«22/5 Fischer sett på arbeid. Oppmåling i regn.» — 63 år gamle dagboksnotater kommer til nytte

 

Skrevet av Maria Valum

NIKU er i disse dager godt i gang med en stor utgravning i Gamlebyen i Oslo. Prosjektet er det (foreløpig) siste i en lang rekke utgravninger som gjennomføres på oppdrag fra Riksantikvaren i forbindelse med Bane NORs utbygging av Follobanen. Områdene som undersøkes ligger sentralt i Middelalderbyen Oslo, under dagens Bispegata.

Det er tidligere foretatt enkelte arkeologiske undersøkelser i området, som gir oss viktig informasjon om hva vi kan forvente å finne. En av kildene vi bruker, er Cato Engers feltdagbok fra utgravningen for Nordre tomters spor i 1954 – et jernbanespor som går i kulvert under Bispegata. Utgravningsområdet fra 1954 lå midt mellom to av feltene vi graver ut i dag, og dagboknotatene er derfor viktige for å forstå det vi finner, og hvordan vi skal tolke det. I tillegg gir dagboka et innblikk i felthverdagen, med nedtegnelser av hvem som har besøkt feltet, hvilke problemer man har støtt på, og hvilke funn som ble gjort.

Figur 1

Kartet viser plasseringen av dagens utgravningsfelt: B1, B2, A2, C og F07. Området som ble gravd ut for jernbanespor i 1954 ligger mellom felt A2 og C/F07.

 

Figur 2

Tegning av deler av utgravningsfeltet fra 1954.

Vi har allerede gjort flere funn i felt som vi kan relatere til dagboksnotatene. Blant annet har vi avdekket flere murer fra bygninger, som i noen tilfeller kan relateres direkte til funn som ble gjort under utgravningen i 1954. Enger skriver også om «små kuppelsteiner i lys brun ren sand». Både i felt A2 og F07 har vi funnet rester etter kuppelsteinsgulv eller -gater, som ligger i et lyst sandlag.

Figur 3

Kuppelsteinsgulv i lyst sandlag på felt A2. Foto: Maria Valum/NIKU.

 

edf

Trerennen i felt F07. Foto: Sara Langvik Berge/NIKU.

I felt F07 har vi funnet en godt bevart trerenne (se bilde over), som vi også gjenfinner i felt A2. I dagboka, den 24. september 1954, skriver Cato Enger: «[…] har arbeiderne tatt opp rester av en gammel trerenne med låk. Låket har en fin bladskjøt og stakeluke. Det var også dekket med never. Denne rende […] er hentet av Folkemuseet». Vi har ikke funnet noe neverdekke, men vi er sikre på at vi har avdekket den samme trerennen som Enger omtaler. Øverst i bildet under kan man se at det er et hull i jorda der trerennen har ligget. Antakelig har de dratt deler av trerennen ut av grøftekanten.

edf

Hullet i grøftekanten der trerennen har ligget sees øverst i bildet. Foto: Sara Langvik Berge.

24. september 1954 ble det også gjort funn av det som ble tolket som Bispealmenningen: «Vi har nå funnet Bispealmenningen og renset opp partiet over den. Vaslet Riksant. som vil ha den liggende til Fischer kommer fra Stavanger.» Dagen etter skriver Enger: «Etter pågang fra Jernbanen har R[iksantikvaren] gått med på at vi tar den [Bispealmenningen] opp og jeg fjerner partiene lagvis etter opptegning, fot. og beskrivelse.»

Det er tydelig ut fra de påfølgende notatene at funnet av Bispealmenningen var oppsiktsvekkende og viktig, og at det ga behov for økt mannskap og arbeidsro. Konservator ved Oldsaksamlingen og pionér innenfor den moderne bygningsarkeologien, Gerhard Fischer, nevnes oftere i dagboksnotatene etter funnet av Bispealmenningen. «30/9 Fischer kom i dag samtidig med Håkon Christie. Fischer stort sett enig med meg ang. gaten. […] Talt med Riksant. om å få Christie til hjelp her og skal skaffe et par studenter til hjelp fra Oldsaksamlingen. Fischer har også talt med […] Jernb. om å få noen dagers arb.fred her.» Fischers kone var også interessert i arkeologi, da «Fischer med frue» besøkte feltet flere ganger sammen. Det ser også ut til at hun var med og gravde: «Ved pel nr. 130 ble for en tid siden gravet ned til bunns av fru Fischer».

Vi har allerede gjort funn i felt som vi tolker som deler av Bispealmenningen. Det blir spennende å se hvor langt vi kan følge Bispealmenningen, og ikke minst hvor godt bevart den er.

Figur 6

En side i Cato Engers dagbok fra 1954.

Det er ikke alle deler av dagboksnotatene som er like enkle å tyde, og det er flere steder vi har stusset og klødd oss i hodet for å skjønne hva Enger har ment. En nedtegnelse som har gått igjen er ok. etterfulgt av et tall, eksempelvis «ok +7,15». Ut fra notatene har vi forstått at det dreier seg om notater om høyder, som et kulturlags eller en steinmurs høyde over havnivå. Etter noen runder med diskusjon og googlesøk, ble det foreslått at «ok» kunne stå for «Oslo kommune». Det viser seg at mens resten av landet har brukt «Normal null av 1954», har Oslo brukt «Normal null av 1890», gjerne kalt «Oslo lokal høyde». Først 1. januar 2015 ble «Normal null av 2000» innført for hele landet, som for Oslos del betyr at alle mål nå blir 37 cm høyere enn de var før endringa. Så den foreløpige tolkningen er at ok betegner høyde over havet ut fra lokal høyde i Oslo. Hvis det er noen som har en annen god forklaring, er vi interessert i innspill!

Kilder:

1954 Enger, Cato. Oslo Gamlebyen 1954. 10/5–15/10. GFD 160–167. Riksantikvarens arkiv.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Det lille feltet med de store små funnene

Skrevet av Ingrid Rekkavik, utrgravningsleder.

Nå er det gått tre uker siden siste blogginnlegg fra Kong Oscars gate 22, og siden da har det skjedd mye. Vi arkeologer har nå gravd oss enda en meter dypere ned i grunnen, utgravningen er nå avsluttet, og det er klart for at vårt fine lille felt nå kan bli gjort om til bosskum.

Løsningen med den gradvis synkende betongkummen har vist seg å fungere tålelig bra. Snart kan bergensere fryde seg over rene gater, når oppdragsgiver BIR fullfører sitt bossnett.

Vi har gravd oss gjennom mange ulike sand-, brann- og humuslag, som vitner om ulike faser og aktiviteter i området. Mange av funnene som dukket opp i disse lagene har vært både uventede og uvanlige.

Her på et lite område, knappe 12 kvadratmeter stort, har det dukket opp ulike gjenstander i både gull, sølv, agat og rav. Som toppen på kransekaken har vi dessuten gjort et spektakulært funn, som allerede har fått stor oppmerksomhet i media.

En gullring, intakt, med en vakker lilla ametyst i sentrum. Ut fra kontekst er det sannsynlig at den stammer fra høymiddelalderen, altså fra før svartedauden.

Ettersom funnet ble gjort helt nylig kan vi ikke si så mye om den enda, men tankene flyr jo automatisk mot hvem som bar denne ringen på fingeren. En mulighet er at den tilhørte en biskop, eller en annen høytstående geistlig.

Ametyst var nemlig mye brukt blant kirkens menn i høymiddelalderen, og hadde kallenavnet biskopsstein. Steinen ble tillagt visse egenskaper i folketroen, slik som beroligende virkning og ro til fromhet.

I laget rundt ringen ble det også funnet smale avkapp, et lite beslag, samt to synåler – alt dette i gull. Ut fra dette er det nærliggende å tro at det har vært en gullsmed på stedet. Kanskje var ringen inne til service der før den forsvant, for ringen er på et tidspunkt blitt loddet.

Gehalten er på 23 karat, som betyr at den er av nesten rent gull. En slik kostbar ring er jo så klart noe man vil ta godt vare på. Gull kan også smeltes og brukes på ny, og dette er grunner til at man så sjelden finner slike ting som dette. Så hva har skjedd her?

Forklaringen bak kan være en stor trussel i middelalderens Bergen. Det kan ha skjedd en brann. Laget like ved ringen var nemlig et brannlag, med høyt innhold av kull. Det er derfor sannsynlig at ringen har gått tapt i forbindelse med brann i området, mens den lå inne hos gullsmeden.

Men akk, enn så lenge så forblir dette bare spekulasjoner. Til vinteren vil funnene bli gjennomgått systematisk og lagt frem i en rapport, så følg med!

 

 

Publisert i Bergen, Uncategorized | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

En kanne fra Raeren

Skrevet av Per Christian Underhaug

I forbindelse med utbyggingen av BIRs bossnett-system på Nordnes gjør NIKU for tiden arkeologiske arbeider på Holbergsallmenningen. Dette arbeidet har pågått i et halvt år og begynner å gi resultater arkeologisk. Det er dukket opp flere spennende funn og stratigrafiske lag, de fleste fra etter-reformatorisk tid.

Et spesielt funn er et skår fra en kanne laget i Belgia, nærmere bestemt Raeren nær grensen til Tyskland.  Etter litt detektivarbeidet har vi funnet ut at skåret er laget en gang mellom 1584 og 1600 (http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/OK-09615#).  Produsert av Engel Kran som var en kjent produsent i sin samtid (Adler 2005:278).

Susanna_sharpen

Susanna og de eldre. Foto: Per Underhaug

Susanna og de eldre

Dekoren på skåret forteller historien om Susanna (Soshanna) og de eldre fra Daniels bok i det gamle testamentet. Historien finner sted under det jødiske fangenskapet i Babylon.

Susanna var en vakker kvinne som var gift med et høyk aktet medlem av det jødiske samfunnet i Babylon. En dag bestemmer to eldre av samfunnet seg for å forsøke å forføre  Susanna.

De gjemmer seg i hagen hvor hun pleier å bade. Når planen deres mislykkes og de ikke makter å forføre Susanna beskylder de henne for hor. Susanna nekter å føye seg tross for truslene om hor, selv om hun vet at straffen for dette er døden.

De eldre legger så frem sine beskyldninger for rådet i samfunnet og som en del av de eldste veier deres vitnemål tungt og Susanna blir dømt til døden.

Som respons til dette ber Susanna til gud som det eneste vitne til henne uskyld. Hun blir belønnet for sine bønner og gud inspirerer profeten Daniel. Han bestemmer at de eldre skal avhøres hver for seg, der har de to så ulike forklaringer at de blir avslørt.

Det ender med at Susanna går fri og de eldre blir selv dømt til døden (Smith 1993:3).

Populær historie

Denne historien var svært populær og ofte avbildet i den kristne kunsten i sen-middelalderen og renessansen (Smith 1993:3-5).

I tillegg til å fortelle en facinerende historie gir denne kannen en veldig god datering.
Skåret som ble funnet i et brannlag rett over steril undergrunn gir en datering på når disse massene ble dannet, tidlig etter-reformatorisk tid.

Dette er også samme tidsrom man har en større bybrann (1589) hvor Holbergsallmenningen ligger i dag (Helle 1982:272 ). Dateringsprøven fra dette laget er ikke ferdig analysert på dette tidspunktet, men det er sannsynlig at den vil gi datering til bybrannen i 1589.

Kilder

Adler, Beatrix. 2005. Early Stoneware Steins from the Les Paul Collection: A Survey of All German Stoneware centers 1500 to 1850. Krüger Duck Vorlag, Dillingen-Saar.

Helle, Knut. 1982. Bergens bys histore, Bind II, Borgerskapets by. Universitetsforlaget, Oslo.

Smith, Katryn. 1993. Oxford art journal, Inventing Marital Chastity: The Iconography of Susanna and the Elders in Early Christian Art. Oxford University Press, Oxford

Najonalmuseet, iventarnummer – OK-09615 (http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/OK-09615#).

Publisert i arkeologi, Bergen | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Spor etter handel mellom Bergen og Europa

Skrevet av Ingrid Rekkavik, utgravningsleder i NIKU

I Bergen er sjarmerende gamle smau og smale brosteinsgater en av de mange grunnene til at turister og lokale trives så godt. Men også en utfordring for tungtrafikk og avfallshåndtering. Derfor er byens renovasjonsselskap i gang med å lage bossnett, og heldigvis er det arkeologer som er først ute.

På mandag forrige uke ble det startet opp en ny utgravning i Kong Oscars gate, og vi er allerede godt i gang. Her skal det legges ned en dyp kum i betong, og av hensyn til sikkerhet er den allerede støpt!

IMG_0057

Planen er at vi skal grave oss nedover inni kummen, som så skal synke etter. Vi er nesten like spent på det, som på hva vi finner ut om byens historie!

Håndverkerstrøk

Feltet ligger like i utkanten av det som ofte kalles Skomakergården – et bygningskompleks for mange typer håndverk, og særlig skomaker- og garverivirksomhet. Blant de mer spennende funnene hittil er en mengde små gjenstander i bly, som kalles vareplomber.

Disse stammer sannsynligvis fra import av tekstiler. Laget rundt ser ut som et golvlag, med planker og stokker i tre. Her har det altså mest sannsynlig bodd en kjøpmann, som har importert varer fra andre byer i Nord-Europa. Det som er artig er at vi i tillegg til plombene, også har funnet fire fingerbøl og tekstilfragmenter. Dette tyder sterkt på at det også har vært skreddervirksomhet her.

IMG_0130_ed

Vareplomber minner om små mynter, som er festet til hverandre med en streng. Den ene av myntene har som regel et hull i midten, mens den andre har en nagle så de passer sammen.

Ved å bruke plomber i bly, kan avsender si noe om varen og hvor den kommer fra. Det er vanlig at den ene plaketten er preget med byvåpenet til produksjonsstedet. Samtidig får mottaker en garanti på at ingen har tuklet med forsendelsen underveis.

Mange av vareplombene vi har funnet, har fremdeles tydelige stempel eller risninger. Etter hvert kan vi forhåpentligvis si noe om hvilke denne handelsmannen i Kong Oscars gate har hatt forbindelser med.

Publisert i Uncategorized, Bergen | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Vikingtidsmykke fra Torvet i Trondheim

Under utgravingen på Torvet i Trondheim i 2016 ble det funnet en liten spenne i bronse. Vi så med en gang at dette ikke var et vanlig funn i bygrunnen, men det har tatt oss lang tid å få klarhet i hva slags spenne det er og ikke minst hvor gammel den er!

14713658_10157658214955430_8935587967456385236_n

Spennen rett etter at den ble funnet. Foto; NIKU

I området hvor spennen ble funnet var kulturlagene veldig forstyrret på grunn av de planeringene som ble utført på Torvet på 1600 og 1700-tallet. Kulturlagene var fragmenterte og kun bevart som flekker og linser samt at det var  mange strukturer gravd ned i undergrunnen. Det var derfor vanskelig å vite hvor spennebiten originalt kom fra. Flere grøfter krysset området og det var også mange stolpehull etter stolpebygde hus eller andre konstruksjoner. Stammer spennefragmentet fra noen av strukturene som var gravd ned i undergrunnen for så å ha blitt rotet opp? eller fra kulturlag som ble delvis fjernet når Torvet ble anlagt i 1681?

Da61135_NIKU_1682

Området etter opprensing. Midt i bildet går det en grøft øst-vest som krysses av en grøft som går tilnærmet nordnordøst-sørsørvest. I grøften nærmest fotografen er det flere stolpehull. Foto; NIKU

Vi har fortsatt ikke fått noen dateringer fra stolpehullene og grøftene, de stolpehullene og grøftene som vi fant daterende gjenstander i ser ut til å kunne dateres til 1200-tallet.  Kanskje stammer stolpehullene fra hus som stod i området før området ble brukt som åkermark i middelalderen.

Ettersom spennen ble funnet i restene av dyrkingslaget i et område hvor vi hadde få andre daterende funn var vi lenge usikre på hva slags spenne det dreide seg om. Bilder av spennen har gått ut til mange eksperter i hele skandinavia uten at noen kunne si sikkert hva dekor det var eller hvor gammel spennen var.

dsc2401.jpg

Spennen før rens. Foto: Ellen W. Randerz, konserveringslaboratoriet ved Vitenskapsmuseet.

Dekoren på spennen består av sammenflettede båndmønster som er like på hver sin side at et sentralt bånd. Ingen av oss som jobbet på utgravingen hadde sett noe lignende, og det samme sa flere av ekspertene. Mange kom med gode forslag til hva slags stil det kunne være, et av forslagene som gikk igjen var at det var en form for borrestil. Borrestilen har fått navn etter det svært rike gravfunnet i Borrehaugen i Vestfold, denne graven dateres til tiden rundt 900 e.kr. Tilslutt fikk vi bekreftet vår mistanke når James Graham Campbell ved University College of London kunne fastslå at det dreide seg om en form for borrestil.

_DSC2471

Spennen etter rens. Foto: Ellen W. Randerz, konserveringslaboratoriet ved Vitenskapsmuseet.

Han kunne også fortelle oss hva slags form for spenne det var, spennebiten fra Torvet er en del av en tungeformet spenne. Dette er en form for spenner som ikke er så vanlige, faktisk har vi bare funnet en eneste tungeformet spenne i samlingene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, mens Kulturhistorisk museum i Oslo har ihvertfall fire stykker. Jan Petersen skriver i Vikingetidens smykker fra 1928 at han kjenner til 8 slike spenner i Norge, noen nye er det nok funnet siden den tid, men sannsynligvis ikke særlig mange. I Sverige er det funnet noen spenner av denne formen i Birka, men typen ser ut til å være vanligere i Danmark og i Baltikum. Spennetypen er vanligst i gravfunn så det kan være at den kommer fra et overpløyd gravanlegg i området, men det kan desverre ikke bli annet enn spekulasjoner.

web_hent_bilde

Tungeformet spenne fra Bu i Ullensaker dekorert i Jellingestil. Foto; Unimus.

Borrestilen dateres vanligvis til 850-950/980 e.kr. men vår spenne stammer sannsynligvis fra 900-tallet ifølge eksperten. Stilmessig er altså spennen eldre enn Trondheim (om man skal tro på sagaene), arkeologisk derimot vet vi jo at det har vært aktiviteter på Nidarneset tilbake til bronsealderen. Det er flere spor i området rundt Torvet som tyder på at det har vært bosetning der tilbake til romertid. Hvorvidt spennen havnet i bakken på Torvet før eller etter 997 når Olav Tryggvasson grunnla byen får vi desverre aldri vite, men det er forlokkende å tenke på at noen kanskje mistet spennen i forbindelse med et besøk på Øyratinget eller i Kaupangen i vikingtiden. Det er tidligere funnet to gjenstander som er dekorert med borrestil i bygrunnen i Trondheim, begge to helt nede mot bunnen av kulturlagene i likhet med spennen fra Torvet.

Tongue-shaped brooch; gilt copper alloy; high relief Borre style ring chain and interlace on front; plain border; back tinned; pin fittings; traces of iron pin and grass stems in corrosion; slightly bent.

Tungeformet spenne dekorert i borrestil fra British Museum

http://www.britishmuseum.org/research/collection_online/collection_object_details/collection_image_gallery.aspx?partid=1&assetid=86710001&objectid=63740

Borrestilen er i seg selv en ganske spesiell stil som av enkelte tolkes som å ha et østlig hovedsenter, andre forskere ser båndflettingene som uttrykk for en nordengelsk innflytelse. Det har blitt foreslått av borrestilen kan settes i sammenheng med de russiske vikingehøvdingedømmene Gardarrike med hovedseter i Novgorod (som de kalte Holmgard) og Kiev. Enkelte forskere har tolket stilen som uttrykk for skandinavisk tilhørighet i områdene rundt østersjøen. Fra sagaene vet vi at det var gode kontakter mellom Trondheim og Gardarrike og herskerne der i vikingtid og tidlig middelalder. Olav den hellige dro til Novgorod når han ble jaget ut av Trøndelag i 1027 og ble godt mottatt der. Når han returnerte til Norge før slaget på Stiklestad i 1030 satte han igjen sønnen sin hos fyrsten der. Senere ble sønnen hentet til hvor han regjerte som Magnus den gode. Kanskje er spennen fra Torvet og de andre gjenstandene dekorert med borrestil funnet i bygrunnen et spor etter disse gode kontaktene. Muligens ble spenne som gravlagt sammen med eller mistet av noen som kom til Trondheim etter å ha reist på handels eller vikingtokt i Austerveg!

 

Publisert i archaeology, arkeologi, Arkeologi på Torvet, dyrkningslag, Trondheim, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«Hvorfor bodde de under jorden?» Erfaringer fra direkteformidling tilrettelagt for barn fra en arkeologisk undersøkelse i Trondheim.

Figur4_1-1

Det osteologiske materialet ligger klar i påvente av besøk fra barna. Utstilt var menneske hodeskalle, samt ulike rørbein, ett barn og forskjellige dyrebein, inkludert sau/geit, hest, ku og fugl. Foto: Anna Klintberger Wändahl / NIKU

Skrevet av Monica Fridén-Rolstadaas, Anna Helena Petersén og Nina Walter.


Når det kommer til formidling
har vår holdning vært at det å presentere foreløpige tolkninger og hypoteser, så fremt de er forankret i faglige resultater, er en mulighet som skal benyttes. Responsen så langt har vært enorm, ikke bare fra det lokale Trondheimspublikumet, men også fra nasjonal og internasjonal media.

En gruppe som vi har vært spesielt opptatt av å formidle arkeologenes arbeid til, er de som ikke umiddelbart er del av nyhetsflommen som finnes i de forskjellige medieplattformer som er integrert i samfunnet og i vår hverdag.  Barn i alderen ca. 3 – 10 år. For å nå frem til barn er det nødvendig å bruke direkteformidling og fortelling  som kanal for å få vekket barnas interesse og evne til refleksjon og undring, uansett i hvilket fagområde det gjelder.

 

Fugur2_1

Tegning fra et barn som viser hvordan barnet oppfattet utgravningsområdet, med telt og området inni teltet. Bland annet er pallen med målestokk framstilt.

 

Hvorfor er det viktig å tilby historie- og kulturformidling for barn?

Noen av de viktigste begrunnelsene for å tilby historie- og kulturformidling til barn er at de gjennom dette kan utvikle kunnskap om kulturminner, om kulturen de befinner seg i, og også om selve arkeologifaget. De kan få en forståelse for at de kulturminnene vi har ikke kan gjenskapes dersom de ødelegges, at de er en ikke-fornybar ressurs, og at de dermed er av stor betydning for vårt samfunn. Kulturell forståelse og kompetanse kan bidra positivt i barns identitetsdannelse, og kan hjelpe de med å møte ulike utfordringer i samfunnet.

Det er påvist at yngre barn først og fremst har interesse for det som finnes i lokalmiljøet de befinner seg i (Pettersen 2003:15).  I Rammeplanen står det: «Gjennom arbeid med nærmiljø og samfunn skal barnehagen bidra til at barna […] blir kjent med og deltar i samfunnet gjennom opplevelser og erfaringer i nærmiljøet» (RP 2011:47). Konklusjonen er altså at man bygger på den naturlige nysgjerrigheten barna har, og utforsker kulturminner i nærområdet sammen med dem.


Formidlingsprosjekt i Søndregate: metode, strategi og arbeidsmåte

Formidlingsmetodene må være tilpasset publikumet og de individuelle forutsetningene deltakerne har. I vårt opplegg fokuserte vi på barnehagebarn fra treårsalderen, til skolebarn i tredje klasse. Ettersom det er store forskjeller mellom en treåring og en tiåring varierte opplegget litt med hensyn til hvilken barnegruppe vi forholdt oss til, og hjelpen barna fikk av personalet under aktivitetene ble tilpasset. Erfaringene vi gjorde ved gjennomføring av opplegget viste at det fungerer godt for barn i varierende aldersklasser.


Gjennomføring

Introduksjon av temaet

For å introdusere emnet til barna begynte vi med å stille noen generelle spørsmål omkring hva arkeologi innebærer. Målet var ikke bare å introdusere dagens tema, men også å avklare hvilke forutsetninger og hvilke kunnskaper om emnet barna allerede hadde, slik at opplegget kunne tilpasses det enkelte individ.

Responsen vi fikk varierte noe, men generelt sett fantes det stor interesse blant barna. Samtidig virket det som de fleste barnehagebarn ikke kjente så mye til arkeologi og kulturminner fra før. Én skoleklasse hadde blitt forberedt på forhånd av læreren, og på grunn av dette var barna allerede nysgjerrige.

Figur3-2

Illustrasjonen av barn under potteskårpuslespill. Foto: Anna Klintberger Wändahl / NIKU

 

Visning av utgravningsområdet

Etter introduksjonen ble selve utgravningsarealet vist frem til barna. Her kunne de oppleve hvordan det ser ut under jordoverflaten, og de fikk høre historiene som kulturminnene kan fortelle arkeologene. Spesielt sterkt inntrykk på barna gjorde lukteprøvene fra en avfallsbinge med latrinefyll. Et spørsmål som ofte ble stilt av barna i etterkant var «hvorfor bodde menneskene i fortida under jorden?», og det viste seg å være veldig vanskelig å forklare dette slik at barna kunne skjønne sammenhengene.


Lek: å bli kjent med funnene

Vi bestemte oss for å gi barna muligheten til selv å være aktive gjennom tilrettelagte lekesituasjoner. Den første planlagte leken omhandlet graving og vasking av funn. Barna kunne selv grave ut funn med profesjonelt verktøy, vaske dem, og sette dem i tørkekurvene. Ved siden av «vaskearealet» ble det utstilt noen funn fra utgravningen, og den som hadde lyst kunne høre litt mer om de enkelte funnene. Vi prøvde å strukturere det fysiske miljøet innen de gitte rammene vi hadde slik at det inspirerte barna til samhandling og estetisk utforskning (etter Reggio Emilias pedagogiske filosofi blir barn også inspirert og påvirket av det fysiske miljøet de befinner seg i).

Småbarna var veldig aktive i denne leken, mens med skolebarna fokuserte vi mer på å ha samtaler om funnene. Barn fra alle aldersgrupper ga uttrykk for at det var spennende å få ta på funnene og å gjette hva gjenstandene kunne ha vært før de gikk i stykker og kom under jorden.


Bruk av det osteologiske materialet ved formidling

Det osteologiske materiale funnet ved arkeologiske undersøkelser er en flott kunnskapskilde, et unikt kildemateriale som kan lære oss om hvordan mennesker levde for flere hundre år siden. Det er viktig for barn å utvikle et forhold til hvor de kommer fra – hvem har bodd her før, og hva kan vi lære av dem? Den beste måten å lære om dette er å se på de fysiske levningene vi har; det som er etterlatt av mennesker.

 Bein er lik med død, uansett om det gjelder mennesker eller dyr. Døden tilhører vår hverdag, på godt og vondt. Det å snakke med barn om døden har i dagens samfunn blitt tabubelagt, og er forbundet med en rekke bortforklaringer.  Det å være åpen om hva som skjer med levende vesener etter at døden inntreffer bør komme helt naturlig for oss mennesker. «Døden er et sammenbrudd, derfor må vi bli åpne overfor den, derfor må barna lære døden å kjenne, og derfor må den snakkes ut om, og derfor må vi gjenvinne de ritualene som gir døden mening» (Wyller 1994:168). Dette ble ett av temaene for utgravningens formidlingsdager; hvordan vise barn skjelettdeler på en fin og lærerik måte. Temaet ble også diskutert med noen av lærerne, som i utgangspunktet var skeptiske til å vise barneskjelett til barn i niårsalderen. Det ble til slutt bestemt at utgravning av graver var en såpass stor og viktig del av det arkeologiske arbeidet som ble gjort på utgravningen, at det osteologiske materialet måtte vises fram.


Var mammaen lei seg når barnet døde?

Forskjellige dyrebein, inkludert beinelementer fra ku, fugl, sau/geit og hest ble plassert på et bord. Det samme ble beinelementer fra mennesker; både voksne og ett nesten-komplett artikulert spedbarn. En gruppe på sju elever i niårsalderen kom nesten løpende bort til bordet og smilte fra øre til øre. «Hva er det?» var et gjentagende spørsmål mens de pekte på de ulike beinelementene.

Å fortelle barn om dyrebein går veldig lett, da de fleste har spist enten kylling, koteletter på sommeren, eller sau. De kunne fortelle om alle de ulike beinelementene de hadde funnet enten på stranda eller i skogen med sine besteforeldre. Barna fikk ta og kjenne på dyrebeinene, og dette ble gjort med stor iver. Så oppdaget de barneskjelettet, og alle ble helt stille når de fikk høre hva det var. Så begynte spørsmålene: «hvor gammelt var barnet da det døde», «hvorfor døde barnet», «var mammaen lei seg når barnet døde» – alle spørsmål som man kan forestille seg at barn tenker på kom som perler på en snor. Man kunne se at barna ikke var skeptiske til skjelettet, men derimot veldig interesserte i hva som skjer når man dør. De kunne alle fortelle om en slektning som hadde dødd, og hvordan det føltes. «Jeg mente at døden ville være skummel. Tine protesterte og sa at den var trist» (Wyller 1994:167).

At det lå et voksent kranium på bordet var kjempespennende. Dette var en gyllen mulighet til å lære barna å kjenne sin egen kropp, i alle fall sitt eget hode. Det ble vist hvordan man kan se kjønn på forskjellige steder på hodet, dette likte barna tydeligvis da de gikk og kjente på hverandres bakhode.  «Et skjelett… er en sikker interessevekker» (Pettersen 2003:32), og burde virkelig brukes til å holde nysgjerrigheten ved like.

 

Figur5_1

Til høyre vises barna under potteskårpusling. Midt i bildet kan det sees to skjelett, og helt i venstre ser vi hvordan prosjektlederen viser bæsj til barna.

 

Lek: Potteskårpuslespill

Ved den siste stasjonen fikk barna mulighet til selv å undersøke potteskår og lime dem sammen. Vi hadde kjøpt inn kopper og kar fra lokale bruktbutikker, knust gjenstandene, og samlet skårene i esker. Her kunne barna i gruppearbeid utforske hvordan man håndterer funn, og erfare at arkeologi ofte har mye å gjøre med puslearbeid.

Barna var veldig ivrige i denne leken. De klarte å mestre utfordringene og var stolte over å kunne ta med et fint produkt hjem.


Refleksjon

Avslutningsvis ba vi noen barnegrupper om å gi oss respons på hva de hadde opplevd hos oss og hvordan de likte opplegget. Noen tegnet bilder, andre skrev korte setninger. Om man ser på de tegningene og beskrivelsene som barna kom med etter å ha fordøyd opplevelsene fra utgravningen, så er det påfallende at de fleste nevner «skjelett» eller har tegnet ett skjelett. Det er tydelig at formidlingen av det osteologiske materialet har gjort et positivt inntrykk på barna. Flere tegnet også arkeologene som arbeidet, kirken vi har funnet, og kong Olav Haraldsson.

Figur6_1

Barnet tegnet kirken som den kunne ha sett ut i fortida. I tillegg stilte barnet interesserte spørsmål som viser at barnet reflekterte i etterkant over det opplevde.

Målet med denne oppgaven var
på den ene siden å inspirere barna til å reflektere over det de opplevde, og på den andre siden å få tilbakemeldinger som vi kunne bruke for å utvikle og tilpasse opplegget ytterligere.

 

 

 

 

 

 

 

 

Avslutning

Utgravninger og arkeologisk feltarbeid kan sammenlignes med såkaldte «pop-ups»: De er ferskvare og eksisterer kun en begrenset periode. Den direkteformidling vi praktiserer står ikke i motsetning til bearbeidede forskningsresultater, men er i stedet en dialog mellom oss og omverdenen som inkluderer alle aldre. Vår erfaring er at miljøene utenfor er like interessert i å få beskrevet prosessen frem mot de endelige resultatene, som de er i formidlingen av resultatene i seg selv.

 

Referanser

Pettersen, J. R.
2003 Med fortida i handa, arbeid med barn og lokalhistorie. N. W Damm & Søn.

Wyller, T.
1994 Livet, døden og barna. I: Døden på Norsk, O. Aagedal, (red.), ad Notam Gyldendal, Oslo.

Andre kilder

Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver

Image | Postet den by | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

En jólefortelling

baglermerker_cropped

Tre av fire blymerker funnet ved Follobaneprosjektet. Foto: Sara Langvik Berge/NIKU

Våren 2016 ble det funnet tre merker av bly i en bygning inntil Bispegata i Oslo. Konstruksjonen hadde ikke ildsted og er tolket som et lager eller en bod. I gulvlaget, som er stratigrafisk datert til omkring 1200, ble det funnet tre merker på størrelse med en mynt. En fjerde ble oppdaget under røntgen av metallgjenstandene fra utgravningen. Merkene er preget på en side, og motivet er likt på alle fire: en bispestav, to rosetter og tre kuler. Hva merkene er og hvordan de havnet der, vet vi ikke. Historien under er kanskje like sannsynlig som noen annen:

Skrevet og fantasert av Sara Langvik Berge

Vintersolverv år 1200: Det var kveldstid noen dager før jól at Lars Torsson, en av bisp Nikolas’ oppurtinistiske noviser, var sendt ned til lagerbygningen som lå ved Biskopsallmenningen for å hente en sekk med korn. Jóle-natta nærmet seg, og etter midnattsmessen natt til 25. desember var det tid for å bryte fasten som hadde pågått hele advent. Grisen skulle slaktes dagen etter slik at den skulle få nok liggetid i saltet, og nå skulle det bakes brød og lage gildemat de siste dagene før jól.

Det hadde vært en lang og kald høst, og mens Lars hutret seg ned mot Biskopallmenningen i snøfokket tenkte han på griseribba som han snart skulle få sette tennene sine i. I et av smugene i Vestre strete fikk han øye på Magnus Dagsson, som var ute i et lite ærend. Den høye og ulenkelige bagleren satt og balanserte på en skitastokk, men rett som det var deiset han i bakken. Lars kom til og hjalp han opp igjen på stokken. Da oppdaget han at Magnus nok hadde tjuvstartet på jóleølet, selv om det var strenge regler mot sånt. Lars, som selv var svak for godt brygg, så gjennom fingrene med Magnus’ lille førjulsfyll og hastet videre ned til lagerbygningen.

Da han nesten var fremme syntes han at han hørte et smertehyl, og han stanset for å lytte. Han kunne ikke høre noe mer, og antok at det var lyden av vinden som ulte rundt hushjørnene. Redd for skrømt var han også, for selv om landet var aldri så kristent blitt, var gjenferd, uvetter og troll likevel ute i de svarte midtvintersnettene, slik de hadde vært i all fortid. De raste vel bare enda verre nå når rådveldet deres var brutt, og gode kristne hadde sluttet med å tjene dem med blot og påkalling. Spesielt i juletiden måtte kristent folk passe seg. Folk hadde signet hus og uthus med vievann og tjærekors, og slikt kunne påkalle vreden til den ufyseligste av uvetter. Lars korset seg og fortsatte.


oslovinter

Et snødekt Oslo i middelalderen. Illustrasjon av Harald Nygård.


Da Lars skulle låse opp døra til lageret oppdaget han at han slettes ikke var den første på stedet denne kvelden. Døra var brutt opp, og innenfor lå et lagget kar med sild veltet utover gulvet. Alle visste at dette var biskop Nikolas’ lager, både for eget forbruk og for varer som skulle byttes på kontinentet. Lars tente en fakkel for å få oversikt og så at deler av beholdningen manglet. På gulvet lå det tre brutte vareplomber og en tom flaske som av lukten å dømme hadde inneholdt hausbrand, brennevin ment som medisin for bispens urolige mage.

800px-monk_sneaking_a_drink

Den opportunistiske novisen Lars Torsson forsyner seg av bisp Nikolas’ vinbeholdning.

Først tenkte Lars at han måtte forte seg å varsle biskopen, men etter å ha vurdert situasjonen nøye, kjente han jo at han var både våt på beina og kald langt inn til margen. Det kunne kanskje ikke skade og få i seg varmen først, tenkte han, og satte seg ned på en uåpnet sekk med hermelinpels. Sekken var en av opprinnelig fire sekker som på grunn av birkebeinernes lille vi-sitt samme år ikke hadde kommet seg til biskopen i Danmark, hvor de skulle byttes mot litt vel fortjent luksus. De tre andre sekkene var nå borte.

Der han satt i det ferske åstedet, kom han på at det skulle være et nylig ankommet fat med vin lagret bak i lokalet. I følge gjeldende teorier om næringslære var vin varmt og tørt, og hva kunne vel være en bedre måte å komme til hektene på etter den strabasiøse turen han nettopp hadde hatt ned til Biskopallmenningen? Dessuten fortjente han vel også en liten jólepåskjønnelse. Skylden kunne legges på innbruddstyven, som Lars nesten var sikker på at var halvfulingen Gorm.

Mens han satt der med en trebolle full av vin, plukket han opp blyplombene som lå på tregulvet. De hadde biskopens merke på den ene siden. Biskop Nikolas hadde ved en anledning oppholdt seg i Danmark grunnet en aldri så liten bannlysning, og der hadde han dannet Baglerpartiet i kampen om kongemakten. Baglerne fikk sitt navn fra bagallen, ordet for bispestav. Ballene, som også var avbildet på merkene, tilhørte St. Nicholas. Dette var lenge før St. Nicholas ble til julenissen, så mer tenkte han ikke over den saken. Plutselig mistet han det ene merket, og det forsvant i en sprekk mellom trebordene. Han tyllet i seg vinen, fylte opp på nytt, og svelget unna. Det var på tide å varsle biskopen om innbruddet.

halvfuling

Er halvfulingen Gorm den skyldige?

I det Lars passerte smuget i Vestre strete der han tidligere hadde truffet på Magnus Dagsson, oppkomlingen fra Toten, hørte han grusom stønning og fortvilte rop. Litt redd det kanskje kunne være et utburd som var på jakt etter en rygg å henge seg fast på, sa han fort «Eg døyper deg på ei von, anten Kari eller Jon» og korset seg. Da han kom nærmere ble han lettet over å se at det bare var Magnus som lå og kavet i den brune snøen. Smertehylet Lars t hadde hørt tidligere kom av et ublidt møte mellom Magnus og galten som gikk rundt på parsellen, og som etter denne hendelsen ga Magnus økenavnet Einball. Mesteparten av utstyret var heldigvis berget, og denne gangen tok Lars seg tid til å hjelpe Magnus helt inn under tak. Han forsynte seg av en skål jólebrygg som stod på bordet som takk for hjelpa, han hadde tross alt vært vitne til rystende saker denne vinternatta.

top_pig_origins

Nøttespisende julegris


Den etter hvert så beduggede novisen fant veien tilbake til bispeborgen. Nå hadde det snødd så mye at sporene av de få som hadde vært ute denne kvelden, inkludert innbruddstyven, var borte. Lars nikket kort til abbed Egil Gjøransson som passerte han i gangen, men prøvde så godt han kunne å unngå konversasjon. Han ville nødig bli fersket i synd.

img_1112

Boltenøkkel. Foto: Sara Berge Langvik/ NIKU fra http://www.instagram.com/niku_archaeology

Biskopens menn ble varslet om innbruddet i lagerbygget, og fikk rapport om at det manglet tre sekker hermelinpels, en flaske brennevin og antakelig noe vin. Hvor innbruddstyven hadde tatt veien, var ikke mulig å si, da snøen og vinden hadde slettet alle spor. Smeden ble satt til å ordne ny boltelås til lagerbygningen slik at det igjen skulle være mulig å stenge døra for uvedkommende.

Endelig var tiden kommet, og Lars Torsson gikk med de andre novisene, prestene, abbedene og resten av kirkelyden til midnattsmesse i St. Hallvardskatedralen. Ute var det en isende vind, og Lars sa til Abbed Egil Gøransson at det kanskje kunne ha vært mulig å forbinde bispeborgen med domkirken via bro eller korridor over Nordre strete, slik at en slapp å gå ut når det var så kaldt. Det eneste svaret han fikk var et intetsigende blikk. Koret i kirken strålte i lys fra alle staker og lysgreier som kirken eide. Det var kaldt, men de som hadde plassen sin lengst fram fikk stå på bjørneskinnsfeller. I det Lars gikk inn noterte han seg at også bagler-Magnus hadde karet seg til kirka, han sto tett inntil bakerste veggen og var litt grå i ansiktet. I hånden knuget han et lite merke av bly, men dette var det bare Gud som kunne se. Hadde han dårlig samvittighet for noe?

img_8283

Smørspade med teksten «fub». Foto: Sara Langvik Berge/ NIKU fra http://www.instagram.com/niku_archaeology

Etter midnattsmessen satte alle seg til bords i bispeborgen. Det var tid for å bryte fasten med årets viktigste etegilde. På bordet sto det kunstferdig utformede surdeigsbrød, lefser og flatbrød, fiken og svisker, rotstuinger og svære fat med pølser. Det var boller med sodd, trefat med smør, griseribbe, og ikke minst store mengder med jóleøl. Etter at biskop Nikolas hadde signet maten, kunne de forsyne seg i tur og orden.

Adventsfasten må ha vært en alvorlig øvelse i selvtukt for de som hadde tilbredt jólefesten, og det var nå på tide å spise bordet rent. Lei som folk var av å bare spise fisk, var ribba det første som forsvant. Den ble skyllet ned med vekselsvis øl og vin, og stemningen ble lett og god. Innbruddet noen kvelder i forveien var for lengst glemt. Mens forsamlingen var opptatt med å se på den engelske narren Thomas og hans gjøglerier, klarte Lars i et ubevoktet øyeblikk å risse inn runene “fuþ” på smørkammen. Den sendte han videre til den blyge novisen Stefan Skallagrimsson, som rødmet over den skamløse teksten. Når gildet led mot slutten, reiste Abbed Egil seg og takket for maten. Takksigelsen gikk til Gud, men også til Magnus Dagsson som dagen etter vintersolverv hadde forært biskopen og hele hans følge sin aller beste gris til jól.

SLUTT

Denne historien er ikke sann, men det kunne den ha vært. De omtalte gjenstandene er virkelige funn fra Follobaneprosjektet og alle karakterene er basert på virkelige personer fra fortid og nåtid. 
Publisert i Gamlebyen i Oslo, Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dyrkingslagene på Torvet i Trondheim

Av Silje Sandø Rullestad, Feltleder Torvet i Trondheim

4 november, etter 24 uker i felt, var det på tide å avslutte årets utgravning på Torvet i Trondheim. Værgudene var tydeligvis også enige i dette, og sørget for snø og kuldegrader de siste dagene, noe som gjorde innspurten ekstra utfordrende. Men med iherdig innsats fra feltarkeologene fikk vi undersøkt en god del stolpehull, groper og grøfter som dukket opp ned mot den naturlige undergrunnen, og det blir veldig spennende å se nærmere på hva disse representerer, og hvor gamle de er.

Vi undersøkte også fossile dyrkingslag som var bevart på deler av feltet, særlig i sør og i nord. I hjørnet i sørøst, inn mot Presidentveita, har den naturlige undergrunnen et søkk, og her var dyrkingslaget opp mot 0,7 meter tykt.

Fossile dyrkingslag er enkelt forklart gammel åker eller pløyejord som har blitt til gjennom at andre aktiviteter har avsatt nye lag over den gamle åkeren. Slik har den gamle åkerjorda blitt liggende beskyttet av de yngre lagene.

img_4565

Funn av dyrkingslag fra andre steder i byen som Nordre gate og Thomas Angells gate, har gitt dateringer tilbake til 1000-1200-tallet, det vil si at områdene har blitt dyrket i tidlig middelalder. Dyrkingslaget på Torvet ser ut til å ha en sluttfase på 14-1500-tallet ut fra funnene som ble gjort i det og i lagene som lå stratigrafisk over, men vi vet foreløpig ikke nøyaktig når dyrkingen begynte. Under forundersøkelsen i 2014 ble det gravd fem grøfter på Torvet. En dateringsprøve fra grøften lengst sør daterte dyrkingslaget til 1440-1620 AD. Årets utgravning antyder at den eldste fasen av dyrkingen er mye eldre enn dette. Ved fjorårets undersøkelse av den nordøstre kvadranten ble det funnet pløyespor som ble datert til 1500-tallet. Dyrkingssporene fra årets undersøkelse er nok eldre enn dette, ettersom de ble funnet under stedvis tykke dyrkingslag.

Vi fant flere flotte gjenstander i dyrkingslaget, blant annet et vakkert spinnehjul i kleberstein, en kniv, deler av baksteheller, fragmenter av en beinkam, keramikkskår og bryner. Keramikkskårene er datert til 12-1300-tallet og blant annet keramikk produsert i Toynton All Saints, Lincolnshire i England. Dette er nok gjenstander som folk har mistet eller kastet i åkeren, eller de kan ha blitt pløyd opp fra eldre lag under.

Et dyrkingslag er mye mer spennende enn det kanskje kan høres ut som, i hvert fall for oss arkeologer. Det inneholder ikke bare gjenstander som folk har mistet eller kastet, men også mange usynlige spor etter fortidens mennesker. Naturvitenskapelige prøver, som makrofossiler, pollen og mikromorfologi benyttes for å kartlegge bestanddeler som nedbrutt gjødsel, pollen og frø fra plantene som vokste i åkeren og i nærheten, og analyser av dette kan gi informasjon om hva som ble dyrket og hva slags vegetasjon som fantes i området. I tillegg vil C14-datering av kull fra de nederste nivåene av dyrkingslaget kunne fortelle oss når Torvet først ble tatt i bruk som dyrket mark.

kjell-snitter-kokegrop

Under dyrkingslagene fant vi en god del stolpehull, grøfter og pløyespor, samt to kokegroper. Kokegroper er et kulturminne som man ofte finner ved utgravninger i Norge, og de opptrer oftest i perioden 0-600 e. Kr. https://no.wikipedia.org/wiki/Kokegrop. Innenfor «byen» mellom Nidelven og Prinsens gate er det ikke like vanlig å finne kokegroper, kun fem-seks stykker er registrert tidligere og har blitt datert til perioden mellom 300-600 e.Kr. Det blir spennende å se hvor gamle kokegropene på Torvet er!

gruppebilde

Nå har vi flyttet arbeidet inn i NIKUs varme kontorlokaler, og skal i tiden fremover jobbe med å få en oversikt over det vi har funnet gjennom flere måneder med flittig graving på Torvet i Trondheim. Vi har en stor mengde med data, foto, funn og prøver som skal registreres og systematiseres, slik at vi til slutt kan danne oss et større bilde som forteller oss hvordan området har blitt brukt gjennom en periode på flere hundre år. Følg med utover vinteren for flere oppdateringer av resultater fra utgravningen på Torvet 2016!

Publisert i archaeology, arkeologi, Arkeologi på Torvet, brønn, dyrkningslag, keramikk, Trondheim, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Er mange metallsøkerfunn en indikator på større arkeologiske strukturer?

Skrevet av Manuel Gabler, Lars Gustavsen, Monica Kristiansen, Erich Nau (NIKU),Christer Toning, Ragnar Orten Lie, Vibeke Lia (Vestfold fylkeskommune) og Immo Trinks, Klara Sauter (LBI ArchPro)
Metallsøkerfunn fra Sandene. Foto venstre: Betalingsgull, Leif G. Christiansen; Foto høyre: Dirhemklipp, Leif G. Christiansen.

NIKU har i samarbeid med Vestfold fylkeskommune undersøkt to gårder med geofysikk for å sammenligne dem med metallsøkerfunn.

Metallsøking har i de siste årene blitt en populær hobby, og har bidratt til å få frem unike løsfunn og hittil ukjente steder av arkeologiske interesse. Men metallsøking kan også gi store utfordringer for kulturminneforvaltningen.

Utover håndtering av de forholdsvis store funnmengdene som blir levert inn, er en kanskje viktigere problemstilling hvordan de funngivende lokalitetene skal registreres og forvaltes videre. Gjeldende praksis hos forvaltningsorganer slik som Vestfold fylkeskommune, er at man anser et funnsted som automatisk fredet etter at et visst antall funn er gjort.

Siden denne informasjonen er offentlig tilgjengelig vil en slik registrering tiltrekke seg nye metallsøkere i tilgrensende områder, noe som igjen fører til at grensene for funnene ofte må utvides og justeres for å dekke nye funn. Etter hvert kan dette føre til at hele åkerområder blir fredet.

Metallfunnene som innhentes ved hjelp av metallsøking kommer fra pløyelaget, og indikerer gjerne at arkeologiske strukturer er i ferd med å ødelegges av jordbruksaktivitet som pløying eller drenering. Selv om det finnes mengder av løsfunn i pløyelaget er det imidlertid ingen garanti for at de arkeologiske strukturene, som funnene åpenbart stammer fra, er bevart under bakken.

Eksperimenter har vist at gjenstander som har havnet i matjordslaget som et resultat av pløying, kan ende opp langt unna sitt opprinnelige opphavssted. Dette kan igjen bety at distribusjonskart laget på grunnlag av metallsøk ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av situasjonen under bakken.

En viktig oppgave for forvaltningsmyndighetene i slike tilfeller er derfor å kunne bekrefte eller avkrefte om det er arkeologiske strukturer under bakken, for på denne måten å kunne avgrense funnstedene med en viss grad av sikkerhet.

Bruk av tradisjonelle arkeologiske metoder, og da som oftest ødeleggende undersøkelsesmetoder som maskinell sjakting eller flateavdekking er ikke anbefalt ut i fra et kostnads- og bevaringsperspektiv, siden strukturene i størst mulig grad skal bevares under bakken. Spørsmålet er derfor om inngrepsfrie metoder slik som georadar kan kartfeste det som måtte befinne seg under bakken, og kanskje også si noe om de arkeologiske strukturenes bevaringsgrad.

Fikk støtte til geofysiske undersøkelser

Med denne problemstillingen som bakteppe, søkte Vestfold fylkeskommune tidligere i år Riksantikvaren om midler for å gjennomføre geofysiske undersøkelser på to svært funnrike områder, ved gårdene Auli og Sandene i henholdsvis Tønsberg og Larvik kommune.

De to casene har hatt en sammenliknbar utvikling når det gjelder antall og typen funn som er gjort. De er begge tidligere kjente lokaliteter i topografisk arkiv og Askeladden. De er ekstensivt dyrket og grøftet, og var i likhet med de fleste av Vestfolds mange kulturminneområder, ikke viet spesiell oppmerksomhet i forvaltningen, inntil fylkeskommunen fra 2014 mottok mange og til dels eksklusive funn herfra.

Riksantikvaren bevilget støtte til prosjektet og NIKU ble engasjert for å utføre feltundersøkelsene. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med Ludwig Boltzman Institute for Archaeological Prospection and Virtual Archaeology (LBI ArchPro) fra Wien.

Feltundersøkelsene fant sted i begynnelsen av oktober og ble gjennomført ved hjelp av et motorisert radarsystem (16-kanal MALÅ Imaging Radar Array -MIRA– http://www.guidelinegeo.com). Systemet består av 17 radarantenner i en boks foran et terrengkjøretøy, der antennene er plassert med 10 cm mellomrom.

Hvert sveip systemet tar dekker altså rundt 170 cm. Systemet kan føres over åkerområdene med ca. 8 km/t hastighet, noe som gjør at vi kan undersøke et sted mellom 2 og 5 hektar (20-50 mål) per dag, avhengig av forholdene. Dette gjorde at de to områdene, som til sammen måler ca. 10 hektar kunne undersøkes i løpet av to dager i felt.

mira

Figur 1: MIRA på Sandene med bautasteinen i bakgrunnen. Foto: Klara Sauter/LBI ArchPro

Under prosessering av rådataene, genereres det såkalte dybdeskiver. Georadardata inneholder informasjon om den geofysiske responsen i jordsmonnet i tre dimensjoner, og dybdeskivene består av horisontale snitt gjennom datasettene. De viser på et intuitivt vis sammenhengen mellom ulike geofysiske egenskaper i plan, og gjør det lettere for arkeologene å tolke de innhentede dataene.

Fem ukjente gravhauger ved gården Auli

Ved gården Auli er det ved hjelp av metallsøker blant annet gjort funn av en mynt fra 1000-tallet, diverse spenner, vektlodd og et sverdhjalt. I tillegg er det gjort overflatefunn av smieslagg og gjenstander av kleberstein. Funnenes datering spenner fra romertid til middelalder.

Georadardataene fra åkeren viser fem til nå ukjente gravhauger, samt trolig restene etter hus i form av en veggrøft. Gravhaugene ligger relativt spredt. I tillegg til disse strukturene ble det også observert groper og mulige steinpakninger som trolig også er arkeologi, men her er det vanskelig å avgjøre ettersom den generelle nedbrytningen er for stor og da strukturene er for fragmenterte til å konstatere dette kun ut fra georadardataene. Georadardataene viser også omfattende moderne dreneringsgrøfter over hele området.

figur-2

Figur 2: GPR dybdeskiver 30-100cm, Auli.

figur-3

Figur 3: GPR tolkning med metallsøkfunn, Auli.

11 ukjente rundhauger på Sandene Vestre

På Sandene Vestre er det gjort en større mengde metallfunn særlig av mynt, men også med av en vekthest, to urnesspenner og store mengder bly. Funnene spenner over romertid, folkevandringstid, merovingertid, vikingtid og middelalder. Sentralt i området ble det drevet et sagbruk fra 1930-tallet frem til 1980-tallet. På ortofoto tatt 15. juli 1959 er dette sagbruket i drift og vi ser flere tømmerlegger, plankestabler, driftsbygninger og veier sentralt på eiendommen. Som det går frem av jordsmonnsdata er det registrert et område vest på eiendommen, og rett nord for selve gårdstunet hvor man har planert ut masse mot bekkeleie i vest. På tross av disse moderne inngrepene er resultatene fra georadarundersøkelsene på Sandene over alle forventninger.

I den vestre delen av området, og delvis under området hvor sagbruket sto, ble det lokalisert et hittil ukjent gravfelt bestående av 11 rundhauger som varierte i størrelse fra 6 – 15m i diameter. Ved de fleste av disse haugene er det kun bevart fotgrøfter og/eller fragmenter av fotgrøfter. I tillegg ble ytterligere to rundhauger funnet om lag 70 meter nordøst for de første 11. Det ble også lokalisert to potensielle bosetningsområder innenfor undersøkelsesområdet. Det er i tillegg lagt omfattende dreneringsgrøfter over hele området som viser seg i georadardataene.

figur-4

Figur 4: Georadar dybdeskiver 30-60cm Sandene

figur-5

Figur 5: GPR tolkning med metallsøkerfunn, Sandene.

figur-6

Figur 6: GPR tolkning med metallsøkerfunn på Sandene. Flyfoto fra 1959 i bakgrunnen viser sagbruk, tømmerlegger, plankestabler, driftsbygninger og veier.

animation

Figur 7: Viser animerte dybdeskiver over gravfeltet på Sandane

Både på Sandene Vestre og Auli ble det gjort konkrete funn av arkeologiske strukturer i georadardataene som kan relateres til de innleverte metallsøkerfunnene. Begge lokalitetene bærer preg av å ha eksistert i dyrket mark i lang tid, men særlig er det funnene fra Auli som har størst nedbrytning når det gjelder deres synbarhet i georadardataene.

Omfattende grøfter til drenering er lagt på begge lokaliteter, og i flere omganger. Moderne forstyrrelser i form av sagbruk og nydyrkning på Sandene Vestre, og utfylling av tun på Auli er også faktorer vi må ta med oss når vi forsøker å forstå disse lokalitetene. Gården på Auli ligger plassert på en høyde hvor terrenget heller fra tunet, og derfor vil kulturminner under/i dyrkningslaget ofte få en røffere behandling av jordbruksredskaper og erosjon, enn tilfellet på Sandene Vestre som er en relativt lite kupert flate.

På grunn av denne situasjonen kan man ikke forvente seg en eksakt forbindelse mellom metallsøkerfunn og georadarfunn. Allikevel kan det virke som at spredningen på de innmålte metallsøkerfunnene på Auli kan relateres mer til de lokaliserte gravhaugene og hustuften.

Metallsøkerfunnene på Sandene er vanskelig å knytte opp mot lokaliseringen av de enkelte kulturminnene funnet ved hjelp av georadar. Spredningsmønsteret på funnene viser et jevnt fordelt funnbilde uten de store samlingene av funn.

Det kan være mange årsaker til dette:

  • Det er ikke nødvendigvis en kobling mellom de erkjennbare strukturene og metallsøkerfunnene. Dvs. at metallsøkerfunn også kan komme fra bosetningsaktivitet, eller fra andre slettede graver vi ikke kan erkjenne i dag.
  • Aktivitet på sagbruket kan ha forårsaket en spredning av funn.
  • Noe masse kan ha blitt spredt ved planering av selve gravhaugene i det gjenfunne gravfeltet som var beskrevet i 1887, og trolig noen 10år før ca. 1930 når sagbruket bygges.
  • Omfattende jordbruksaktivitet gjennom mange år
  • Grønnsaksproduksjon fordrer en opprensing av dyrkningslaget etter et gitt antall år, gjennomføres i dag med en grubb.
  • Flytting av masser ifb. med grøfting.

Det er altså ingen direkte årsakssammenheng mellom bevaringsgrad av kulturminner og funnspredning av metallsøkerfunn om vi sammenligner Sandene Vestre og Auli. Begge lokaliteter er preget av en moderat til dårlig bevaring av den arkeologiske konteksten på grunn av moderne jordbruk, hvor da Auli utpreger seg som lokaliteten med dårligst bevarte kulturminner men med større grad av sammenfall mellom metallsøkerfunn og georadarfunn.


Konklusjon

Metallsøking og georadar er to metoder som fungerer på forskjellige måter og som leverer forskjellige resultater. Metallsøking resulterer i funn som kan dateres og analyseres videre, og som kan gi indikasjoner på at det kan vær ukjente arkeologiske lokaliteter under matjordslaget. I tillegg kan metallsøking i pløyelaget sikre løsfunn fra videre ødeleggelse i forbindelse med jordbruksaktivitet.

Allikevel må vi være oppmerksomme på at ikke alle metallsøk gjennomføres systematisk, og at hovedfokuset for metallsøkeren gjerne dreier seg om prydfunn. Dette kan igjen føre til et skjevt bilde av funnspredningen ettersom funn av slagg, jerngjenstander og andre funnkategorier overses. I tillegg er det også en fare at uerfarne og ukvalifiserte søkere ødelegger eller forstyrrer bevarte arkeologiske kontekster ved gravning. Således kan viktig arkeologisk informasjon som kan fortelle oss om gjenstandenes sammenheng gå tapt i søken etter løsfunnene.

Bruken av georadar kan gi store fordeler her, i og med at vi kan kartlegge lokalitetene uten å ødelegge de arkeologiske strukturene under bakken. Den gir arkeologene verdifull informasjon om type strukturer, bevaringsforhold og om funnstedenes utstrekning. Georadar er imidlertid ikke et universalmiddel som kan løse alle arkeologiske problemstillinger, ettersom vi er avhengige av en geofysisk kontrast mellom strukturene og jorda rundt, og at vi ikke gjør fysiske funn som kan dateres eller analyseres videre. Det er allikevel et effektivt verktøy for arkeologisk forskning og for forvaltning av viktige kulturminnelokaliteter.

Dette prosjektet har på en god måte demonstrert hvordan ulike undersøkelsesmetoder kan komplementere hverandre, og sammen øke vår forståelse av arkeologiske funnsteder, og det har også vist hvor effektivt georadarundersøkelser kan brukes til forvaltning av funnområder som påvises ved hjelp av metallsøker.


Refereranser:

Gabler M., Nau E., Gustavsen L., Kristiansen M. 2016. Archaeological prospection at Auli and Sandene in Vestfold, NIKU oppdragsrapport 168/2016, Upublisert rapport, NIKU, Oslo.

Tonning C., Lia V., Orten Lie, R. 2016. Rapport, metallsøk og GPR, Upublisert rapport Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg.

Publisert i geofysikk | Legg igjen en kommentar

Public Archaeology: engaging, involving, inspiring and evolving!

By Mark Oldham, archaeologist, The Follo Line Project

 

This blog post is about public archaeology, and uses NIKU’s recent project “Skatter i mørk jord” (“Treasures from the dark earth”) as a means to think about archaeological education and archaeologists’ attitudes to engaging with the public.

Who are ‘the public’?

The idea of the public in ‘public’ archaeology is by no means a clear and self-evident; it can be used to refer to both the public sector (i.e. heritage authorities and those responsible for excavation) as well as the general public (i.e. everyone who is not an archaeologist, including those who pay for archaeological projects). This means that both archaeology done ‘on behalf of’ or ‘for’ and archaeology done ‘by’ the public can be seen as public archaeology. This broad concept of the public thus means that we must acknowledge how bound together archaeology and the public are, and, as archaeologist Akira Matsuda (2016: 2) notes, recognise that public archaeology must form a part of our thinking about archaeology as archaeology always has some public aspect. In Norway, this is most clearly seen through the large, publicly-mandated rescue excavations.

Classifying public archaeology

Public archaeology has often been ‘used’ to meet broader financial, social and political goals (Gould 2016: 4) as well as reforming the way in which archaeology, archaeologists and the wider public interact with each other. These forms of practice have been theorized and interpreted, arguably starting with Merriman’s (2004) division between the ‘deficit model’ and the ‘multiple perspectives model’. Over time, these concepts have been debated, developed and nuanced, but the main dividing line between more practice-oriented and more theory-oriented approaches remains.

Matsuda and Okamura (2011; Matsuda 2016: 2) have argued that the field can be subdivided into four main approaches: educational, public relations, pluralist and critical – with the former two seen as more practice-oriented and the latter two more theory-oriented.

Public archaeology projects are, however, often a combination of these approaches and are thus more difficult to place. This is especially the case for those on the more practically-oriented side: there is undoubtedly more room for overlap between the education, PR and pluralist approaches than between them and a critical approach. NIKU’s project, “Skatter i mørk jord” was arguably no exception to this.

“Skatter i mørk jord” and archaeological education

As part of the 2015–16 Follo Line excavations in Oslo’s medieval core, NIKU ran the outreach project “Skatter i mørk jord”. This project was directed at schoolchildren aged 10–12 and involved four different, but complementary, activities: an introductory presentation on medieval Oslo and a brief history of archaeological investigations in the area; the presentation of finds from the current excavation, with the opportunity for the children to touch, feel and think about the finds; a brief guided walk from/to the starting point and host location, Oslo Ladegård, through the remains (both in terms of ruins and reconstructions and in terms of urban space) of the medieval town to/from the excavation area; and a ‘controlled’ excavation outside the ‘live’ excavation area, but with real and unexamined deposits. The finds made by the schoolchildren were later presented to the public as part of the exhibition “Glimt fra hverdagen” (“Glimpses of everday life”).

5a-bjorndal-skole-002-med-sofie-pa-oslo-torg

An archaeologist takes schoolchildren on a walk through Oslo Old Town.

 

As a follow-up to the project, a brief survey of the archaeologists involved in the project was undertaken. This is a small group, just six people, and so should not be seen as being statistically significant; broader conclusions cannot be made from this data, but it gives us an indication of what archaeologists involved in a public archaeology project think about their roles, the aims of the project, and how public-oriented archaeology should be.

One question aimed to place the project within the four categories suggested by Matsuda (2016). As noted above, the project was aimed at schoolchildren and was constructed to fit in with the curriculum. It was also covered in the media – both during the excavation stage and the exhibition stage. One would thus expect that the ‘educational’ and ‘public relations’ categories would dominate the responses, and these were indeed common answers from the archaeologists involved.

Another question asked was, “Should archaeologists and the public collaborate in order to create enthusiasm for heritage?”. All six respondents replied yes to this, and so were asked to explain why and how so; the responses here varied somewhat, but show a clear tendency towards instrumental, expert and monumental ideas of heritage and conservation. There is an acceptance that archaeology needs to reach out to the public, but a wariness about how much control the public should wield: there is a sense that communication should be one-way, with information flowing from us to them. Nevertheless, there is a clear awareness of the need to collaborate, and a concern for the destruction of heritage and how the past is used in the present.

This survey, as well as a more latent scepticism towards the role of the public within heritage management, seems to suggest that the deficit model is very much dominant within Norwegian archaeology. To put it bluntly, the sector feels that engagement with the public is to be done on our terms (cf. Grima 2016), that the public need to be informed and educated, and that we have nothing to learn from them (cf. Matsuda 2016: 4). Whilst keeping in mind that public archaeology in Norway is in its infancy, I do not feel that this is a sustainable strategy – and is not really public archaeology.

img_8173

Schoolchildren excavate ‘live’ medieval layers by the excavation area, together with Oslo’s Vice Mayor for Education Tone Tellevik Dahl.

 

What next?

To be a fully integrated and worthwhile part of archaeological practice, public archaeology must have rigorous methodologies and clear goals. This is essential in order to know that the desired outcomes – which can be desired by either archaeologists or the public or both – are indeed being realised, no matter whether an educational, public relations, pluralist or critical approach is being taken.

This is an especially important point given the need to ensure that archaeological projects of all kinds have ‘public benefit’. The fact that we as archaeologists say that a project was a success does not make it so (e.g. Gould 2016: 14); the effects on the ‘audience’ need to be evaluated and quantified.

For us at NIKU, the survey and our evaluation of “Skatter i mørk jord” (NIKU 2016) give us plenty to think about for when we are planning our future interactions with the public, and a more reflexive and self-critical approach could have positive consequences. We need to be more engaged with the people out there, and ask them to be part of what we do, rather than just providing them with content. I will certainly be thinking more about this over the coming months, and welcome suggestions from readers.

 

References

Gould, P.G. (2016) On the Case: Method in Public and Community Archaeology. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1199942

Grima, R. (2016) But Isn’t All Archaeology ‘Public’ Archaeology? In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1200350

Matsuda, A. (2016) A Consideration of Public Archaeology Theories. In Public Archaeology, DOI: 10.1080/14655187.2016.1209377

Matsuda, A. and K. Okamura (2011) New Perspectives in Global Public Archaeology. New York: Springer.

Merriman, N. (2004) Public Archaeology. London: Routledge.

NIKU (2016) Evaluering av “Skatter i mørkt jord”. NIKU Oppdragsrapport 80/2016.

Publisert i archaeology, arkeologi | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar