymiddelalderske steinkjelleren (se Figur 5) som ble utgravd og fjernet høsten 2014 visualiseres i terrenget. Andre kjente steinkjellere, for eksempel den kalt Belgen nordvest for Clemenskirken, kan også gjerne visualiseres. Vi spør oss om det er meningen å fjerne steinkjelleren nord i Nordre felt. Denne er i planen markert som en forhøyd gressplattform. Vi antar at dette er en feil i kartgrunnlaget, for hvordan en forhøyd gressplattform skulle kunne formidle en steinkjeller bedre enn en reell steinkjeller er et betimelig spørsmål. Vi er generelt skeptiske til disse gresskledte plattformene (se Figur 11). Disse vil trolig ikke formidle den middelalderske bebyggelsen på en god og lettfattelig måte og slik ikke bidra positivt til formidlingsverdien i parken.

Figur_11_Gressplattformer

Figur 11: Illustrasjon av profan bebyggelsestruktur nedtegnet i gressplen, slik den er presentert på side 18 i materialplanen. Vi mener det bør foretas et begrunnet utvalg av strukturer og at disse bør presenteres på en mer forståelig måte.

 

Geistlige og kongelige anlegg

Ruinene er de mest synlige og konkrete sporene etter middelalderenbyens monumentalbygninger. Dette gjør at de også er de mest verdifulle formidlings- og attraksjonselementene i parken og således burde forvaltes deretter. Ruinene i middelalderparken bør formidles som nettopp ruiner, ikke med overbygg av moderne karakter; dette vil forringe autentisiteten og formidlingsverdien i ruinene. I og med Riksantikvarens tydelige kommentarer til dette punktet i landskapsplanen, velger vi ikke å argumentere ytterligere mot overbygg på murkronene. Vi deler Riksantikvarens synspunkt på at det ikke bør være faste dekker inne i ruinene. Vi mener at det i stedet bør legges grus inne i ruinene. Dette vil skape et tydelig skille mellom inn- og utside uten å skape problemer for vedlikehold/skjøtsel eller bevaring av underliggende kulturlag.

 

Mariakirken

Det er essensielt at Mariakirkens ulike faser formidles – også den tidligste stolpekirken. På grunn av dette, men også på grunn av skjøtsel og av hensyn til underliggende kulturlag, bør ruinens innside dekkes med grus i stedet for såkalt flytende gulv. Kongegraven bør markeres i bakken; den eldste kirken og kongegraven kan gjennom fornuftig formidling utvikles til attraksjoner i seg selv. Det kan diskuteres om man skal forsøke å finne en alternativ løsning for kirkegårdsmuren som strekker seg mot Kongsgården i øst. Opprinnelig var det trolig en kobling mellom mursegmentene i dette området. En slik eventuell forlengelse bør markeres som konstruksjon, siden vi ikke kjenner den historiske situasjonen. Når det gjelder brua over Vannspeilet vest for Mariakirken kunne det være en idé å utforme denne som en utstikkerbrygge, for slik å innpasse konstruksjonen bedre i miljøet i den rekonstruerte strandsonen. Arkeologiske utgravninger har imidlertid ikke påvist bryggekonstruksjoner rett vest for Mariakirken. En alternativ plassering for brua kunne være på stedet for de sørligste funnene av bryggefundamenter/sjøboder, altså omtrent i flukt med den nordlige kirkegårdsmurens antatte beliggenhet.

 

Nikolaikirken og Clemenskirken

NIKU har nettopp gjennomført en georadarundersøkelse over det som kan være bevarte rester av Nikolaikirkens søndre korvegg eller fundamentet for denne. Den planlagte rekonstruksjonen av kirkens grunnplan bør ta hensyn til eventuelle rester av kirken som kan påvises etter behandlingen av dataene fra denne undersøkelsen. Georadarundersøkelsen kan også gi ny informasjon om avgrensningen av kirkegården til både Nikolai- og Clemenskirken. Utgravningene i 2014-15 har også gitt informasjon om kirkegårdene (se Figur 12; for mer informasjon om NIKUs utgravning av kirkegården, se dette blogginnlegget fra desember 2014). Det vil dermed være mulig å markere kirkegårdenes utstrekning i bakken. Bruk av området til formidling av middelalderens befolkning og deres liv og død kunne også være aktuelt. Den stående (og nylig rehabiliterte) bygningen Saxegaardsgata 15 vil eventuelt kunne tas i bruk i forbindelse med slik formidling.

Figur_12_kirkegård

Figur 12: Dobbeltgrav med mor og barn under utgravning på kirkegården til Nikolaikirken, høsten 2014. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Bispegården og Ladegårdshagen

En forlengelse av Ladegårdshagen er positivt, såfremt det gjøres på en måte som korresponderer med historiske parterrer og valg av planter. Noen av NIKUs funn fra utgravninger vest for barokkhagen høsten 2015 kan muligens illustreres, så lenge disse ikke kommer i konflikt med inntrykket av barokkhagen. Det er avgjørende at de ukonserverte delene av bispegårdens nordfløy inkorporeres i formidlingen av anlegget.

 

St. Hallvardskatedralen

Det er positivt at den nåværende moderne muren mot Oslo gate foreslås fjernes. Dette vil gjøre kirkeruinen og hele området fra katedralen, gjennom Olavsklosteret, og til Korskirken i nord lettere tilgjengelig. I landskapsplanen refereres det flere steder til at Hallvardskatedralen nylig er blitt konservert. Omfanget av dette konserveringsarbeidet har vært svært begrenset. Olavsklosterruinen er nylig konservert; Clemenskirkeruinen likeens. I skrivende stund pågår konserveringsarbeid på Mariakirkeruinen.

 

Lokomotivverkstedet og Kongeborgen

Den foreslåtte løsningen med Vestre strete som går inn over og ned gjennom taket på Lokomotivverkstedet er god. På denne måten vil gatens løp vil tilsvare den historiske situasjonen; i tillegg vil høydeforskjellen mellom kulverttaket og området rundt lokomotivverkstedet blir mindre problematisk. På bygningens tak kunne det med fordel anlegges en utkikksplass, om mulig med kafé. En kafé vil kunne bidra til å gjøre parken mer tilgjengelig og attraktiv og slik både formidlingsmulighetene og besøkstallet. En åpning av sørveggen i Lokomotivverkstedet er en god løsning for formidlingen av kongsgårdruinen innenfor. Lokomotivverkstedet er også et egnet bygg for formidling av middelalderbyen generelt, gjerne i form av midlertidige utstillinger i kombinasjon med permanente installasjoner, for eksempel markering av kongsgårdsmurene i gulvet. Vi liker forslaget om at teglsteinen som skal legges på aktivitetsplassen utenfor bygningen har format som den som ble produsert i Oslo i middelalderen.

 

Andre elementer i parken

Amfiet nord for Lokomotivverkstedet vil fungere godt for å utligne høydeforskjellen mellom toppen av jernbanekulverten og inngangsområdet til Lokomotivverkstedet. Amfiet egner seg også til formidlingsopplegg og andre arrangementer i parken. En slik konstruksjon bidrar til å legge til rette for ulike aktiviteter i parken, slik at området vil bli brukt mer og av ulike aktører.

Man kan med fordel benytte den vertikale flaten som utgjøres av kulvertveggen vest for jernbanetraseen til formidling. Her kan det plasseres plansjer eller for den saks skyld skjermer med bilder eller film fra utgravninger i middelalderbyen, fortrinnsvis fra det pågående Follobaneprosjektet, men også arkivmateriale fra tidligere utgravninger i Gamlebyen. Kanskje kan det også konstrueres montere i veggen hvor det kan stilles ut kopier av steinkunst fra utgravde monumentalbygninger eller andre gjenstander.

Foreningen Middelalder-Oslo påpeker at rensing av vannet som tilføres Vannspeilet må utbedres samt at det må etableres utløp via Bispekilen. Såfremt dette lar seg gjennomføre, bør det gjøres på en slik måte at Vannspeilet kan brukes som badested. Dette vil gjøre bruken av parken mer allsidig, og det vil kunne nyttiggjøre eventuelle rekonstruerte bryggekonstruksjoner som garderober eller utleie-/utsalgssteder.

Ved adkomstpunktet ved brua ved Sørenga kan det gjerne vurderes om teglstein skal benyttes som materiale i dekket. Dette vil henspille på teglverket som lå her i middelalderen og som ble brukt til produksjon av tegl blant annet til byggingen av Mariakirken.

 

Avsluttende bemerkninger

Forfatterne ønsker å understreke at det er svært positivt at det skal etableres en middelalderpark i ny drakt etter at Follobanen står ferdig på begynnelsen av 2020-tallet. Ovenstående vurdering av og kommentarer til landskapsplanen er ment som et konstruktivt innspill for å bidra til styrking av middelalderaspektet i parken – og ikke minst formidlingen av dette – til glede for både fagfolk, historieinteresserte besøkende, turister og Oslos generelle befolkning. Vi mener at dersom man ikke inkluderer og utnytter middelalderhistorien og arkeologien i planleggingen og anleggelsen av parken, vil man kaste bort muligheten til å skape en svært interessant lokal, nasjonal og internasjonal attraksjon i tilknytning til Oslos nye paradegate, Dronning Eufemias gate.

Figur_13_utgravning

Figur 13: NIKUs arkeologer graver stadig frem ny kunnskap om Oslos middelalder, her eksemplifisert med et bilde av utgravninger på Follobaneprosjektet fra mai 2016. Foto: Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

 

Litteratur

Middelalderparken Oslo. Planbeskrivelse 13.03.2015. Carl-Viggo Hølmebakk Arkitektkontor,

Conventor, Rambøll, NIKU, Knut Wold, Landskapsfabrikken, Halvor Næss Belysningsdesign

 

Middelalderparken Oslo. Materialplan 13.03.2015. Carl-Viggo Hølmebakk Arkitektkontor, Conventor,

Rambøll, NIKU, Knut Wold, Landskapsfabrikken, Halvor Næss Belysningsdesign.

 

Schia, Erik (red.) 1987: «Søndre felt»: stratigrafi, bebyggelsesrester og daterende funngrupper. De Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo 3. Alvheim & Eide, Øvre Ervik.

 

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

En nedbrent kjeller, en kanonkule og en ovn med årstallet 1658

En ovnsplate med årstall 1658 og en kanonkule, hvordan henger disse to funnene fra en nedbrent kjeller under Torvet i Trondheim sammen?

283913

«Stormen på København natten mellom 10 og 11 februar 1659» malt av Fredrik Christian Lund i 1880

 

Ved freden i Roskilde 26. februar 1658 måtte Norge avstå hele Trøndelag. Den 10. mai 1658 ble Trondhjems by og len overrakt til den svenske guvernør friherre Lorentz Creutz d.e.

I august 1658 utarbeidet Jørgen Bjelke, som var overkommandant over de norske styrker i Norge, en krigsplan om å jage svenskene ut av Trondheim. Store styrker ble sendt mot Trondheim, og troppene gikk i land i Korsvika 28. september 1658.

Trondheims_beleiring_1658.jpg

Kobberstikk som viser Trondheims beleiring i 1658

I Trondheims beleiring deltok minst 3000 norske soldater, som helt omringet byen. Det var leir i Steinberget og ved Lade, og ved Bakke gård og ved Elgeseter kloster var det satt opp kanonbatterier. Det ble også satt opp noen kanoner ved elven og ved sjøsiden. Inne i byen var det mangel på ammunisjon, og mange av de svenske soldater var syke. Den 17. oktober rettet General Klas Stiernskölds soldater et angrep mot de norske styrker ved Ilevolden der 4 kompanier lå i skyttergraver. Den 19. oktober kom et nytt utfall. De norske styrkene holdt en stadig kanonade gående mot byen, flere hus brente ned og ble ødelagt.

 

General Stiernsköld overga byen 11. desember 1658 til Georg von Reichweins tropper, og marsjerte den 17. desember fra byen.

 

Kan disse to funnene representere noens minner fra disse månedene da byen var beleiret og krigen herjet?

 

Følg gjerne med på hva vi finner på facebookgruppen «Arkeologi på Torvet»

 

Skrevet av Ian W. Reed

Publisert i archaeology, arkeologi, Trondheim, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«For sale; Baby shoes, never worn»

20160531_133614

Barneskoen slik den ble funnet på gulvet i kjelleren.

Det finnes en historie om at Ernest Hemingway under en lunsj med venner veddet på at han kunne skrive en novelle på bare seks ord. Etter at veddemålet var akseptert og innsatsen lå på bordet tok han en serviett og skrev; «For sale; Baby shoes, never worn».

Nå er det langt fra sikkert at det er noe sannhet i denne historien, men jeg ble minnet på den av en venn når jeg viste ham en barnesko som ble funnet stående på gulvet i restene av en nedbrent kjeller fra 1600-tallet. Kjelleren dukket opp under den arkeologiske undersøkelsen av Torvet i Trondheim  og stammer fra et av husene som stod der før bybrannen i 1681.

13308348_10156964291055430_5406297213203928674_o

Kjelleren slik den fremstod etter at all moderne masse var fjernet.

Skoen var en av det som muligens var ett par lærsko som ble funnet i kjelleren. Den andre var dessverre så nedbrutt at det var kun hælen igjen av den, så vi kan aldri bli sikre på at det faktisk var ett par. Sko og lærgjenstander er ikke uvanlige funn ved byutgravinger, men de er vanligere i bedre bevarte avfallslag enn som funn funnet i det man kan tenke seg er originalt leie. Skoen har gjort at jeg har begynt å lure på hvorfor de stod i kjelleren til å begynne med?

Var det ett par gamle sko som barnet hadde vokst ifra? Var det sko som skulle repareres eller var det kanskje nye sko som foreldrene gledet seg til å gi til barnet sitt?

Hva skjedde med barnet? Hva skjedde med familien? Hvordan klarte de seg etter brannen?Hvor flyttet de etter brannen?

Det eneste vi kan vite med sikkerhet er at skoene stod i kjelleren den 19 april 1681 når det spredte seg brann fra Henrik Hornemanns brygge nede ved Nidelva.

Brannen la iløpet av dagen hele byen i aske og kong Christian 5 av Danmark-Norge bestemte at byen skulle omstruktureres for å forhindre brann. I tanken om en ny byplan lå det nok også et ønske om å bygge opp byen etter ett mønster som var moderne i Europa på denne tiden. Johan Caspar de Cicignon som var kongens festningsarkitekt fikk i oppgave å lage en ny byplan med store brede gater og kvartaler i sjakkmønster istedenfor den middelalderske byplanen byen hadde frem til da. Denne planen medførte at områder som tidligere hadde vært bebygd ble liggende under dagens gater og Torv. Etter at den nye byplanen ble gjennomført ble kjelleren som tidligere hadde ligget under ett bygg langs gaten kalt Smidesgjeilan, liggende under det nye Torvet i Trondheim, og der stod skoene i 400 år frem til vi gravde dem frem forrige uke.

Cicignons_Byplan_(1681)

Johan Caspar de Cicignons nye byplan for Trondheim, kjelleren hvor barneskoen ble funnet ligger under det sentrale Torvet. FOTO: TRONDHEIM BYARKIV / WIKIMEDIA COMMONS

 

 

 

 

 

 

Publisert i archaeology, arkeologi, Trondheim, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gullringen fra Follobaneprosjektet

I fjor høst fant arkeolog Line Hovd en gullring under utgravningene på Follobaneprosjektet:

https://nikuarkeologi.wordpress.com/2015/10/12/finner-du-no-gull/

Nå har Marianne Vedeler ved Arkeologisk seksjon, Kulturhistorisk museum, skrevet om ringen, blant annet om hvilke magiske egenskaper den kan ha blitt tillagt av personen som mistet den en gang i middelalderen:

http://www.khm.uio.no/forskning/samlingene/gjenstandskalender/2016/juni/gullring-fra-gamlebyen.html

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Avslutning av utgravningene på Follobaneprosjektet

Våren 2015 begynte den tredje av fire store prosjektfaser med utgravninger for Follobanen. Den første delen (2013-2015) var den såkalte Arkeologigropa vest for Kanslergata der denne møter Bispegata; den andre delen (2014-2015) var utgravningene langs Klypen, altså jernbaneskjæringen sørover fra Bispegata mot Loenga. Våre utgravninger (2015-2016) har omfattet utgravningsfelter vest og nord for områdene for de tidligere prosjektfasene: langs Bispegata, både på nord- og sørsiden av denne. Disse utgravningene avsluttes nå. Det vil imidlertid fremdeles foregå mindre utgravninger på Loenga og i området ved Saxegården. Siste runde med utgravning i forbindelse med Follobanen begynner vinteren 2016. Denne utgravningen skal gjennomføres under dagens Bispegata og kommer til å vare ca. ett år.

For noen uker siden var det ganske hektisk i felt:

1

2

3Etter flittig bruk av både stor og liten gravemaskin, krafse, spade, grovt språk, to tonn Friele frokostkaffe, omtrent like store mengder melkesjokolade og en trofast motorsag begynte det å roe seg i forrige uke:

4

Etter å ha fjernet tonnevis med moderne fyllmasser, et par kilometer grøfter, grunnmurer og kabler, hundrevis av kubikkmeter med middelaldersøppel, hundrevis av staur, stabber og stokker, ser vi nå utover leire og sand avsatt under vann, hundrevis eller tusenvis av år før middelalderbyen:

5

To containere er fylt med funn og prøver. Alt av reelle bygningsrester er båret vekk og det meste er saget for dendrokronologiske prøver.

6

Etter litt over ett år med utgravning på disse feltene er det i dag slutt! Feltlederne og en håndfull andre arkeologer skal nå – midt på fineste forsommeren – inn på et mørkt kontor og begrave seg i papirer, prøver og funn. Følelsene er blandet.

Takk for oss! Ønsk oss lykke til! For å sitere general Douglas MacArthur: «We are not retreating – we are advancing in another direction.»

7

Skrevet av feltleder Erlend Nordlie.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

NIKU på Oslo Middelalderfestival 2016

Siste helga i mai ble Oslo Middelalderfestival arrangert på Akershus festning. NIKU-arkeologene Erlend Nordlie, Kristina V. Birkelund, Kristine Ødeby og Tharald Bull Strømnes deltok på lørdag og søndag og kunne lokke med vaskeekte middelalder!

IMG_20160529_150254

Tharald Bull Strømnes klar til formidling på NIKUs stand!

Vi hadde med oss gjenstander funnet under utgravningene på Follobaneprosjektet, verktøy som vi bruker i arbeidet samt plakater og bilder som viste bygninger og andre konstruksjoner. NIKUs bod var svært godt besøkt, og folk var interessert i alt vi hadde med og kunne fortelle. De voksne var mest interessert i selve gjenstandene. Barna var interessert i hvordan det er å jobbe som arkeolog og hvordan tingene vi har funnet ble brukt og fungerte.

image-0.02.01.02880e5bbdb5d588bc68195e9d24369a111716043d311e7e42e6a5ae50fd8079-V

Kristina V. Birkelund forteller engasjerte tilhørere om gjenstander fra middelalderens Oslo.

Vi snakket om utstyret vi bruker når vi graver (alt fra graveskje til gravemaskin) og hvordan vi dokumenterer det vi finner – blant annet med mange digitale verktøy og metoder. Vi snakket sammen med barn og voksne om hvordan man kokte grøt i klebersteinsgryte, hvordan et lagget kar så ut, hvordan man lager en beinkam, hvordan middelalderens hus så ut, hvordan man kan datere treverk ved hjelp av dendrokronologidatering og mye, mye mer. Ikke minst snakket vi om bevaring av arkeologiske gjenstander og hvordan organiske funn fra middelalderen kan se så «nye» ut.

Det var to flotte dager på Akershus festning! NIKU ønsker å rette en stor takk til arrangørene av Oslo Middelalderfestival 2016.

IMG_20160529_172010

NIKUs arbeid på Middelalderfestivalen er over, og Tharald sykler tilbake med arkeologiske gjenstander og utstyr. NIKUs feltsykkel er en attraksjon i seg selv!

Skrevet av Kristina V. Birkelund og Egil Lindhart Bauer

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar